Måned: november 2020

Selvfølgelig var de to!

av ingerindubai, lagt ut på Pregnancy & baby

I over 9 måneder visste jeg at det lå to babyer inni magen min, men jeg klarte aldri å helt skjønne at vi virkelig skulle få to barn på en gang. (Nesten) alle sa til meg at jeg var så heldig som ventet tvillinger, for tvillinger er noe helt unikt, men jeg tenkte helt ærlig mer på alt som ville bli dobbelt så slitsomt, og dobbelt så skummelt. Jeg følte nesten en slags sorg i starten fordi jeg tenkte jeg ikke ville få den fine perioden helt i starten der man bare ammer og koser med babyen sånn som da Kaia var nyfødt. Fordi det var to stk trodde jeg helt enkelt ikke det skulle bli tid til sånt. Så feil kan man altså ta.

For jeg begynner virkelig å skjønne hva folk mener når de sier at det er spesielt å få tvillinger. Joda, det er dobbelt så mange bleier og mye mer våkentid om natta, men det er jo også dobbelt så mye kos. Og om jeg koser med den ene, så har Ian også en å kose med uten at vi må vente på tur! Vi har hatt så mange øyeblikk der vi sitter med en tvilling hver på brystet, bare ser på hverandre og er enige om hvor vanvittig rike vi er. For fy søren, vi er rike!

Og selvfølgelig var de to der inni. Jeg mener, hvordan kunne de ikke ha vært det?!

Første trilletur

av ingerindubai, lagt ut på Pregnancy & baby

På mandag tok jeg tvillingene ut på vår aller første trilletur sammen, og gjett om jeg koste meg! Jeg har jo hatt lyst til å gjøre det fra første dag vi var hjemme, men regn, og fremforalt energinivå, har stoppet meg.

Så «lenge» etter fødsel sist gang hadde jeg jo både vært på gymmet og trillet mange turer allerede, men ståa er virkelig en annen post partum når man har hatt keisersnitt. Jeg er øm og vond i kuttet på magen, og jeg var rett og slett usikker på om jeg ville kunne håndtere vogna alene. Men, på mandag var det både opphold og sol, så jeg bestemte meg for å bare prøve.

30 minutter i så sakte tempo at du sikkert måtte ha konsentrert deg for å holde følge, men jeg var stolt som en hane der jeg gikk rundt i nabolaget. Tvillingene så ut til å trives i vogna også, og jeg gleder meg virkelig til flere turer fremover. Jeg må nok bare ta det veldig rolig og gradvis.

1 uke som 3-barns mamma

av ingerindubai, lagt ut på Pregnancy & baby

Først og fremst, tusen hjertelig takk for all kjærlighet, medfølelse og støttende ord dere har gitt meg siden tvillingenes ankomst! Jeg er mildt sagt overveldet over hvor fine følgere jeg har, både her og på Instagram. Jeg er ikke så flink til å svare, og på Instagram har jeg ikke engang sjangs til å lese alle meldinger jeg får, men vit at jeg setter stor pris på dere som deler og støtter. Takk!

Tenk nå er det allerede en uke siden jeg ble 3-barns mamma! Og for en uke det har vært! Sist torsdag, dagen etter operasjonen, skulle jeg prøve å reise meg for første gang. Altså, så svak har jeg aldri følt meg! Jeg måtte ha hjelp til å komme meg opp av sengen, og kunne gå med små musesteg til do, knapt oppreist i overkroppen på grunn av det vonde såret på magen. Jeg klarte heldigvis ta en dusj, og følte meg med ett mye bedre.

Dagene på barselavdelingen var skikkelig fine. Ian fikk være der med meg hele tiden, og takk og pris for det. Jeg hadde ikke klart meg uten ham. Bare det å komme seg ut av sengen var en kamp, og jeg lå i sengen for det meste. Men det å faktisk bare kunne ligge i sengen, få alle døgnets måltider servert på fat, og hele tiden bli passet på gjorde virkelig underverker for formen. Jeg følte meg gradvis bedre dag for dag, og vi bare nøt de to små gullene våre.

På grunn av corona fikk vi ikke lov til å ha besøk, og det passet meg helt utmerket for å være ærlig. Vi hadde kun oss selv å ta hensyn til, og det føltes helt riktig. Jeg ville jo gjerne at Kaia skulle få møte søsknene sine, men vet jo likevel at det hadde vært hjerteskjærende når hun måtte dra, så jeg er glad det ble som det ble.

