Neida, så joda. Ka man ska si? Dette må jo være tidenes mest forsinkede nyttårskavalkade, men jula varer helt til påske sies det jo, og siden det nettopp var påske tenker jeg det er innafor med en liten recap av 2020. Hehe..
Januar
Siden vi feiret julen 2019 i Norge startet det nye året hjemme hos mamma og pappa. Som seg hør og bør var jeg og Ian på gymmet 1. januar, og jeg gjorde en økt med 20 øvelser og 20 repetisjoner av alt. Det gjorde godt for både kroppen og trenings-OCDen ;-) Lite visste jeg at dette skulle bli året med færrest gymbesøk noensinne, men vi startet i alle fall bra! Jeg rakk også ei litta boksignering i hjembyen før vi vendte snuta mot Dubai, svette treningsselfies og sponsede matbokser. Etter en liten uke kom Ine Marie på besøk, og vi levde virkelig vårt beste liv med strandheng og trening. Jeg var jo takknemlig der og da også, men nå blir det jo ekstra tydelig hvor sykt heldige vi var som fikk dra på stranden en helt vanlig mandag liksom!
Februar
I februar fikk vi et etterlengtet medlemsskap i Privilee som gav oss tilgang til både gym og beachklubber, og jeg koste meg virkelig med å teste ut alle de nye gymmene! I starten av måneden traff jeg Sebastian Solberg for å ta ham gjennom en treningsøkt mens han var på ferie i Dubai. Det skal sies at det ble mer prat enn trening, men det ble en kul Youtube-video om ikke annet. Deretter bar det hjem til Norge og mamma sine kjøttkaker. Jeg holdt et treningsarrangement i Stavanger og var på radioen for å snakke om boka mi. Det var stas! Tilbake i ørkenen fikk jeg en ny, spennende kunde. Hun hadde ponnier i hagen og odlet økologiske grønnsaker, og funfact: vi snakket om Lulu Lemon, og da kunne hun fortelle meg at det var faren hennes som fikk Lulu Lemon til midtøsten- dermed fant jeg ut at faren hennes er en av de rikeste mennene i Dubai, som eier flere av kjøpesentrene der. No biggie liksom! Crossfit Sagene var på treningstur i Dubai, så Ian holdt treningstime for de, og vi joinet gjengen på Friday Brunch. Uten at jeg visste det hadde jeg faktisk to knøttsmå frø i magen da, så jeg er glad jeg ikke drakk meg drita! Jeg hadde litt noja for det da jeg senere fant ut at jeg var gravid, men det var såpass tidlig at det mest sannsynlig ikke ville få så store konsekvenser. Det var i alle fall trøsten jeg fikk av venner og internett! Det var Sports Day og International Day på skolen, og vi fikk jammen også vårt første «late badge». Jeg tar den på min kappe! I slutten av måneden fikk vi besøk av Ian sin kamerat, Stian, og familien hans. Dette var på ca samme tid som corona ble assosiert med noe annet enn øl, og det er helt rart å tenke på at vi både dro på brunch, til folkefulle Dubai Flower Garden og føkkings Legoland og sto i køer der vi pustet hverandre i nakken, uten å ha en aning over hvor ulovlig sånne ting snart skulle bli.
Mars
I starten av måneden fortsatte vi livet som før, med PT kunder, gymhopping og beachklubb-liv. Vi fant ut at vi var gravide, og like etter slo Corona til for fullt og livet ble snudd på hodet på alle tenkelige vis. Den første konsekvensen var at skoler og barnehager stengte, så i stedet for at Kaia var på skolen dro vi på stranda! Lol. Etterhvert stengte også gym og beachklubber, men vi kunne fortsatt være utendørs. Ikke så lenge etter ble det streng lockdown og vi fikk ikke lov til å forlate leiligheten. Hver tredje dag kunne vi søke om «permit» til å handle det essensielle, og jeg vet ikke om det er tilfelle, men jeg hørte at noen fikk bot fordi det de hadde kjøpt ikke var essensielt nok. All trening ble gjort hjemme, og vi var ekstra takknemlige for balkongen vår. Jeg kjenner meg fortsatt nesten kvalm av å tenke tilbake på denne tiden, for ikke bare var vi fanget i vårt eget hjem, men jeg var så syyykt uggen og kvalm pga graviditeten. Det var jeg jo første graviditet også, men da kunne jeg i alle fall jobbe og gjøre andre ting for å distrahere meg selv litt. Nå måtte jeg bare sitte hjemme og kjenne etter på hvor dårlig jeg følte meg. Det var kjipt ass.
