Fødselshistorien med Kaia er det lite jeg ville ha endret ved. Eller jo, jeg skulle ønsket jeg ba om å få klyster, men ellers gikk alt sånn jeg ville. Det var det absolutt vondeste jeg noensinne har opplevd, men jeg følte meg forberedt, rolig og trygg før det startet, fødte henne i vann uten noen form for hjelpemiddel, og følte meg som en absolutt superhelt etterpå.
Jeg fikk tidlig vite at det ville bli annerledes å føde tvillinger. Man blir satt i gang to uker før termin dersom tvillingene ikke kommer av seg selv før, og det er større risk for keisersnitt på en eller begge av tvillingene. Det er dobbelt opp av leger og jordmødre og alt under selve fødselen, og man anbefales helst epidural i tilfelle komplikasjoner underveis. Et helt annet opplegg enn jeg hadde med Kaia med andre ord. Jeg har prøvd så godt jeg kan å akseptere at det er sånn, og tenke at det viktigste er at de kommer ut og at de er friske, for det er det jo absolutt! Men jeg hadde likevel hele tiden et håp om at fødselen skulle starte av seg selv på naturlig vis, og at det ble vaginal fødsel på begge tvillingene.
Vel, om jeg i den ene enden av skalaen hadde en helt «perfekt» fødsel med Kaia, var opplevelsen med tvillingene i helt andre enden av skalaen. Det gikk absolutt ikke som jeg hadde ønsket, men samtidig er jeg så inderlig takknemlig for at det gikk som det gikk. Takk kjære Gud i himmelen, og alle de fantastiske hjelperne ved Stavanger Universitetssykehus for det.
På mandags morgen kom den såkalte slimproppen. Da slimproppen gikk forrige graviditet startet riene samme kveld, så jeg forventet litt at noe skulle skje. Men så har jo alt annet vært annerledes denne graviditen, så jeg var ikke overrasket over at ingenting mer skjedde. Tirsdagen kom og gikk uten særlig action, men jeg hadde mer vondt i magen enn noen gang, og følte at noe burde være på gang. I 3-tiden natt til onsdag våknet jeg med blodig slim i trusen, og det var umulig å få sove igjen. Rygg og mage gjorde vondt, men jeg ventet fortsatt på den «bølgebevegelsen» med smerte som starter i rygg og drar seg frem mot magen. Sånn føltes riene sist gang, og jeg trodde helt ærlig det skulle være likt nå også.
Ian kjørte Kaia i barnehagen i 9-draget, og jeg fikk all the feels når jeg innså at jeg kanskje ikke fikk se henne igjen på en stund. Stuptrøtt fra å ha vært våken siden kl 3 gikk jeg i sengen for å hvile, og fikk faktisk sove nesten to timer før jeg våknet av vondt i magen.
Jeg googlet hva dette blodige slimet kunne bety, og kjente meg glad for at det i alle fall var et godt tegn på at noe var i ferd med å skje. Tvillingene skulle selv få bestemme når de skulle komme ut, og jeg skulle slippe å bli satt i gang. Noe action måtte det uansett bli før neste UL som skulle være på mandag!
Helt siden slimproppen gikk hadde mamma sagt at jeg måtte ringe føden, bare for å sjekke liksom, og med såpass vondt i magen uten at jeg kjente det igjen som rier fant jeg ut at det var best å høre på mamma. Jeg ringte og fortalte om både slimpropp og blodslim, og generelt mye vondt i mage og rygg. Da hun spurte meg om jeg kjente liv som vanlig i magen ble jeg usikker. Tvillingene har alltid vært mest aktive på kveldstid, og de bevegde seg jo ikke mens jeg snakket i telefonen, så da hun i andre enden spurte hva jeg ville svarte jeg at jeg egentlig ikke visste. Da svarte hun noe sånn som «ok, men da sier jeg at du kan komme inn, bare for å sjekke», og jeg er så evig takknemlig for at hun gjorde det. Jeg orker ikke engang å forestille meg hva som kunne skjedd dersom vi hadde blitt hjemme den dagen.