Tvillingene kom som nevnt på onsdag, og vi ble på SUS til søndag. Jeg skulle gjerne ha vært lenger, for formen var absolutt ikke der den burde være, men savnet til Kaia ble for stort. Planen var å dra rundt lunch, og i 5-draget kom vi oss endelig av gårde. Jeg var nervøs for bilturen på litt over en time, men helt uten grunn. I det vi kjørte opp bakken til gata vi bor i hørte vi litt knitring fra det ene bilsetet, ellers sov de seg gjennom hele hjemreisen.

Det var både godt og litt rart å komme hjem. Det føltes ut som at vi hadde vært borte i evigheter, men det er sikkert fordi det var mildt sagt mye som hadde endret seg siden sist vi var hjemme. Møtet mellom storesøster og tvillingene gikk bra, og jeg synes Kaia har taklet det bra så langt å måtte dele oss med de nye familiemedlemmene.

Og de der to nye tilskuddene til familien har virkelig gitt meg en fin start på tilværelsen som 3-barnsmamma. De spiser og sover bra og er relativt samkjørte. Jeg begynner virkelig å skjønne hva folk har ment når de har sagt at det er så unikt med tvillinger.

Jeg har begynt å blø litt fra såret på magen, og det er fortsatt ømt og hovent. Det ser ut som at jeg har en kjøttpølse under huden nederst på magen liksom. Trøtt er jeg jo også, både på grunn av blodtapet, men også fordi jeg er melkeku døgnet rundt selvsagt. Men generelt føler jeg meg så mye bedre! Fortsetter det som dette kan jeg kanskje til og med snart ta meg en tur ut med vognen. Åh, for en glede!

Katastrofesnitt

av ingerindubai, lagt ut på Pregnancy & baby

Fødselshistorien med Kaia er det lite jeg ville ha endret ved. Eller jo, jeg skulle ønsket jeg ba om å få klyster, men ellers gikk alt sånn jeg ville. Det var det absolutt vondeste jeg noensinne har opplevd, men jeg følte meg forberedt, rolig og trygg før det startet, fødte henne i vann uten noen form for hjelpemiddel, og følte meg som en absolutt superhelt etterpå.

Jeg fikk tidlig vite at det ville bli annerledes å føde tvillinger. Man blir satt i gang to uker før termin dersom tvillingene ikke kommer av seg selv før, og det er større risk for keisersnitt på en eller begge av tvillingene. Det er dobbelt opp av leger og jordmødre og alt under selve fødselen, og man anbefales helst epidural i tilfelle komplikasjoner underveis. Et helt annet opplegg enn jeg hadde med Kaia med andre ord. Jeg har prøvd så godt jeg kan å akseptere at det er sånn, og tenke at det viktigste er at de kommer ut og at de er friske, for det er det jo absolutt! Men jeg hadde likevel hele tiden et håp om at fødselen skulle starte av seg selv på naturlig vis, og at det ble vaginal fødsel på begge tvillingene.

Vel, om jeg i den ene enden av skalaen hadde en helt «perfekt» fødsel med Kaia, var opplevelsen med tvillingene i helt andre enden av skalaen. Det gikk absolutt ikke som jeg hadde ønsket, men samtidig er jeg så inderlig takknemlig for at det gikk som det gikk. Takk kjære Gud i himmelen, og alle de fantastiske hjelperne ved Stavanger Universitetssykehus for det.

På mandags morgen kom den såkalte slimproppen. Da slimproppen gikk forrige graviditet startet riene samme kveld, så jeg forventet litt at noe skulle skje. Men så har jo alt annet vært annerledes denne graviditen, så jeg var ikke overrasket over at ingenting mer skjedde. Tirsdagen kom og gikk uten særlig action, men jeg hadde mer vondt i magen enn noen gang, og følte at noe burde være på gang. I 3-tiden natt til onsdag våknet jeg med blodig slim i trusen, og det var umulig å få sove igjen. Rygg og mage gjorde vondt, men jeg ventet fortsatt på den «bølgebevegelsen» med smerte som starter i rygg og drar seg frem mot magen. Sånn føltes riene sist gang, og jeg trodde helt ærlig det skulle være likt nå også.

Ian kjørte Kaia i barnehagen i 9-draget, og jeg fikk all the feels når jeg innså at jeg kanskje ikke fikk se henne igjen på en stund. Stuptrøtt fra å ha vært våken siden kl 3 gikk jeg i sengen for å hvile, og fikk faktisk sove nesten to timer før jeg våknet av vondt i magen.

