Til min informasjon

..er det ikke lurt å snappe vinglete snaps mens jeg løper, sjokolade i tenna, Kaia og generelt lange avhandlinger om alt og ingenting, for da mister jeg følgere. Det fikk jeg nemlig fortalt i en mindre hyggelig kommentar i går på SoMe- innlegget mitt. 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre noen big deal ut av det hele, for det føles som at hver gang jeg får en negativ kommentar så skriver jeg ett eget innlegg om det, og hvorfor fokusere på det negative når jeg får tilbake så mye positivt liksom? Men så ble det plutselig litt bloggings fra sengekanten likevel da.

«Trenger vi få med oss alt? Trenger vi dele så mye?» spør hun. Og hun har jo ett poeng. For det er jo virkelig rart hvor opptatt vi kan bli av andres liv. Likevel må jo vedkommende være relativt opptatt av det jeg driver med, siden hun fant det viktig å fortelle meg hvordan jeg burde snappe liksom. 

Nei vi trenger ikke å få med oss alt, og nei vi trenger ikke dele alt. Men jeg synes dette bør være opp til hver enkelt jeg. Det hadde aldri falt meg inn å peke fing til noen jeg følger på sosiale medier og fortelle dem hvordan de skal utføre hobbyen sin!

Men altså, det er nok ganske typisk meg å gå i forsvar med en gang noen ikke er superhappy for det jeg driver med. Og det er deres feil- jeg får jo så sjeldent pes at jeg helt enkelt ikke klarer å ignorere det de få gangene det skjer! Det er mye mulig kommentaren bare var velmenende feedback på hvordan jeg kan forbedre @ingerindubai. Men sorry altså, jeg kommer forsatt til å snappe ustødige løpesnaps, sjokolade og trening, til tross for at det ikke er til glede for alle, helt enkelt fordi jeg synes det er gøy! Mister jeg noen følgere av det, vel, so be it.

Kanskje det er en av friheten man kan ta seg når man ikke lever av bloggen eller tjener penger på å ha mest mulig følgere? Jeg er en egoistisk blogger, for jeg synes det er gøyere å gjøre det som gir meg noe, i stedet for å prøve å please alle andre. 


Peace out,
A-town

..jeg vet forresten ikke hva det betyr, men det er det Usher sier i begynnelsen av Yeah, og det høres bare kult ut :-P

SoMe

I dag har jeg holdt ett lite foredrag om sosiale medier, eller SoMe som kidza sier, på Sjømannskirken i Dubai. Om jeg skal være helt ærlig så hadde jeg veldig lyst til å snike meg unna hele greia, for jeg er jo absolutt ikke rette personen til å stå fremfor folk og fortelle de hvordan man kan «make it» på sosiale medier. Det beste tipset jeg kan gi for å få flere følgere er å bli gravid og gjøre pullups i uke 40 liksom, for det var jo det som gjorde det store utslaget for meg! Og vi kan vel alle være enige om at det ikke akkurat er bra tips..


Det jeg deler med meg på blogg, Instagram og Snapchat er hverken unikt eller nytt, og jeg tror mye handler om at jeg var tidlig ute som «treningsblogger», dersom det er det jeg kan klassifiseres som. Jeg har mange ganger fått hørt at det jeg gjør er inspirerende, så noe nytteverdi har det jo at jeg bretter ut livet mitt for de som vil se, men likevel- jeg er ingen SoMe- ekspert.

Jeg ser, og har alltid sett på @ingerindubai som en hobby. Det er underholdning, og det er gøy. Jeg blogger fordi jeg har lyst, og snapper og legger ut bilder som jeg har lyst til å vise frem på Instagram når det passer meg. Det er klart at litt #spons her og der er gøy, men det er ikke hovedsakelig derfor jeg gjør det. Og én ting er i alle fall sikkert, jeg lever ikke av bloggen min.


