Stikkord: tvillingfødsel

Fødselshistorien med Kaia er det lite jeg ville ha endret ved. Eller jo, jeg skulle ønsket jeg ba om å få klyster, men ellers gikk alt sånn jeg ville. Det var det absolutt vondeste jeg noensinne har opplevd, men jeg følte meg forberedt, rolig og trygg før det startet, fødte henne i vann uten noen form for hjelpemiddel, og følte meg som en absolutt superhelt etterpå.

Jeg fikk tidlig vite at det ville bli annerledes å føde tvillinger. Man blir satt i gang to uker før termin dersom tvillingene ikke kommer av seg selv før, og det er større risk for keisersnitt på en eller begge av tvillingene. Det er dobbelt opp av leger og jordmødre og alt under selve fødselen, og man anbefales helst epidural i tilfelle komplikasjoner underveis. Et helt annet opplegg enn jeg hadde med Kaia med andre ord. Jeg har prøvd så godt jeg kan å akseptere at det er sånn, og tenke at det viktigste er at de kommer ut og at de er friske, for det er det jo absolutt! Men jeg hadde likevel hele tiden et håp om at fødselen skulle starte av seg selv på naturlig vis, og at det ble vaginal fødsel på begge tvillingene.

Vel, om jeg i den ene enden av skalaen hadde en helt «perfekt» fødsel med Kaia, var opplevelsen med tvillingene i helt andre enden av skalaen. Det gikk absolutt ikke som jeg hadde ønsket, men samtidig er jeg så inderlig takknemlig for at det gikk som det gikk. Takk kjære Gud i himmelen, og alle de fantastiske hjelperne ved Stavanger Universitetssykehus for det.

På mandags morgen kom den såkalte slimproppen. Da slimproppen gikk forrige graviditet startet riene samme kveld, så jeg forventet litt at noe skulle skje. Men så har jo alt annet vært annerledes denne graviditen, så jeg var ikke overrasket over at ingenting mer skjedde. Tirsdagen kom og gikk uten særlig action, men jeg hadde mer vondt i magen enn noen gang, og følte at noe burde være på gang. I 3-tiden natt til onsdag våknet jeg med blodig slim i trusen, og det var umulig å få sove igjen. Rygg og mage gjorde vondt, men jeg ventet fortsatt på den «bølgebevegelsen» med smerte som starter i rygg og drar seg frem mot magen. Sånn føltes riene sist gang, og jeg trodde helt ærlig det skulle være likt nå også.

Ian kjørte Kaia i barnehagen i 9-draget, og jeg fikk all the feels når jeg innså at jeg kanskje ikke fikk se henne igjen på en stund. Stuptrøtt fra å ha vært våken siden kl 3 gikk jeg i sengen for å hvile, og fikk faktisk sove nesten to timer før jeg våknet av vondt i magen.

Jeg googlet hva dette blodige slimet kunne bety, og kjente meg glad for at det i alle fall var et godt tegn på at noe var i ferd med å skje. Tvillingene skulle selv få bestemme når de skulle komme ut, og jeg skulle slippe å bli satt i gang. Noe action måtte det uansett bli før neste UL som skulle være på mandag!

Helt siden slimproppen gikk hadde mamma sagt at jeg måtte ringe føden, bare for å sjekke liksom, og med såpass vondt i magen uten at jeg kjente det igjen som rier fant jeg ut at det var best å høre på mamma. Jeg ringte og fortalte om både slimpropp og blodslim, og generelt mye vondt i mage og rygg. Da hun spurte meg om jeg kjente liv som vanlig i magen ble jeg usikker. Tvillingene har alltid vært mest aktive på kveldstid, og de bevegde seg jo ikke mens jeg snakket i telefonen, så da hun i andre enden spurte hva jeg ville svarte jeg at jeg egentlig ikke visste. Da svarte hun noe sånn som «ok, men da sier jeg at du kan komme inn, bare for å sjekke», og jeg er så evig takknemlig for at hun gjorde det. Jeg orker ikke engang å forestille meg hva som kunne skjedd dersom vi hadde blitt hjemme den dagen.