Vi var framme på SUS rundt 14.30, etter det som er min vondeste biltur ever. Bilkjøring har jo ikke vært favorittaktivitet de siste ukene av graviditeten, men i det Ian skulle parkere måtte jeg gå ut av bilen og sette meg på huk før han var ferdig fordi ryggen var i totalt krampe.
På sykehuset sjekket de tvillingene med CTG (?), og kunne konstatere at det var mye liv hos begge to. De kunne også se av sammentrekningene i livmoren i kombinasjon med mitt ubehag at jeg mest sannsynlig hadde rier, og ved en meget up close and personal test at jeg hadde 2-3 cm åpning. Jeg måtte grine litt av lettelse, for jeg var redd de skulle fortelle meg at det faktisk bare er så ubehagelig å være tvillinggravid på slutten av svangerskapet, og det var godt å høre at det faktisk var en grunn til at jeg hadde så vondt.
Vi gikk til rommet vi skulle være på resten av kvelden sammen med en av jordmødrene. Da jeg fortalte henne om mitt inntrykk av hvordan en tvillingfødsel foregikk, med mye «strengere regler» og mindre mulighet til å bestemme noe selv, sa hun at hun ble lei seg. Hun betrygget meg med at jeg fortsatt hadde lov til å være delaktig i hendelsesforløpet selv, og at ingen kunne tvinge meg til å ha epidural for eksempel. Hun gjorde underverker for hvor klar jeg følte meg for fødselen, og jeg følte virkelig at hun ville at vi skulle få en så god og naturlig fødsel som mulig.
Grunnen til at jeg helst ikke ville ha epidural var først og fremst at jeg ikke ville at noe skulle sinke den naturlige fødselsprosessen. Og så har jeg hele tiden hatt så lyst til å kjenne hvordan det er å føde to barn på en gang. Er tvilling 2 like vond å få ut som tvilling 1? Er det halvparten så vondt, eller mer? Jeg skulle få vite det, og da ville jeg kunne kjenne det helt uten bedøvelse. Jeg kom likevel frem til at jeg ville ha epiduralen for å unngå å måtte bli lagt i narkose dersom jeg skulle måtte ta keisersnitt.
Jeg ringte Ine Marie som skulle hente Kaia i barnehagen og sa at ting var på gang, og at vi ikke kom hjem igjen. Deretter ringte jeg mamma og pappa og fortalte det samme. Ian gikk i bilen for å hente bagene våre, og kom tilbake med både brus, snacks, sjokolademelk og siste utgangen av Shape Up. For en gollas! Jeg downet sjokolademelken i en fei, og det var god stemning. Helt til det plutselig var alt annet.
Riene mine var tydeligvis helt annerledes enn sist graviditet, og jeg kjente det mer i rygg enn mage. Jeg fikk en veldig lang rie, eller i alle fall en smerte i korsryggen som tok lenge for å avta. Jordmoren kom bort til sengen min, og plutselig kjente jeg at jeg tisset på meg! Jeg bare «oj! Nå tror jeg at jeg tisset på meg!» og kjente meg nesten litt glad til tross for at jeg tisset ut både seng og bukse, fordi jeg aldri fikk oppleve det med Kaia da vannet gikk mens jeg satt i badekaret. Men i stedet for vann kom det blod. Mye blod.
Jordmoren tilkalte lege og resten av crewet, og jeg kjente jeg begynte å bli redd. Lårene mine skalv og ristet, men jeg klarte ikke ligge stille. De satte en elektrode på hodet til tvilling 1 for å sjekke om hun var ok, men pulsen var lav. Alle var helt rolige, men likevel var det ingen tvil om at dette var alvorlig. Erika, den ene legen som jeg faktisk kjenner fra Egersund så meg inn i øynene og sa «Inger, nå blir det keisersnitt». Og jeg bare «faen». Men i det de rullet meg ut av rommet kjente jeg bare at jeg måtte legge hodet tilbake, folde hendene og be til Gud om at det skulle gå bra med begge to i magen min.