April
Noe måtte vi jo gjøre mens vi var innelåst i leiligheten, så vi bestemte oss for å male. Det er lol, jeg vet, men noe av det første jeg tenkte på da vi to drøye uker senere bestemte oss for å flytte hjem til Norge var «men vi har jo akkurat malt». Hehe.. Hjemmetreningene fortsatte, og vi laget programmet «30 dager hjemmetrening med Inger in Dubai». Vi hadde det greit, men det var også helt jævlig å være innestengt i den leiligheten. Jeg vet det har mest å gjøre med at jeg var så føkkings kvalm, for jeg er jo egentlig en veldig hjemmekjær person. Totalt irrelevante ting som at jeg gikk opp i vekt uten å kunne fortelle noen om hvorfor plaget meg, og jeg bare ventet på at noen skulle spørre om jeg var gravid og «avsløre» meg før jeg valgte å dele det selv. Tullete, I know, men det var like reelt noe jeg tenkte på. Det hjalp jo ikke heller å se at «alle» hjemme i Norge bare var ute i skog og mark og sov i hengekøye (serr, hva var greia med at alle sov ute??). Jeg har aldri i mitt liv savnet norsk, frisk luft så mye! I nøden spiser fanden fluer, og jeg jogget 10km inne i garasjen. Mer enn én gang også. Magen vokste (det er så lol å se tilbake på magebilder når jeg vet hvor stor den magen ble til slutt), og en morgen våknet jeg opp til ganske mye blødninger. Jeg ble redd og dro til legen. Alene, selvsagt. Legen kunne som dere vet fortelle at alt sto bra til med BEGGE frøene, og vi bestemte oss for å flytte hjem til Norge. Restriksjonene lettet litt og vi fikk lov til å være ute i 2 timer uten permit. Jeg gråt av lykke da jeg løp bortover mot Emirates Hills, og utnyttet min kvote maks med 20km på de to timene. En mil for hver baby i magen, høhø. En drøy uke etter at valget ble tatt kom flyttebyrået og pakket opp vårt 9-årige liv i Dubai. En drøy uke etter det satte vi oss på flyet til Norge. Det var jo aldeles ikke sånn vi hadde sett for oss det skulle bli når vi engang skulle flytte hjem, men vi måtte agere raskt mens det enda var lov til å fly. En ting er sikkert, vi må tilbake til Dubai og ta skikkelig farvel! Jeg tilbrakte forøvrig de siste timene i Dubai i frisørstolen kvelden før flytt, og tok en siste løpetur i Emirates Hills før vi dro til flyplassen. Prioriteringer ;-)
Mai
Vi måtte jo i karantene, og var så heldige at vi fikk lov til å låne min tantes hytte på Helvik. Det var som å komme til himmelen, både å få frisk luft, bevege oss fritt ute i naturen, og å spise norsk, vanlig mat. Som sist graviditet ville jeg helst bare spise brødmat og random «husmannskost», og det var som om kvalmen min forsvant som dugg for solen! Vi lagte «30 dager hjemmetrening med strikk» og jeg nøt å fortsatt kunne løpe. Da karantenen var over flyttet vi hjem til mamma og pappa, og der ble vi jammen boende i 6(!) måneder! 1 pleietrengende, 1 gravid, 1 4-åring, 1 svigermor og 1 svigersønn i ett hus. Det er egentlig sjukt at det funket! Gymmene var stengt og jeg og Ian arrangerte utetrening i Egersund og omegn. Jeg holdt også ukentlige treninger i Egersund tennishall, og det var en trofast gjeng som sørget for at både de og jeg fikk trent.
