Normalt?

Da pappa fikk slag ville jeg knapt åpne Instagram og Snapchat. Det var vondt å se at folk levde livet sitt som at ingenting hadde skjedd. Pappaen min hadde jo fått slag og vår verden var snudd på hodet, men likevel trente, smilte og drakk folk på Instagram akkurat som vanlig. Naturligvis gjorde de det.

Jeg scrollet gjennom min gamle Instagram-feed og så en jente som var tvers igjennom lykkelig. Der øynene smilte like mye som munnen, og den største bekymringen var om hun fikk trent den dagen. Jeg lurte på om jeg noensinne ville komme tilbake dit, og om det ville føles naturlig å smile på Instagram igjen. En forferdelig egosentrisk og totalt ubetydelig tanke å ha på det tidspunktet, men likevel en del av alle de andre bekymringene.

Etter noen dager delte jeg hva som hadde skjedd med «verden», og ble overøst med kjærlighet og forståelse. Mange hadde opplevd lignende og delte sine erfaringer, og det gav oss både håp og trøst å lese om andre i samme situasjon. Jeg har alltid følt meg heldig med følgerne mine, og kan telle antall negative kommentarer jeg har fått på én hånd, men jeg hadde aldri kunnet forestille meg å få så mye sympati og barmhjertighet fra folk jeg ikke engang kjenner.

Det snakkes mye om hvor viktig det er å huske på at det som vises på SoMe stort sett er folks høydepunkt, og at ting ikke alltid er så rosenrødt som det fremstilles. Det siste jeg vil er å bidra til et slikt skeivt bilde av virkeligheten, men om du har sett på min Instagram i det siste kan det kanskje virke som at alt er bra igjen. For jeg har trent (nesten) som vanlig, smilt på ekte, drukket vin og ledd til jeg har mistet pusten med mamma på shoppingtur i Kristiansand. Men alt er ikke som normalt. Det kommer det kanskje aldri til å bli heller. Pappa er fortsatt syk og vil nok være det i lang tid fremover, og alt jeg gjør som ikke dreier seg om han gir meg dårlig samvittighet. Både ovenfor ham, og ovenfor mamma.

Man skulle jo tro at Instagram og blogg var det siste jeg tenkte på om dagen, men jeg har innsett at de greiene er viktigere for meg enn jeg trodde. Ikke bare som underholdning og tidsfordriv, men det er en slags terapi å få satt ord på følelsene mine sånn som dette. Det er ikke det at jeg ikke vil vise det som er «bak fasaden», for jeg har ikke noen fasade, det jeg deler er fortsatt meg og helt ekte. Det blir bare vanskelig å dele for mye av det vonde uten å utlevere pappa. Derfor deler jeg heller den siden av meg som er glad innimellom, i stedet for den som konstant uroer seg for hva fremtiden vil bringe. Om pappa blir frisk. Og ikke minst om hvordan mamma vil takle det. Uansett hva utfallet blir.

Blåmandag

Jeg skulle gjerne ha sagt at det eneste som er blått med denne mandagen er himmelen og bikinien min, men det er litt mer blåmandag enn som så. I kveld reiser nemlig mamma og pappa hjem, og det blir som alltid drit-trist.

Oppholdet deres har dessverre vært preget av både sykdom og ymse vær, men det har likevel vært så godt å ha dem her. Vi har egentlig ikke gjort så mye foruten litt shopping og stranden de få dagene været har tillatt denslags, men det er jo ikke så viktig hva vi gjør så lenge vi er sammen. Klisjé, men veldig sant. Små ting som at mormor og morfar kan være med å hente i barnehagen, eller at jeg og Ian kan dra på jobb eller trening uten å måtte tajme det til barnehagetid. Vi fikk til og med en skikkelig date night med dinner and a movie når Ian fyllte år sist uke, og det er så befriende å kunne gjøre det helt uten grining eller drama fra ei lita frøken.