De løp nedover gangen med meg, og jeg husker godt jordmorens, Kjerstis, beroligende ord ved siden av hodet mitt om at jeg og tvillingene var i trygge hender og at dette skulle gå bra. Ian måtte bli igjen og jeg syntes så synd om ham! Men det var visst noen som kom fort inn til ham for å holde ham oppdatert.
Da vi kom inn i operasjonssalen stod allerede folk klare til å ta meg i mot. Jeg ble flyttet over i en annen seng, og fikk en maske med oksygen over nesen. Det var tungt å puste i den, og jeg kjente jeg måtte fokusere på å ikke få Litagoen i retur. «Nå skal du få litt medisin» var det noen som sa, og jeg fikk en annen maske å puste i. Deretter sovnet jeg på et lite sekund, akkurat som på film.
Det neste jeg husker er en dansk kvinne som prøver å vekke meg. Jeg føler meg så sykt søvning og prøver å spørre etter hvor mamma er. Det vet selvsagt ikke den danske kvinnen, og jeg aner heller ikke hvorfor jeg spør etter mamma, så jeg spør etter Ian.
Jeg rulles ut i en gang eller noe, og snart kommer Ian mot meg med begge tvillingene i en sånn blank boks med hjul. Derfra husker jeg ikke alle detaljer, for det var så mye følelser, lettelse, sjokk og total forvirring, og i følge Ian sa jeg hele tiden «Jeg skjønner ingenting». Men begge tvillingene var der og begge var friske, og jeg fikk de endelig opp på brystet mitt.
Grunnen til at jeg plutselig begynte å blø er at morkaken til tvilling 1 løsnet. Det er svært alvorlig, og kan gjøre at barnet ikke får oksygen. Det gjelder å handle fort, og det tok mindre enn 5 minutter fra legene bestemte seg for keisersnitt til begge tvillingene var ute! Det kalles katastrofesnitt, og er den mest akutte typen keisersnitt der man ikke tar seg så mye tid til f.eks vask av hud bare for å få barnet ut så fort som mulig.
Onsdag 28.10.20 klokken 16.32 respektive 16.33 ble altså tvillingene våre født. Og jeg er så ubeskrivelig takknemlig for all hjelpen vi har fått. Fra kvinnen i telefonen på føden som sa at jeg burde komme inn, til hun som hjalp en vinglete og ustø nybakt mamma inn i dusjen. Vi har virkelig blitt så godt tatt vare på, både jeg og Ian, og ikke minst tvillingene. Mange er flinke til å klage på norsk helsevesen, men jeg tror pipa hadde fått en annen lyd om de hadde følgt oss de siste dagene. Føden på SUS får i alle fall tidenes shoutout fra undertegnede!
Som nevnt er jo det aller viktigste at tvillingene er her, og at de er friske, men jeg kjenner meg likevel snytt for opplevelsen av å føde en siste gang. Og når folk skriver «bra jobbet», og «så flink du har vært» på Instagram, så har jeg nesten ikke lyst til å lese. For jeg har jo ikke gjort noen ting, og akkurat det føles veldig sårt å føle på.
Denne fødselsopplevelsen må jeg nok bearbeide en stund, og det samme gjelder jammen kroppen min. Jeg er så mørbanket og svak, og kjenner så absolutt at jeg mistet nesten to liter blod da det hele skjedde. Operasjonsstinget gjør så ufattelig vondt ved hver eneste bevegelse, og jeg klarer knapt å snyte meg fordi det gjør vondt å spenne magen. Men jeg har fått gått på do da, nr 2, opptil flere ganger, så det er alltids noe.
Nå er det søndag og vi får lov til å reise hjem. Helt ærlig skulle jeg gjerne ha vært her lenger for å gi kroppen mulighet til å hente seg inn mer, men jeg lengter for mye etter Kaia.