Juni
I juni holdt vi flere treningsarrangement, og lagte «styrketrening for nybegynnere» som vi faktisk ikke har lansert! Det er helt ferdig og good to go, men vi venter til gymmene er åpne siden dette er et program for trening på gym. En liten #snikreklame der altså ;-) Kaia begynte i barnehagen, og det var helt fantastisk å se hvor fort hun fant seg til rette. Det var en ganske stor kontrast fra å levere henne på en stor internasjonal skole i uniform, til å gå i en barnehage der alle kjenner alle, og ikke minst, alle snakker norsk. Flyttelasset vårt fra Dubai kom, og ble lagret i mamma og pappa sin garasje inntil videre. Magen vokste, og jeg fant heldigvis behagelige kjoler på Monki som jeg omtrent bodde i til tvillingene var ute. Vi drakk ut Marie, og jeg fikk morgenlevering av snille Mari Aurora på bursdagen min. Vi fikk vite at det var både en gutt og en jente i magen min (for en lykke!), og hadde en veldig low key «gender reveal» med rosa og blå sokker på Instagram ;-)
Juli
Vi dro noen dager til Kristiansand der Kaia fikk sin første tur til Dyreparken. Det var gøy for både store og små, da vi fikk treffe både Espen, Kine, Ali, Karianne og Einar i samme sleng. Jeg trente og magen vokste. Kaia og jeg var på photoshoot med flinke Ida, og jeg fikk foreviget tvillingmagen pg en sommerfin 4-åring på Skadbergsanden. Bekkenet mitt satte stopper for løping en gang i mai, og jeg fikk en god venn i elipsemaskinen. Det var så digg å få trene noe der jeg bare kunne skru av hodet og bare røre på meg liksom.
August
Vi gjorde noen treningsevent denne måneden også, både innendørs og utendørs. Været var bra og jeg fikk mange fine dager på stranden. Jeg hadde litt dårlig samvittighet for å dra på stranden alene mens Kaia var i barnehagen, men rettferdiggjorde det ved at det nok blir maaange år til jeg kan slappe av på en strand igjen ;-) Camilla aka Treningsfrue var på bobilferie og tok turen innom Okka By. Det var gøy å få treffe hele familien hennes, hund inkludert. Jeg begynte å holde live-treninger for gravide, og testet jevnlig om den oransje kjolen jeg kjøpte tidligere på sommeren fortsatt passet. Den skulle jeg nemlig ha i bryllupet til Marie, og siden det ikke var en gravidkjole var jeg redd for at magen skulle bli for stor. Men, den passet, og fikk være med på tidenes bryllupsfeiring i Molde. Fytti for et gøy bryllupp det var! Ryggen min begynte å bli skikkelig vond rundt denne tiden, og varmeflasken ble en følgesvenn.
September
Jeg traff en kjendis på den lokale Remaen, og trente de dagene det funket, og hvilte resten. Jeg var mer enn noen gang takknemlig for barnehagen og måtte ta meg powernaps før henting flere enn en gang. Jeg hadde lenge følt meg ca vanlig gravid, men nå begynte det virkelig å bli vondt. Det er merkelig, men nå som jeg ser bildene fra denne tiden er det som at jeg kan kjenne ubehaget i kroppen. Fy søren det er heftige greier å være tvillinggravid ass! Etter en sommer med mye usikkerhet fikk vi endelig boliglån og kunne kjøpe nabohuset til mamma og pappa. For en lettelse det var! Ine Marie og alle venninnene mine overrasket livskiten ut av meg ved å arrangere babyshower! Det var så uventet og gøy at jeg ble helt satt ut. Så satt ut at jeg glemte alle coronaregler og gav klem til venninnene mine slik at jeg fikk passet mitt påskrevet på Instagram. Det gikk heldigvis bra (og om noen skulle lure har vi vært skikkelig heldige med smittetallene i Egersund). Jeg tok fram Kaia sine babyklær og begynte å innse at jeg snart skulle få to barn til. Og magen den vokste. Og vokste.
