Tilbake i Dubai ja

Da pappa fikk slag begynte vi å se på bolig og barnehageplass hjemme i Norge. Vi kunne jo ikke dra tilbake til Dubai som om ingenting hadde skjedd, det ville bli helt feil å ikke være nære familien i en sånn tid.

Likevel er det akkurat det vi har gjort, men ikke som om ingenting har skjedd. Mamma og pappa er i tankene mine hele tiden. Jeg tenker på pappa som må kjempe seg på beina når jeg henger i pullupsstangen eller har lyst til å gi opp på intervallene mine, og jeg tenker på mamma som sitter trofast ved pappas side omtrent hver time av døgnet når jeg kan gå å legge meg på en solseng og slappe av. Jeg har konstant dårlig samvittighet. Både for at vi er i Dubai, men også fordi jeg innimellom klarer å glemme mamma og pappa litt. Tenker på, bryr meg om, og uroer meg for totalt uviktige ting. I alle fall om man sammenligner med det mamma og pappa går gjennom.

I går fikk jeg en helt hjerteskjærende melding fra en venninne. Hårene reiste seg på hele kroppen min og jeg klarte ikke slutte å gråte. Jeg la meg med en vond følelse i magen, og våknet med håp om at det ikke var sant, at det bare var en drøm. Det hun går gjennom skal ingen måtte oppleve, og likevel satt jeg og sang og var glad i bilen i morges. La ut tullete video av meg selv og stakk på trening som normalt.

I det siste har jeg ofte tenkt med meg selv; hva er det egentlig jeg driver med?!

Det føles ikke riktig at vi har dratt tilbake til Dubai, men det hadde også blitt feil å bli hjemme. Å flytte hjem hadde betydd at pappa ikke ville bli bedre, at det som har skjedd med ham er permanent. Og det er det ikke. Det får ikke være det! Han skal bli bra igjen, og han og mamma skal komme til oss i Dubai akkurat som før. Han trenger fortsatt hjelp til det aller meste, men kan både bevege seg og kommunisere mer enn før. Mamma sier hun tror jeg vil se stor forskjell på ham fra vi reiste i september til vi kommer tilbake i oktober, og det tror og håper jeg at hun har rett i. Jeg er så takknemlig for at hun klarer å være så positiv, for det gir oss alle styrke. Og så er jeg mer enn noen gang takknemlig for at hun er akkurat som hun er. Hun er det aller beste for pappa, det finnes det ikke tvil om.

Så, enn så lenge blir vi boende i Dubai. Men jeg ser fram til neste hjemreise, det er sikkert.

16 kommentarer om “Tilbake i Dubai ja

  1. Du er god! Jeg hadde flyttet hjem på dagem!mistet pappaen min i fjor og angrer hver dag på at jeg ikke fikknok tid/ ungene fikk nok tid.
    Tøffe du!

  2. Det er utrolig vanskelig med denne dårlige samvittigheten, men man må huske å ta vare på seg selv i slike stunder også …
    Sender gode tanker til deg og familien ❤️

  3. Det er lov til ha ha det fint og gjøre gode ting for deg selv! Selv om du har det vondt på innsiden. Det er viktig å ta vare på deg selv og ha det bra, men skjønner at det føles litt rart. Kos deg, det fortjener du❤

  4. Gjør det som føles rett for deg. Noen ganger kan det være vanskelig å vite hva som er riktig og ikke, og det finnes vel ingen fasit på akkurat det. Det er et sunnhets tegn at du klarer å se deg selv oppi denne tragiske hendelsen med din far. Det er viktig med balanse. Skal du klare å være den beste versjon av deg selv for andre må du også ha det godt selv. Vil bare legge til det at jeg la spesielt godt merke til denne setningen som du skrev, «å flytte hjem hadde betydd at pappa ikke ville bli bedre, at det som har skjedd med ham er permanent». Det som har skjedd med din far er en realitet. Slaget vil være permanent, men følgene han fikk av slaget kan han kjempe i mot, og heldig som han er får han støtte igjennom familie, og sist men ikke minst din mor. Men for meg så kan det høre ut som du fornekter at det som har skjedd har skjedd, og det kan på sikt gjøre vondt verre. Selv har jeg opplevd å miste flere familiemedlemmer, både i kreft, slag/hjertesvikt og selvmord. Er det noe jeg har bitt meg merke i, så var det at jeg ikke forstod realiteten, selv om den var der rett foran meg. Jeg fikk fortalt ved det ene tilfellet at «det ikke var lenge igjen», men jeg forstod ikke realiteten. De som gikk bort har alltid vært der, og hvordan kunne jeg da akseptere at noen sa noe slikt som dette? Mitt råd til deg er: Ikke ta dagen og menneskene du har rundt deg for gitt. Livet er fantastisk, men også brutalt. Ha din friske far ferskt i minnet, men ikke fornekt livets påkjenning.