I forberedelsene til i dag (som ble gjort i går) begynte jeg så vidt å researche litt om hvordan man lykkes på sosiale medier. Jeg leste om segmentering av målgrupper, betalte Facebook-annonser og publiseringsplanlegging, men fant fort ut at det der var ikke noe for meg. Jeg kunne jo ikke stå og snakke om noe som jeg hverken har peiling på, eller som jeg har gjort selv. Så det var disse tipsene jeg delte i stedet:

  • Innse potensialet i bruk av sosiale medier. Dette var jo en businesslunch, så jeg måtte jo poengtere at sosiale medier er en bra måte å fronte businessen sin på
  • Bruk flere kanaler. Noen sverger til Instagram, andre til Twitter, og dersom man vil nå ut til flest mulig er det derfor logisk å være overalt. Jeg har hverken Twitter eller offentlig Facebook, men så er heller ikke mitt fokus å få flest mulig følgere ;-)
  • Følg andre i samme «felt» som deg. Det øker sannsynligheten for at andre i ditt felt finner deg. Tror jeg :-P
  • Hold kontinuitet i postene dine. For å holde interessen oppe bør man oppdatere daglig, eller i alle fall ikke én gang i uken (Ian, I’m talking to you!)
  • Interager med følgerne dine, svar og vær på. Det er jo mye gøyere å følge noen om man får litt respons i blant. En gang svarte Jenny Skavlan på en kommentar og jeg holdt på å dævve liksom #starstruckmuch?! Selv er jeg flink til å svare på blogg (kanskje ikke med en gang riktignok, men jeg svarer alltid), mens på Instagram er jeg skikkelig dårlig ass..
  • «Make it look pretty». Jeg liker fine, klare bilder med fint snitt (?), og noe sier meg at jeg ikke er alene. Og så blir jeg direkte misunnelig på sånne som får alle bildene til å matche (f.eks @stormpedersen & @katieandthekid). Det er så goals det!
  • Vær ærlig. Greit, vi trenger ikke dele alt, og det er lov å velge den selfien som du ser finest ut på, men ikke gjør deg til noen du ikke er liksom. Jeg har fått høre flere ganger at «du er jo akkurat sånn du er på Snapchat jo!», og takk Gud for dét sier jeg bare! Jeg er langt fra perfekt, men jeg er i alle fall meg.

Jeg måtte jo nevne hashtags, for det er jo klart at det er en effektiv måte å se og bli sett på. Men selv bruker jeg hashtags mest for å prøve å være morsom enn for å tiltrekke meg følgere. 
MEN, det er jo lett å sitte å si at jeg ikke bryr meg om å få mange følgere eller likes når jeg allerede har mange følgere og likes! Det er jo mye mulig pipa hadde hatt en annen lyd dersom jeg ikke hadde hatt så mye flaks i denne sosial-media verdenen!

Anyways, take home messagen min var: being famous on Instagram is like being rich in Monopoly- it doesn’t count.

Edit: ..still, everyone wants to be rich while playing Monopoly ;-)

Ikke vet jeg, men moro er det!
Snaiks :-)

Fine dagen

I dag sov Kaia til nesten halv 8 og jeg visste det ville bli en bra dag. Egentlig burde det jo være en litt trist dag, for i morgen reiser vi hjem igjen, men det har den altså ikke vært. Kaia har vært i strålende humør hele dagen, med masse mormor- og morfarkos, jeg har fått trent og gått tur med en sovende Kaia i friskt vårregn, og dagen ble avsluttet med mamma sine fantastisk gode pannekaker med bacon. Hva mer kan en jente be om liksom?!

img_6031

Jeg tror forresten jeg har tatt ny rekord i antall snaps også, sånn for å gjøre opp for  laber aktivitet på den fronten de siste dagene, så dersom dere vil vite mer om dagen min kan dere jo sjekke @ingerindubai på Snapchat ;-)

Nå skal jeg nyte siste rest av familietid,
snaiks

PS! Nå har jeg for pokker 100 tusen følgere på Instagram #what

En til fra dagen før

Jeg henger visst litt etter med videobloggingen gitt. Dette var altså fra i går.