Jeg googlet hva dette blodige slimet kunne bety, og kjente meg glad for at det i alle fall var et godt tegn på at noe var i ferd med å skje. Tvillingene skulle selv få bestemme når de skulle komme ut, og jeg skulle slippe å bli satt i gang. Noe action måtte det uansett bli før neste UL som skulle være på mandag!

Helt siden slimproppen gikk hadde mamma sagt at jeg måtte ringe føden, bare for å sjekke liksom, og med såpass vondt i magen uten at jeg kjente det igjen som rier fant jeg ut at det var best å høre på mamma. Jeg ringte og fortalte om både slimpropp og blodslim, og generelt mye vondt i mage og rygg. Da hun spurte meg om jeg kjente liv som vanlig i magen ble jeg usikker. Tvillingene har alltid vært mest aktive på kveldstid, og de bevegde seg jo ikke mens jeg snakket i telefonen, så da hun i andre enden spurte hva jeg ville svarte jeg at jeg egentlig ikke visste. Da svarte hun noe sånn som «ok, men da sier jeg at du kan komme inn, bare for å sjekke», og jeg er så evig takknemlig for at hun gjorde det. Jeg orker ikke engang å forestille meg hva som kunne skjedd dersom vi hadde blitt hjemme den dagen.

Vi var framme på SUS rundt 14.30, etter det som er min vondeste biltur ever. Bilkjøring har jo ikke vært favorittaktivitet de siste ukene av graviditeten, men i det Ian skulle parkere måtte jeg gå ut av bilen og sette meg på huk før han var ferdig fordi ryggen var i totalt krampe.

På sykehuset sjekket de tvillingene med CTG (?), og kunne konstatere at det var mye liv hos begge to. De kunne også se av sammentrekningene i livmoren i kombinasjon med mitt ubehag at jeg mest sannsynlig hadde rier, og ved en meget up close and personal test at jeg hadde 2-3 cm åpning. Jeg måtte grine litt av lettelse, for jeg var redd de skulle fortelle meg at det faktisk bare er så ubehagelig å være tvillinggravid på slutten av svangerskapet, og det var godt å høre at det faktisk var en grunn til at jeg hadde så vondt.

Vi gikk til rommet vi skulle være på resten av kvelden sammen med en av jordmødrene. Da jeg fortalte henne om mitt inntrykk av hvordan en tvillingfødsel foregikk, med mye «strengere regler» og mindre mulighet til å bestemme noe selv, sa hun at hun ble lei seg. Hun betrygget meg med at jeg fortsatt hadde lov til å være delaktig i hendelsesforløpet selv, og at ingen kunne tvinge meg til å ha epidural for eksempel. Hun gjorde underverker for hvor klar jeg følte meg for fødselen, og jeg følte virkelig at hun ville at vi skulle få en så god og naturlig fødsel som mulig.

Grunnen til at jeg helst ikke ville ha epidural var først og fremst at jeg ikke ville at noe skulle sinke den naturlige fødselsprosessen. Og så har jeg hele tiden hatt så lyst til å kjenne hvordan det er å føde to barn på en gang. Er tvilling 2 like vond å få ut som tvilling 1? Er det halvparten så vondt, eller mer? Jeg skulle få vite det, og da ville jeg kunne kjenne det helt uten bedøvelse. Jeg kom likevel frem til at jeg ville ha epiduralen for å unngå å måtte bli lagt i narkose dersom jeg skulle måtte ta keisersnitt.

Jeg ringte Ine Marie som skulle hente Kaia i barnehagen og sa at ting var på gang, og at vi ikke kom hjem igjen. Deretter ringte jeg mamma og pappa og fortalte det samme. Ian gikk i bilen for å hente bagene våre, og kom tilbake med både brus, snacks, sjokolademelk og siste utgangen av Shape Up. For en gollas! Jeg downet sjokolademelken i en fei, og det var god stemning. Helt til det plutselig var alt annet.

Riene mine var tydeligvis helt annerledes enn sist graviditet, og jeg kjente det mer i rygg enn mage. Jeg fikk en veldig lang rie, eller i alle fall en smerte i korsryggen som tok lenge for å avta. Jordmoren kom bort til sengen min, og plutselig kjente jeg at jeg tisset på meg! Jeg bare «oj! Nå tror jeg at jeg tisset på meg!» og kjente meg nesten litt glad til tross for at jeg tisset ut både seng og bukse, fordi jeg aldri fikk oppleve det med Kaia da vannet gikk mens jeg satt i badekaret. Men i stedet for vann kom det blod. Mye blod.