Og tenk, vi har med oss TO velskapte, friske skatter. For en glede på jord!
ingerindubai.com 
Tårene triller, takk for at du deler, Inger. For en rørende historie. Nå har jeg ikke født barn, så det er garantert mye i det jeg ikke forstår, men jeg kan ikke la være å tenke at det er synd du tenker at du «ikke har gjort noe som helst». Du har båret frem de fantastiske barna dine i mange måneder, det var en bitteliten brøkdel der du ikke var alene om å få dem ut, men ALT annet har du jo gjort og det fortjener du all heder og ære for! KUDOS til deg <3 Gratulerer så mye! Synes du har all grunn til å være stolt. Ønsker dere bare glede og kjærlighet i tiden som kommer :)
Altså.. hulk 😭 gratulerer så mye til hele gjengen ❤️
Jeg skjønner følelsen, bortsett fra at jeg fødte 1, under hastekeisersnitt. Den opplevelsen fra at alt er greit, til det plutselig ikke er det lengre – og de(hun) må ut NÅ! Hoooh…
Nok en gang: gratulerer! Ønsker dere all lykke 🤗
Jeg kjenner meg så godt igjen. Opplevde det samme for 1,5 år siden, annen grunn til hast, men samme utfall. Mitt største ønske var vaginal fødsel for begge to, men idag er jeg evig takknemlig for at de flinke legene og jordmødrene tok riktig avgjørelse ❤️ Du er sterk! Gratulerer med to små – å være tvillingmamma er hardt arbeid, men desto mer glede!
Gratulerer med to nydelige små🥰
Så fint at du deler ❤️
Jeg hadde nesten samme opplevelse med første fødselen min, eklampsi. Kjente på de samme følelsene om at jeg var snytt for en fødsel og at jeg ikke klarte å gjøre det ene vi er skapt til å gjøre! Veldig spesielt at min førstefødte kom inn fra høyre i armene på mamma🙈
Var selvfølgelig livredd for at det samme skulle skje med nummer to, men det ble heldigvis en helt annen opplevelse💙
Vi er heldige som har et så bra helsevesen, som passer på oss og vet hva som skal til i disse situasjonene❤️
Kos dere masse med babyene, og storesøster ☺️
Det krever enormt mye guts å gå gjennom noe som man absolutt ikke er forberedt på, noe som er så skummelt og så mange følelser på en gang. Det er badass og da er man rett og slett skikkelig TØFF.
Kudos til deg, hatten av, og masse lykke til med to nydelige små med en (sannsynligvis) mer sliten og mørbanket kropp på en ny måte.
Klapper for deg.
Gratulerer så himla mye med to velskapte og nydelige barn. Jeg har selv hatt haste keisersnitt med begge mine gutter. Og begge gangene har jeg jobbet og stått på for at de skulle få komme til verden slik jeg hadde sett for meg. Og begge gangene har jeg følt meg like snytt. Jeg ønsket så veldig den følelsen av å få de opp på brystet.
Du har lov til å føle deg snytt, redd og alle andre følelser du måtte ha. Bruk tiden, bearbeid og prøv å nyte de flotte barna du har( alle tre). Tross alt, som du selv sier: du har kommet hjem med to velskapte babyer. Det er lykke på jord, det!
Gratulerer så mye❤️ Jeg har født to ganger normalt, og siste gang endte det i hastekeisersnitt! Det jeg trøster meg med er at jeg tenker at det var nødvendig for at det skulle gå bra me henne! Det synes jeg hjelper, og er det viktigste av alt! Nyt barseltiden❤️
Snuf🥺
Først og fremst gratulerer så inderlig masse med to nydelige skapninger.
Også må jeg si at de følelsene som du kjenner på med å bli snytt for en tvillingfødsel eller bare en fødsel generelt med ks forstår jeg så godt.
Jeg har født et barn med planlagt ks grunnet seteleie og det var på en måte forventet, og akseptert. Selv om det Såklart var litt kjipt der og da.
Men da jeg for 13 mnd endelig fikk oppleve en vaginal fødsel som jeg syns var en drømmefødsel , helt til legen måtte overta å gjøre et klipp og vakuum. Da følte jeg meg overkjørt.
Sitter igjen med en fødselsskade etter forrige runde, som jeg gjerne skulle vært foruten 🥺😭
Jeg forstår virkelig hvordan du har det og håper du får hjelp til å bearbeide alle tanker i ettertid.