 

I dag ble det intervaller, og fy søren så bra det gikk! Jeg begynte seriøst å tvile på om det var noe galt med tredemøllen fordi det kjentes så mye lettere enn vanlig! Ikke vet jeg, men det var i alle fall en god følelse :-) Du kan se litt fra min runners high på Snapchat (@ingerindubai) om du har lyst, her er det leggetid nå.

Snaiks!

Sosiale medier ass

Jeg sitter i skrivende stund med en sovende Kaia på fanget. Ian, søskenbarnet mitt, tanten min og mamma sitter her også, med hver sin apple-enhet. Pappa er ute på joggetur- flinkingen! Resten oppdaterer seg på hva som har skjedd på diverse sosiale medier siden sist, og jeg tenker for n-te gang hvor rart det egentlig har blitt. 

 
I går postet jeg dette bildet av meg selv på Instagram. Allerede før jeg tok det visste jeg hva captionen skulle være. «I am posting this for two reasons. To fish for compliments, and because I am proud of my body». Jeg ville nemlig poste ett bilde der jeg kalte en spade for en spade, de fleste publiserer jo bilder der de er fornøyde med seg selv, og da er det gøy om andre også synes det. Vis meg den som ikke liker komplimenter liksom! Og så er jeg faktisk stolt av kroppen min. Det er helt rått å tenke på den forandringen som har skjedd de 10 siste ukene. Samtidig er det jo helt merkelig. Jeg poster ett bilde, og sier typ fortell meg hvor bra jeg ser ut, og jeg gjør det uten å trekke på skuldrene.

Jeg har sagt det før og sier det igjen, jeg er heldig på sosiale medier. På treningsfilmene jeg la opp da jeg var gravid kom det forståelig nok noen mindre hyggelige kommentarer, men ellers er det egentlig bare fryd og gammen på @ingerindubai. Og komplimentene kom i går. I fleng.

Men det var ei jente som ikke syntes det var kult at jeg postet dette bildet. Hun ble provosert og følte jeg gav dårlig samvittighet til andre nybakte mødre som ikke så ut på samme måte 10 uker etter fødsel. Og så skjedde det andre som er rart med sosiale medier. Før jeg i det hele tatt får svart denne jenta, har flere andre jenter tatt meg i forsvar, og jeg får jo nesten dårlig samvittighet ovenfor jenta som i første omgang uttalte sin mening. Særlig når hun etterpå legger seg langflat og beklager det hun først sa. 

Sosiale medier er rart. Og jeg er fullt klar over at jeg bidrar til å gjøre det rart.

Jeg ville bare si det.

Fint skal det være om halve rumpa er bar

He. Re. Gud.

For en natt jeg har hatt! Jeg føler meg bittelitt bedre nå, klokka nærmer seg sju og jeg har sovet en liten time, ellers er det ikke mye positivt å melde om fra denne kanten. Faktisk var natten så røff at dersom du synes oppkast og diaré er TMI (too much information), så bør du slutte å lese her. Men jeg må faktisk fortelle, for dette er noe av det sykere jeg har vært med på, iallefall om vi snakker kategori matforgiftning og omgangssyke.

Det startet så bra i går kveld. Meget bra faktisk! Ian hadde vært caddy på en meget stor og fancy golfturnering i går, og på kvelden ble det arrangert beach party på Atlantis for spillerne. Ian fikk billetter til både meg og ham, og jeg var ikke vond å be siden det var mat involvert.

Å fan. Mat. Will I ever eat again?!

Anyway, Nasimi Beach på Atlantis er ganske fancy generelt, men vi ble mildt sagt imponerte da vi kom dit i går. Det var som en posh matfestival med fri flyt av drikke og det som værre er. Jeg tok visst ingen bilder av herligheten, men snappet selvsagt litt (@ingerindubai) dersom du vil ha en stemningsrapport. 