Vi var framme på SUS rundt 14.30, etter det som er min vondeste biltur ever. Bilkjøring har jo ikke vært favorittaktivitet de siste ukene av graviditeten, men i det Ian skulle parkere måtte jeg gå ut av bilen og sette meg på huk før han var ferdig fordi ryggen var i totalt krampe.

På sykehuset sjekket de tvillingene med CTG (?), og kunne konstatere at det var mye liv hos begge to. De kunne også se av sammentrekningene i livmoren i kombinasjon med mitt ubehag at jeg mest sannsynlig hadde rier, og ved en meget up close and personal test at jeg hadde 2-3 cm åpning. Jeg måtte grine litt av lettelse, for jeg var redd de skulle fortelle meg at det faktisk bare er så ubehagelig å være tvillinggravid på slutten av svangerskapet, og det var godt å høre at det faktisk var en grunn til at jeg hadde så vondt.

Vi gikk til rommet vi skulle være på resten av kvelden sammen med en av jordmødrene. Da jeg fortalte henne om mitt inntrykk av hvordan en tvillingfødsel foregikk, med mye «strengere regler» og mindre mulighet til å bestemme noe selv, sa hun at hun ble lei seg. Hun betrygget meg med at jeg fortsatt hadde lov til å være delaktig i hendelsesforløpet selv, og at ingen kunne tvinge meg til å ha epidural for eksempel. Hun gjorde underverker for hvor klar jeg følte meg for fødselen, og jeg følte virkelig at hun ville at vi skulle få en så god og naturlig fødsel som mulig.

Grunnen til at jeg helst ikke ville ha epidural var først og fremst at jeg ikke ville at noe skulle sinke den naturlige fødselsprosessen. Og så har jeg hele tiden hatt så lyst til å kjenne hvordan det er å føde to barn på en gang. Er tvilling 2 like vond å få ut som tvilling 1? Er det halvparten så vondt, eller mer? Jeg skulle få vite det, og da ville jeg kunne kjenne det helt uten bedøvelse. Jeg kom likevel frem til at jeg ville ha epiduralen for å unngå å måtte bli lagt i narkose dersom jeg skulle måtte ta keisersnitt.

Jeg ringte Ine Marie som skulle hente Kaia i barnehagen og sa at ting var på gang, og at vi ikke kom hjem igjen. Deretter ringte jeg mamma og pappa og fortalte det samme. Ian gikk i bilen for å hente bagene våre, og kom tilbake med både brus, snacks, sjokolademelk og siste utgangen av Shape Up. For en gollas! Jeg downet sjokolademelken i en fei, og det var god stemning. Helt til det plutselig var alt annet.

Riene mine var tydeligvis helt annerledes enn sist graviditet, og jeg kjente det mer i rygg enn mage. Jeg fikk en veldig lang rie, eller i alle fall en smerte i korsryggen som tok lenge for å avta. Jordmoren kom bort til sengen min, og plutselig kjente jeg at jeg tisset på meg! Jeg bare «oj! Nå tror jeg at jeg tisset på meg!» og kjente meg nesten litt glad til tross for at jeg tisset ut både seng og bukse, fordi jeg aldri fikk oppleve det med Kaia da vannet gikk mens jeg satt i badekaret. Men i stedet for vann kom det blod. Mye blod.

Jordmoren tilkalte lege og resten av crewet, og jeg kjente jeg begynte å bli redd. Lårene mine skalv og ristet, men jeg klarte ikke ligge stille. De satte en elektrode på hodet til tvilling 1 for å sjekke om hun var ok, men pulsen var lav. Alle var helt rolige, men likevel var det ingen tvil om at dette var alvorlig. Erika, den ene legen som jeg faktisk kjenner fra Egersund så meg inn i øynene og sa «Inger, nå blir det keisersnitt». Og jeg bare «faen». Men i det de rullet meg ut av rommet kjente jeg bare at jeg måtte legge hodet tilbake, folde hendene og be til Gud om at det skulle gå bra med begge to i magen min.

