Måned: juli 2020

..og dobbelt så mange bekymringer.

Det er helt sykt å tenke på at dersom jeg ikke hadde valgt å gå til doktoren i Dubai allerede i uke 11, så hadde det vært først sist uke vi hadde fått vite at vi venter tvillinger! Da var jeg nemlig på ordinær ultralyd i Stavanger. Jeg er jo fortsatt ikke vant med tanken på at det faktisk ligger to stk der inne, enda jeg har hatt over 10 uker med visshet- å få vite det når man er nesten halvveis er jo sprøtt å tenke på! Men, jeg har forstått det sånn at det er mange som velger å gå tidligere på ultralyd også i Norge, så kanskje det ikke er så mange som får 2 for 1- «sjokket» så langt ute i graviditeten uansett.

Anyways, sist uke var jeg på nok en superbra UL, og denne gangen fikk endelig Ian være med. Det som var ekstra gøy denne gangen var at vi fikk vite kjønnet på tvillingene. Da jeg var på  UL i uke 15 fikk jeg jo egentlig vite, men legen kunne ikke si med 100% sikkerhet at det hun så var riktig. Denne gangen klarte til og med vi se forskjellen på de to der inni, og det er nesten for godt til å være sant å vite at vi om noen måneder får både en gutt og en jente i familien!

Det viktigste er jo selvsagt at barnet er friskt, og at kjønn ikke spiller rolle, men jeg må ærlig innrømme at jeg likevel hadde forhåpninger om kjønn. Og jeg kunne faktisk ikke bedt om noe bedre enn dette- vi får det beste fra begge verdener!

Ellers fikk vi vite at alt ser ut til å være i skjønneste orden med begge to, og det er alltid en lettelse å få vite at alt er ok. Likevel har jeg ikke klart å begynne å glede meg enda. Det er fremdeles usikkerhet og ting jeg uroer meg for som hovedsakelig opptar tankene mine. Jeg er redd for at tvillingene skal fødes for tidlig sånn at jeg ikke får være nære de med en gang, og at jeg blir liggende på sykehus lenge uten å få dra hjem til Kaia. Jeg er redd for at de ikke er friske, og jeg bekymrer meg for at det ikke skal funke med amming. Jeg har ikke lyst til å måtte ta keisersnitt, og jeg har lyst til å føde uten epidural. Jeg tenker også mye på hvordan Kaia vil takle å få to søsken på en gang, og er redd for å ikke få tid og overskudd til å være en god mamma for henne.

Jeg har jo allerede hatt en graviditet uten komplikasjoner, fått oppleve en naturlig fødsel som gikk akkurat slik jeg ønsket, født et friskt barn der amming og soving funket fint. Jeg hentet meg fort inn etter fødsel både fysisk og psykisk, og fikk ikke et eneste strekkmerke på magen. Ikke at sistnevnte er så viktig egentlig, men jeg må jo ærlig innrømme at det også er noe jeg tenker over siden kroppen min skal gjennom noe helt annet nå. Jeg tenker hele tiden at jeg allerede har vært superheldig en gang- det er jo ikke selvsagt at det skal gå like bra med alt denne gangen!

Årh, jeg hater virkelig at jeg er sånn, og uroer meg over ting jeg ikke får gjort noe med, men jeg klarer likevel ikke la være. Jeg prøver å trøste meg med at det sikkert er normalt å tenke sånn, og håper jeg snart klarer å glede meg litt også. Inshallah!