Jeg koste meg virkelig med maten, men klarte å ikke spise meg ubehagelig mett. Likevel følte jeg meg uggen da vi kjørte hjemover, og kjente med en gang vi la oss i sengen at det skulle bli vanskelig å sove. Jeg har hatt et par sånne netter i det siste, men i går var annerledes. Jeg følte jeg hele tiden måtte svelge for å holde mageinnholdet nede, og etter ca to timer uten søvn gikk jeg inn på badet i tilfelle jeg måtte spy. Ingenting skjedde, men jeg hadde så vidt kommet tilbake i sengen og fått en trøsteklem av Ian før jeg måtte løpe på badet igjen. Så startet det. 

Å kaste opp er aldri behagelig, men når man i tillegg har en sprenghard mage i front som virkelig får føle hva spenning er, da er det meget lite digg ass. Vanligvis hjelper det jo å spy når man er kvalm, men ikke i går. Jeg la meg i sengen igjen med den verste mageknipen jeg har kjent på lenge, og innså at soving fikk utgå inntil videre. Og det ble ett par turer med roping på elgen skal jeg love. Og så begynte det i andre enden.Herregud.

Jeg hadde i tillegg en tur der jeg spydde, for så å måtte sette meg på ramma sekunder etterpå, og så spy litt til. Da ville jeg jo ikke snu meg rundt til herligheten i do, så det kom i vasken. Stakkar Ian var kommet inn på badet for å trøste og fikk med seg akkurat det halve minuttet der han. Men å se sin 30-årige gravide kone spy i vasken med trusa på knærne midt på natten er jo det alle menn drømmer om, sant? Stakkar. Vi er gift så det går greit. Tror jeg :-O

Nå føler jeg meg som sagt litt bedre. Hva enn jeg hadde fått i meg må være ute av systemet nå. Og siden jeg liker å se det positive i alt kan jeg jo i alle fall slå fast at en natt med 1 time søvn er bra øving til når lille bebis kommer ;-)

Derfor skal jeg leke at lille bebis sover nå, og prøve å få ett par timer til på øyet.

God natt/god morgen.

I’m out! 

Så heldig kan man være

Jeg trodde jeg skulle på kino med Ian i dag jeg, men før han stakk ut for å spille golf i formiddag fikk jeg beskjed om at det var endringer i planen, og jeg skulle bli hentet av Anja klokken fire. Jeg skulle i min egen babyshower (noe Ian visstnok ikke skulle ha avslørt), og ble dermed stående å grine litt for meg selv da jeg sminket meg for å gå.

Det var delvis fordi jeg hørte en rørende sang, og delvis fordi jeg nok en gang innså hvor heldig jeg er! Vi har veldig mange gode venner i Dubai, men jeg synes likevel ikke at det er en selvfølge å få en babyshower arrangert liksom. Helt ærlig så trodde jeg ikke at jeg skulle få oppleve det her i Dubai, og det var egentlig helt greit. Så da vi kom frem til den koselige kafeen der venninnene mine allerede satt og ventet, kan vi mildt sagt si at jeg følte meg lykkelig. Lykkelig, heldig, og svært takknemlig for å ha så mange gode mennesker i livet mitt!

Vi spiste kaker og drakk kaffe, og jeg fikk pakke opp nydelige gaver til lille bebis i magen. Jeg har jo egentlig lyst til å vise dere både gaver og det babyshower-dekorerte bordet, men da avslører jeg jo kjønnet på babyen. Og nå når jeg har klart å holde det hemmelig fra sosiale medier så lenge, så går det nesten litt sport i å klare det hele veien i mål liksom. Men på Snapchat (@ingerindubai) kan dere i alle fall få se noen av «unisex»- gavene ;-)

Dette er en flaske med «baby-wishes» som venninnene mine gav til lille i magen. Mitt eget ønske for lille bebis er at h*n vokser opp og får like mange gode mennesker i livet sitt som moren har..
♥ ♥ ♥