❤
Kjære fine Inger ❤️ Gratulerer igjen med to velskapte barn 💕 Selvfølgelig er det du som har gjort jobben. Du har båret på dem, passet på at de har det bra og alt de trenger, du har faktisk sørget for å få dem ut fullbårne, det er det dessverre altfor mange tvillinger som ikke blir. Det er din morsinstinkt som har gjort at du kom deg på sykehus i tide, sammen med en skjebne om at du skulle få dem velskapte frem i denne verden. Det at du ikke presset dem ut men fikk dem via keisersnitt spiller absolutt ingen rolle. Jeg har gjort begge deler og føler absolutt ikke at jeg har født mindre med keisersnitt. Kroppen gjennomgår enda mer enn ved vanlig fødsel. Det du har opplevd er ikke vanlig kost, og jeg håper du får mulighet til å bearbeide følelser og tanker. Men ellers så må du være snill med deg selv. Kroppen din er sterk og frisk, du kommer til å være i topp form om noen uker. Men gi den tid, den trenger det etter å ha gjort den fantastiske jobben. Også ble de født på samme dato som min sønn 😊, fin dato å ha bursdag på. Ta vare på deg selv, og prøv å nyte denne tiden så godt du klarer klem A 🥰🤗
Tak for en ærlig og fin beretning og kæmpe tillykke til jer. Jeg fødte min første ved akut kejsersnit (og nr 2 barn ved lægebestemt planlagt ks) og kender godt følelsen af at være snydt for en fødsel og af at jeg ikke selv har født. Etterpå har jeg øvet mig i at tænke, at JEG har født, selvom det ikke var vaginalt. Og at jeg har været heldig at være i Danmark, hvor jeg faktisk er endt med to raske og sunde børn og en krop, der fungerer på trods af voldsomme fødselskomplikationer.
Det er hårdt og overvældende, så for nu sender jeg bare et stort kram og tillykke med de fine børn – jeg håber du snart kommer på benene igen.
Mange hilsner fra en dansk læser, som bliver meget inspireret af din blog, tak for den.
Gratulerer Inger! Når du sier du ikke har gjort jobben blir jeg litt lei meg, selvfølgelig har du gjort jobben! Uten deg hadde ikke de to nydelige tvillingene ligget på brystet ditt. Vær stolt, det er alle følgerne dine i alle fall❤️ Nyt tiden, fine du
Åh, dette var sterkt å lese! Jeg begynte å grine en skvett jeg nå. Glad for at det endte godt med dere alle tre, og gratulerer så mye som trebarnsforeldre, og gratulerer til Kaia som har blitt storesøster!😍❤️ God bedring, Inger. Du er råsterk og kroppen din vil leges raskt så lenge du gir den tiden den trenger🥰
Stor klem fra Ingrid
Først og fremst, gratulerer så mye med to nydelige barn❤️ Fikk gåsehud og tårene kom raskt da jeg skjønte hvor innlegget ditt på instagram bar hen. Det var veldig spesielt å lese om fødselen din, da det var omtrent akkurat det samme som skjedde med meg da jeg fødte min lille for tre måneder siden. Hele opplevelsen satte en skikkelig støkk i meg og jeg kjente veldig på de samme følelsene som du beskriver. På sikt håper jeg å sitte igjen med kun enorm takknemlighet og stolthet over hva jeg har gått gjennom. Tusen takk for at du deler! Ønsker deg og dine all mulig lykke framover! Ta tiden til hjelp for å komme deg etter dette❤️
For en rørende historie, nå sitter jeg her og griner. Det er som du sier Inger, takknemlighet oppi alt. Tid er ordet nå, bruk tid. Tenk at du er trebarnsmor. For en lykke ❤️ Stoooor knuseklem
Tårene triller og takk som deler Inger 🤍
Slike opplevelser setter virkelig spor, men tenk at nå er de endelig virkelig her.
Gi deg selv mye ro og ta imot all kjærlighet, så går dette veldig fint.