De løp nedover gangen med meg, og jeg husker godt jordmorens, Kjerstis, beroligende ord ved siden av hodet mitt om at jeg og tvillingene var i trygge hender og at dette skulle gå bra. Ian måtte bli igjen og jeg syntes så synd om ham! Men det var visst noen som kom fort inn til ham for å holde ham oppdatert.

Da vi kom inn i operasjonssalen stod allerede folk klare til å ta meg i mot. Jeg ble flyttet over i en annen seng, og fikk en maske med oksygen over nesen. Det var tungt å puste i den, og jeg kjente jeg måtte fokusere på å ikke få Litagoen i retur. «Nå skal du få litt medisin» var det noen som sa, og jeg fikk en annen maske å puste i. Deretter sovnet jeg på et lite sekund, akkurat som på film.

Det neste jeg husker er en dansk kvinne som prøver å vekke meg. Jeg føler meg så sykt søvning og prøver å spørre etter hvor mamma er. Det vet selvsagt ikke den danske kvinnen, og jeg aner heller ikke hvorfor jeg spør etter mamma, så jeg spør etter Ian.

Jeg rulles ut i en gang eller noe, og snart kommer Ian mot meg med begge tvillingene i en sånn blank boks med hjul. Derfra husker jeg ikke alle detaljer, for det var så mye følelser, lettelse, sjokk og total forvirring, og i følge Ian sa jeg hele tiden «Jeg skjønner ingenting». Men begge tvillingene var der og begge var friske, og jeg fikk de endelig opp på brystet mitt.

Grunnen til at jeg plutselig begynte å blø er at morkaken til tvilling 1 løsnet. Det er svært alvorlig, og kan gjøre at barnet ikke får oksygen. Det gjelder å handle fort, og det tok mindre enn 5 minutter fra legene bestemte seg for keisersnitt til begge tvillingene var ute! Det kalles katastrofesnitt, og er den mest akutte typen keisersnitt der man ikke tar seg så mye tid til f.eks vask av hud bare for å få barnet ut så fort som mulig.

Onsdag 28.10.20 klokken 16.32 respektive 16.33 ble altså tvillingene våre født. Og jeg er så ubeskrivelig takknemlig for all hjelpen vi har fått. Fra kvinnen i telefonen på føden som sa at jeg burde komme inn, til hun som hjalp en vinglete og ustø nybakt mamma inn i dusjen. Vi har virkelig blitt så godt tatt vare på, både jeg og Ian, og ikke minst tvillingene. Mange er flinke til å klage på norsk helsevesen, men jeg tror pipa hadde fått en annen lyd om de hadde følgt oss de siste dagene. Føden på SUS får i alle fall tidenes shoutout fra undertegnede!

Som nevnt er jo det aller viktigste at tvillingene er her, og at de er friske, men jeg kjenner meg likevel snytt for opplevelsen av å føde en siste gang. Og når folk skriver «bra jobbet», og «så flink du har vært» på Instagram, så har jeg nesten ikke lyst til å lese. For jeg har jo ikke gjort noen ting, og akkurat det føles veldig sårt å føle på.

Denne fødselsopplevelsen må jeg nok bearbeide en stund, og det samme gjelder jammen kroppen min. Jeg er så mørbanket og svak, og kjenner så absolutt at jeg mistet nesten to liter blod da det hele skjedde. Operasjonsstinget gjør så ufattelig vondt ved hver eneste bevegelse, og jeg klarer knapt å snyte meg fordi det gjør vondt å spenne magen. Men jeg har fått gått på do da, nr 2, opptil flere ganger, så det er alltids noe.

Nå er det søndag og vi får lov til å reise hjem. Helt ærlig skulle jeg gjerne ha vært her lenger for å gi kroppen mulighet til å hente seg inn mer, men jeg lengter for mye etter Kaia.

Og tenk, vi har med oss TO velskapte, friske skatter. For en glede på jord!