Sist mandag var det også «sports day» i barnehagen, og i stedet for å misunne de som hadde med seg besteforeldre, kunne jeg se bort på mamma som satt og smilte like stolt som meg. Jeg vet jeg har sagt det før, men å bo i Dubai hadde jammen ikke vært det samme om det ikke var for at mamma og pappa kan komme ofte på besøk.

Men som sagt, i dag er himmelen uvanlig blå i Dubai, så nå skal de siste timene med mamma og pappa nytes.

Snaiks :-)

Ihla Deserta for tredje gang

Det ser ut til å bli en årlig Portugaltradisjon med en tur til «Ihla Deserta», og i så fall er det en tradisjon jeg kan like! Selv om det dessverre var litt mer skrot på stranda enn jeg kunne huske (ikke så øde og forlatt likevel den der øya..), så hadde vi mange fine timer der i går, og jeg skulle gjerne vært der mye lengre. Men en fin båttur frem og tilbake i privat taxibåt, et par timer med sandlek og bading i sjø som til Kaias begeistring ikke var full av store bølger, og så en fantastisk lunch på øyas eneste restaurant før vi dro hjem fikk holde i massevis. Svigerfar er jammen snill som ordner og fikser så mye for oss.

I morges dro svigerinne og svoger med kids hjem til Norge, mens vi har en drøy uke igjen i Portugal. Vi har vært her så lenge nå at jeg har fått spørsmål flere ganger om vi har flyttet fra Dubai liksom, så om det er noen som lurer så har vi altså ikke det ;-)

Og apropo spørsmål, svar på den der spørsmålsrunden kommer altså, eller dvs, jeg har i alle fall begynt å svare!

Snaiks :-)

Jogging vs. løping

I min verden er det forskjell på å løpe og å jogge. Forskjellen utgjøres av motivasjon eller «årsak» (i mangel på bedre ord), og selvsagt av tempo. Noen ganger vil jeg slå min egen tid og konkurrere med meg selv, mens andre ganger, som i går, ønsker jeg litt #metime med lydboken og bryr meg ikke så mye om det går fort eller sakte.

I gamledager gikk jeg gjerne ut med intensjon om å «brenne kalorier», og både lærere og bøker fortalte meg da at slow and steady var beste fremgangsmåte. Ikke særlig spennende med andre ord. Det var ikke før jeg begynte å løpe for komme gjennom den planlagte runden så fort som mulig jeg virkelig begynte å sette pris på denne treningsformen. Løpingen fikk liksom mer mening, og jeg vet ikke med dere, men jeg motiveres i alle fall av å se at jeg blir bedre.

Når det er sagt føles det noen ganger som at denne innstillingen har tatt en liten helomvending. Jeg tror nok aldri at jeg kommer tilbake dit at jeg trener kun for å brenne kalorier, men det å konstant jage etter å forbedre sin egen tid kan noen ganger gjøre meg mindre motivert. Jeg er «redd» for å ikke prestere bra nok liksom. For en person som for tiden trener mest for «å ha trent» og for godfølelsen etterpå så blir jo det litt tullete. Derfor bestemte jeg meg for at de neste løpeturene her i Portugal skal jogges, dvs sakte tempo uten noe prestasjonsjag. Noen ville nok kalt det active recovery, men hey, jeg er ingen atlet. Jeg er bare en mamma som blir glad om hun får røre litt på seg hver dag, så jeg kaller det en fullverdig treningsøkt.

Snaiks :-)

Hvilken dag er det i dag?

Ikke vet jeg, men det er en fin dag som går inn i rekken av mange fine og late dager i Portugal. Vi gjør nemlig ikke så mye om dagene (foruten pappa da, som har bygget sitteplasser til utekjøkkenet til svigerfar), men likevel flyr tiden.

En typisk dag er som følger:

  • Våkner
  • Kaffe og scrolling på SoMe
  • Frokost
  • Lek/solings
  • Mat
  • Solings, eventuelt litt trening
  • Mer mat, eventuelt litt vin
  • Mer scrolling
  • Soving

Kjedelig og lite innholdsrikt for mange- helt perfekt spør du meg. Men dere skjønner kanskje hvorfor det ikke oppdateres flittig her inne ;-)

God helg :-D