Jordmoren tilkalte lege og resten av crewet, og jeg kjente jeg begynte å bli redd. Lårene mine skalv og ristet, men jeg klarte ikke ligge stille. De satte en elektrode på hodet til tvilling 1 for å sjekke om hun var ok, men pulsen var lav. Alle var helt rolige, men likevel var det ingen tvil om at dette var alvorlig. Erika, den ene legen som jeg faktisk kjenner fra Egersund så meg inn i øynene og sa «Inger, nå blir det keisersnitt». Og jeg bare «faen». Men i det de rullet meg ut av rommet kjente jeg bare at jeg måtte legge hodet tilbake, folde hendene og be til Gud om at det skulle gå bra med begge to i magen min.

De løp nedover gangen med meg, og jeg husker godt jordmorens, Kjerstis, beroligende ord ved siden av hodet mitt om at jeg og tvillingene var i trygge hender og at dette skulle gå bra. Ian måtte bli igjen og jeg syntes så synd om ham! Men det var visst noen som kom fort inn til ham for å holde ham oppdatert.

Da vi kom inn i operasjonssalen stod allerede folk klare til å ta meg i mot. Jeg ble flyttet over i en annen seng, og fikk en maske med oksygen over nesen. Det var tungt å puste i den, og jeg kjente jeg måtte fokusere på å ikke få Litagoen i retur. «Nå skal du få litt medisin» var det noen som sa, og jeg fikk en annen maske å puste i. Deretter sovnet jeg på et lite sekund, akkurat som på film.

Det neste jeg husker er en dansk kvinne som prøver å vekke meg. Jeg føler meg så sykt søvning og prøver å spørre etter hvor mamma er. Det vet selvsagt ikke den danske kvinnen, og jeg aner heller ikke hvorfor jeg spør etter mamma, så jeg spør etter Ian.

Jeg rulles ut i en gang eller noe, og snart kommer Ian mot meg med begge tvillingene i en sånn blank boks med hjul. Derfra husker jeg ikke alle detaljer, for det var så mye følelser, lettelse, sjokk og total forvirring, og i følge Ian sa jeg hele tiden «Jeg skjønner ingenting». Men begge tvillingene var der og begge var friske, og jeg fikk de endelig opp på brystet mitt.

Grunnen til at jeg plutselig begynte å blø er at morkaken til tvilling 1 løsnet. Det er svært alvorlig, og kan gjøre at barnet ikke får oksygen. Det gjelder å handle fort, og det tok mindre enn 5 minutter fra legene bestemte seg for keisersnitt til begge tvillingene var ute! Det kalles katastrofesnitt, og er den mest akutte typen keisersnitt der man ikke tar seg så mye tid til f.eks vask av hud bare for å få barnet ut så fort som mulig.

Onsdag 28.10.20 klokken 16.32 respektive 16.33 ble altså tvillingene våre født. Og jeg er så ubeskrivelig takknemlig for all hjelpen vi har fått. Fra kvinnen i telefonen på føden som sa at jeg burde komme inn, til hun som hjalp en vinglete og ustø nybakt mamma inn i dusjen. Vi har virkelig blitt så godt tatt vare på, både jeg og Ian, og ikke minst tvillingene. Mange er flinke til å klage på norsk helsevesen, men jeg tror pipa hadde fått en annen lyd om de hadde følgt oss de siste dagene. Føden på SUS får i alle fall tidenes shoutout fra undertegnede!

Som nevnt er jo det aller viktigste at tvillingene er her, og at de er friske, men jeg kjenner meg likevel snytt for opplevelsen av å føde en siste gang. Og når folk skriver «bra jobbet», og «så flink du har vært» på Instagram, så har jeg nesten ikke lyst til å lese. For jeg har jo ikke gjort noen ting, og akkurat det føles veldig sårt å føle på.

Denne fødselsopplevelsen må jeg nok bearbeide en stund, og det samme gjelder jammen kroppen min. Jeg er så mørbanket og svak, og kjenner så absolutt at jeg mistet nesten to liter blod da det hele skjedde. Operasjonsstinget gjør så ufattelig vondt ved hver eneste bevegelse, og jeg klarer knapt å snyte meg fordi det gjør vondt å spenne magen. Men jeg har fått gått på do da, nr 2, opptil flere ganger, så det er alltids noe.

Nå er det søndag og vi får lov til å reise hjem. Helt ærlig skulle jeg gjerne ha vært her lenger for å gi kroppen mulighet til å hente seg inn mer, men jeg lengter for mye etter Kaia.

Og tenk, vi har med oss TO velskapte, friske skatter. For en glede på jord!