Du er fantastisk – og resten av livet venter på dere🤍
Varm klem
Åååå gratulerer med to friske og nydelige barn <3 Det er utrolig sterkt å lese historien din. Men så fantastisk at alt gikk så bra! Jeg forstår godt alle følelsene av å bli snytt for fødselen. Etter en stund klarer du kanskje å kjenne på at alt som virkelig betyr noe, er at de kom ut sunne og friske, og ikke minst at det gikk bra for deg også. For morkakeløsningn kan være like farlig for mor som for barn.
Jeg opplevde det samme, i uke 33, der jeg satt på jobb to timer fra nærmeste sykehus og trodde jeg tisset på meg. holdt på å gå i bakken av redsel da jeg så blodet som fosset ut, og at jeg var en evighet fra sykehuset. Takket være et strålende helsevesen i både ambulanse, luftambulanse, på føden og nyfødtintensiven gikk alt helt fint med begge to både fysisk og psykisk, men det er en opplevelse og redsel som sitter. Nå i ettertid kjenner jeg på en så stor takknemlighet for all hjelp og at alt gikk bra, men jeg husker akkurat samme tanke om at jeg ble snytt for fødselen.
Men det er ikke sant at du ikke har jobbet for dette. Dæven som du har jobbet gjennom hele dette svangerskapet, du har ikke fått et minutt gratis.
Nå må du passe på deg selv psykisk og fysisk, ta alt helt med ro, bruk tiden til hjelp for å komme deg til hektene. Jobb deg gjennom det traumet du opplevde, og snakk med folk om det så du ikke går og kverner for mye på det alene. Og så håper jeg alt går fint med deg og de to nyfødte, og hele familien fremover! <3
Takk for at du deler, Inger!❤️ Du er så tøff, rå og utrolig sterk! Ikke tenk tanken en gang at du ikke har «gjort noe» for å få barna trygt fem i livet – det er du som har gjort ALT!! Tenk at Mammaer kan gjøre så mye, men allikevel føle at de ikke har bidratt… Det sier mye om hva vi forventer av oss selv! Det hjelper å snakke om det, og ikke minst skrive om det! Håper du finner roen i deg selv når «sjokket» har lagt seg – du er en supermamma til tre!!❤️
Fortsett å ventilere til oss lesere, så backer vi deg vettu – we got you🙌🏻🥰
Å, herregud, så mye følelser dette setter i sving! Jeg leser mye fødselshistorier nå som jeg er gravid, og det kommer alltid noen tårer, men denne tok kaka! Jeg håper du tar deg god tid til å snakke om denne opplevelsen med familie, venner og at du kanskje får en samtale med noen på føden i ettertid også, for det var heftige greier. All ære til deg, som deler dette så åpent og så tidlig, for det er det ikke mange som hadde klart! Ønsker deg god bedring og er så fantastisk glad for at alt endte godt med dere alle tre! <3
Jeg bliver helt uvel, når jeg læser teksten ❤️ Tvillingsvangerskab og -fødsel er bare anderledes. Jeg har som dig prøvet begge dele. Min historie er anderledes. Mine tvillinger blev født på OUS i 2014, og det var en voldsom oplevelse. Jeg fik professionel hjælp til at bearbejde oplevelsen, da de var 5,5 år. Det var 5 år senere end jeg burde. Jeg troede sårene ville forsvinde af sig selv, og jeg opsøgte ikke hjælp – skulle ønske jeg havde indset behovet for hjælp tidligere. Håber du får bearbejdet oplevelsen på en god måde ❤️ Ønsker dig alt det bedste og velkommen til klubben for ninjamødre ❤️
Men åååh, vilken gripande läsning 😢 Jag är en av dem som skrev ”bra jobbat” på Instagram, inte meningen att göra dig ledsen ❤️ Men tänk på att du burit TVÅ barn i 9 månader, hållit igång med träningen på ett imponerande sätt, varit lika aktiv som vanligt på sociala medier, flyttat över en halv kontinent och samtidigt tagit hand om din familj – en superkvinna är du oavsett 👏🏼 Min andra (och sista) förlossning blev inte heller som jag önskat; det är starkt av dig att dela med dig så ärligt av detta. Jag hoppas du får bra stöd i att prata om dina upplevelser, det hjälpte i alla fall mig mycket.