    1. Takk for kommentar og for at du bryr deg, det setter jeg stor pris på. Ja, jeg ser at det jeg skriver kan mistolkes. Det jeg ville få frem var hvor feil signaler det hadde sendt ovenfor pappa å bare «gi opp» livet vårt i Dubai og flyttet hjem. Vi vil jo at han skal kjempe og ikke gi opp. Jeg fornekter på ingen måte det som har skjedd med ham, men det er nettopp for at vi er i Dubai der det blir lettere å «glemme» eller å «fornekte» at jeg får så dårlig samvittighet, om det gir mening.

      Igjen, takk for at du tar deg tid til å skrive.

      1. Klart du ikke glemmer eller nekter Inger. Men husk du har også dit liv med mann barn og job.
        Sådan sagde flere til meg i dk.
        Da jeg sagde jeg blev så måtte mannen mi dra til Norge igjen med barna vår, for sønnen mi for spec ped i barnehagen og måtte tilbake.
        Men alle sagde jeg skulle ta med og så hellere komme ned til dk snart og komme ofte til dk /
        :)
        Jeg tror at nå når vi ikke er hos vår kjære føler vi mere på det, men jeg tror også vi kan presse det litt og få det til å kjempe ekstra fordi dem vil så gjerne besøke os

      2. Så hyggelig å høre at du synes det. Setter pris på at du deler dine tanker med følgerne dine. Det er modig! Kommunikasjon kan tolkes både frem og tilbake å opp og ned, så misforståelser kan forekomme. Beklager hvis jeg var litt direkte, mente ikke å være påståelig, og kommentaren var bare godt ment.

        Forstår godt hva du mener i forhold til hvilke signaler det å flytte hjem kunne sendt. Ser det er en vanskelig situasjon å stå i, men viktigst av alt, gjør det som på sikt er godt for deg. Høres ut som Dubai gjør deg godt, og noen dager med litt ekstra tankevirksomhet og bekymring rundt hjemmesituasjon i Norge er helt normalt, og veldig forståelig. De dagene må bare komme, så jobber du deg i gjennom det. Å de andre dagene der du «glemmer» skal du virkelig ikke trenge å ha dårlig samvittighet for. Hver og en kjemper sin egen kamp, og uten de «pausene» innimellom hadde vi ikke klart å stått støtt. Ta vare på deg selv, Inger. ❤️

        Vil legge til en kommentar til. Bruk kommunikasjon som et redskap. Snakk med foreldrene dine om hva du føler og tenker rundt denne situasjonen. Kanskje åpner det rom for samtale som kan være god for begge parter. De som står barn nærmest er ofte foreldrene, og dersom tilfellet er slik hos dere også tror jeg foreldrene dine vil støtte dere i å følge drømmene og ambisjonene dere har. Det hjelper ofte å snakke om det man tenker og føler, og kanskje vil det hjelpe på samvittigheten. ❤️

      3. PS; ikke tenk bare hvilke signaler det ville sendt til din far, men tenk hvilke signaler det ville sendt til deg selv, egen kropp og psyke? Ofrer/gir avkall på egne drømmene og ambisjoner fordi man tror andre tenker at det er «det riktige» å gjøre, eller fordi man får dårlig samvittighet? Oppfordrer deg til å finne ut om denne dårlige samvittigheten bare erter deg, eller om det ligger noe til grunn for at du har den. Å da hjelper det kanskje å snakke.

        Du er som sagt den beste utgaven av deg selv når du har det bra, og når du da kommer hjem til Norge på besøk kan du være en sterkere versjon av deg selv, sammenlignet med hvis du skulle ofret det du brenner for å flytte fra Dubai.

        …. har en tendens til å skrive mye, beklager for det! 😃

  5. Uff vet hvordan det er.
    Pappa fikk slag da vi var hjemme hos dem på ferie, jeg bor i Norge og de i dk.
    Heldigvis blev pappa opereret indenfor en time, fra blodproppen kom og vi ringet sykebilen til ha lå på bordet. Han fik 3 blodpropper i hjernen.
    De første mange uker kunne han ikke gå snakkke spise tale eller bruke højre side.
    Kjempe tøft å se på.
    Han kom på dk beste rehab for de ville gjerne ha ham tilbage på job igjen. Men nå 6-8 uker etter må han indse han ikke kan jobbe igen.
    Han kan gå tale snakke spise og fungerer ok.
    Men hjernen har tatt skade og han er ikke den samme pappa som før.
    Men vi kan snakke og han kan tulle litt med mine små gutter
    Helsigvi at pappa di bor i Skandinavien ( hvor vi er flinke på genoptrening osv )
    Nå hvor det er skjett med pappa min, har vi bestemt å flytte hjem, men først om små 2 år. Jeg ønsker min små afslutter barnahegn og begynder i dansk skole. Og min drøm er å lese ergoterapeut i Odense
    Men mannen mi jobber med medicin og må finne sig en job og det kan ta tid og kræver litt planlægning.
    Masse god bedring til pappa di lg masse tanker til dere andre.
    PS. De første mange dage da pappa mi bare lå der sov jeg på en stol ved siden af ham, negtet å dra. Jeg spiste nesten ikke, fikk dårlig samvittighed over for pappa mi.
    Kan man spørger hvor pappa din fik slap ? Hjerte eller hovedet ?
    Masse klemmer fra fredrikstad

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s