Oktober
Jeg gjorde mitt siste treningsevent og kjente vel at det var ok. Eventene i seg var ok jobb, men å sitte i bilen for å kjøre de ulike stedene var alt annet enn ok. Det var så vondt å kjøre at jeg fikk hjelp av Ine Marie til å kjøre meg til en av ultralydene. 1 time i bilen var nesten uutholdelig, og jeg tror ikke det var mange i min omkrets som ikke hadde fått med seg at jeg hadde vondt, for jeg klaget mye. Men altså, fyfan så vondt jeg hadde de siste ukene! Dagen for å overta huset kom og det gjaldt å handle raskt slik at vi kom noelunde på plass før tvillingene kom ut. Sofa, TV, vaskemaskin og tørketrommel hadde vi med fra Dubai, så vi manglet bare senger for å ha på plass det essensielle. Søskenbarnet mitt Ole Tonning (lillebroren til Ine Marie) er russ neste år så vi fikk hjelp av han og guttene fra russebussen hans til å bære over alle eskene fra garasjen til huset. Den hjelpen var uunværlig. På det tidspunktet kunne jeg knapt ha løftet en eske, magen var jo helt i veien! Siv June fra Maze fikset håret mitt for siste gang som ettbarnsmamma, og hentesettet fra Tante Lise var på plass. Jeg innviet huset både stue og hjemmegym med noen lette treningsøkter, men det var aldeles ikke mye trening som ble gjort de siste ukene. Kroppen var rett og slett for vondt. I slutten av måneden gikk slimproppen, og noen dager senere var jeg to liter blod fattigere og to barn rikere. Tenk det, tvillingmamma!
November
Tvillingene kom 28. oktober, og 1. november dro vi hjem. Jeg var supersliten og skulle gjerne vært lenger på sykehuset, men jeg savnet Kaia for mye. Hun gikk inn i rollen som storesøster med glans, og det har ikke vært et snev av sjalusi selv om nesten all fokus plutselig var på tvillingene. Jeg tror helt ærlig ikke at jeg hadde taklet det like bra selv om jeg hadde vært i hennes posisjon. Når jeg tenker tilbake på disse dagene er det et sammensurium av amming, jerntabletter, blodige plaster og injeksjoner av blodfortynnende. Det var en daglig kabal som skulle gå opp med levering og henting i barnehage, og jeg er så glad for at Ian hadde hjemmekontor de fleste dagene. Samtidig var det tid til mye mer kos enn jeg helt ærlig hadde trodd, og jeg innså hvorfor alle hadde sagt hvor spesielt det var å få tvillinger. Jeg kjente etterdønningene av katastrofesnittet lenge, og det tok lang tid før jeg la ut på første trilletur. Og for en lykkefølelse det var når jeg endelig fikk trille tur uten vondt! Og siden har jeg trillet ;-)
Desember
Kaia fyllte 5 år- endelig en hel hånd! Jeg begynte så smått å trene litt igjen på stuegolvet, men fikk hovedsakelig min #egentid fra lange trilleturer med podcast på øret. Tenk at jeg har fått kids som liker seg i vogn! Altså, det hender jo ofte at en av de våkner på trilletur og vil bysses i søvn igjen, men bare det at jeg kan gå en relativt lang tur mens de sover er virkelig noe nytt for meg. Mye mulig det var klimaet sin skyld, men Kaia var ingen vognbaby. Jeg kjente på mestringsfølelse av å klare å komme meg til helsesøster på egenhånd (bare brøt loven om å ta med vognen i heisen i samme sleng tydeligvis), men kjente kanskje oftere på mom-guilt og dårlig samvittighet ovenfor Kaia som plutselig får en sintere, slitnere og mer kjeftete mamma. Jeg fikk mye sympati av å dele akkurat dette på Instagram da, og har fortsatt uleste DM’s fra den dagen (og jeg er jo skrudd sammen sånn at det stresser meg litt). Julaften ble feiret hos oss med mamma, pappa og storebror på besøk. Mamma fikset ribba, og jeg lagte (les: varmet opp) tilbehøret. Jeg gikk i pysjamas hele kvelden og det passet meg ypperlig. Nyttårsaften ble feiret på enda mer avslappet vis med noe så spennende som hjemmelaget pizza. Heldigvis kom storebror med raketter som vi gikk ut i gaten og fyrte opp slik at vi fikk følelsen av at det var noe litt annet enn en vanlig lørdag ;-)
Se der! Da var vi i mål! Og om du har scrollet deg helt hit må jeg jo nesten gratulere, for dette var en del bilder. Noen bilder har jeg jo delt før da jeg faktisk blogget litt regelmessig, mens noen var nye for både blogg, Instagram og min hukommelse. Og det var nettopp derfor jeg kjente at jeg ville gjøre dette, som en liten påminnelse til meg selv om det rareste året ever- på alle sett og vis!
Gøy at du også ville mimre med meg! Kanskje vi blogges til neste år, hehe :-D
ingerindubai.com 