Stort och varmt lycka till nu med det nya livet! Och kom ihåg att det inte är förlossningen som definierar dig, varken som kvinna eller mamma 💪🏼
Først og fremst gratulerer så mye med to nydelige babyer!❤️ Men herlighet for en måte de kom til verden på! Jeg er lei meg for at du måtte oppleve det😔 Og jeg kjenner meg mye igjen av det du skriver…jeg fødte også for noen uker siden som endte med keisersnitt i full narkose og stort blodtap. Jeg følte meg også «snytt» for naturlig fødsel og baby på brystet…men vet du hva? Det spiller ingen rolle så lenge babyene klarte seg! Og du vil etter hvert også komme deg, spesielt mtp hvor god form du er/var i før fødsel…Ta tiden til hjelp og ta smertestillende (og et tips ang blodfortynnende Klexane sprøytene – for de e veldig vonde om du må ta det, så prøv å sett de i mageregion hvor du har lite følelse i hud etter operasjon😉)…og få mye hjelp av de rundt deg slik at du bare kan kose deg sammen med tvillingene dine❤️ Masse lykke til videre og god bedring til deg!🤗
DU har gjort en kjempe jobb. Du har bært TO barn frem og de kom ut av din jobb. Husk å bearbeide følelsene. Gratulere så mye med to små mirakler 🥰
Å kjære deg💗
Å lese dette er sterkt for en mamma som opplevde morkakeløsning for 15 år siden😔 Utfallet for min prinsesse ble store skader på hjernen, hun er i dag multihandikapet ❤ Jeg har i ettertid følt veldig på en skyldfølelse at kroppen min ikke klarte å unngå dette, men slike ting er utenfor hva vi kan kontrollere❤❤❤ Å selv om ting kunne vært gjort anderledes i vårt tilfelle, er jeg veldig glad for at det gikk bra med deg og dine💗💙 Man vet virkelig ikke hva morgendagen bringer 😘 Om litt håper jeg at ting føles mye bedre💞
Sitter her med tårer nedover kinnene 😭❤️ Så utrolig bra at du og tvillingene har det bra!
Følte virkelig med deg med hele kroppen min, da jeg tenker akkurat det samme angående fødsel. Sist fødsel før 1,5 år siden fødte jeg helt naturlig uten noen smertelindring, fødselen gikk fort og alt gikk bedre enn jeg kunne drømt om. Nå går jeg gravid med nr 2 og det jeg tenker mest på er «hva hvis jeg ikke får føde selv?». Heldigvis er det som betyr mest at det kommer ut friske babyer – og ikke hvordan de kommer ut.
Gratulerer så mye og nyt barseltiden ❤️ Store klemmer fra nord
Kjære Inger.
Jeg blir så lei meg på dine vegne når du sier at du føler deg snytt, og at du ikke har gjort noe, for det har du virkelig! Du har kanskje ikke født barna vaginalt, men du har laget de, inni deg. Gitt de alt de trenger av næring, kjærlighet og trygghet. Så du har så absolutt gjort noe!
Jeg tok selv keisersnitt med nr 2, etter en vaginal fødsel med nr 1. Med førstemann fikk jeg en fødselsskade som vi gjerne ville unngå med nr 2, og da var planlagt keisersnitt den beste måten. Personlig syntes jeg ikke at det var «den enkle måten» ut av en situasjon, men det var det som var best for meg – og i sin tur, best for barna mine.
Jeg håper at du med tiden innser hvilken formidabel innsats du har lagt inn i denne graviditeten, med flytting, trening, Kaia og Ian – samtidig som du har laget to(!) mennesker! Jeg klarte knapt ett om gangen:P
I mellomtiden, så er alle de tankene du sitter med «lov». Ingenting er feil, og selv om ønsket ditt var en vaginal fødsel, håper jeg at du med tiden kan akseptere at ting ble som de ble, uten å ha dårlig samvittighet for det.
For du er en maskin – en ordentlig mamma-maskin, og DET skal du være stolt av!