Måned: mai 2018

Det føles både rart og trist å ikke skulle feire 17. mai hjemme i Norge. Vi flyttet til Dubai i september 2011, og faktisk var det ikke før til 17. mai året etter at jeg reiste hjem til Norge. Siden det har det på en måte blitt en tradisjon for meg å reise hjem, og med unntak av det året jeg var gravid med Kaia har dagen blitt feiret i Norge.

Så siden jeg kjenner meg litt sentimental og det tross alt er torsdag (les: throwback Thursday), så kjører jeg på med et aldri så lite bildedryss fra 17. mai de siste årene:

17. mai 2012
Første gang hjemme i Norge siden vi flyttet til Dubai, og det regnet. Så klart.

17. mai 2013
#bunadspullups så dagens lys, og jeg liker å skryte på meg at jeg har skapt en trend med at folk driver og tar pullups og chins i bunaden. Neida. Joda, serr ;-)

17. mai 2014
Barnetog ble sett fra ca samme sted vi har stått så lenge jeg kan huske. Er det andre som har det sånn?

17. mai 2015
Dette året feiret vi i Dubai, og jeg var som nevnt gravid. Det var ikke offisielt enda, men jeg tror likevel at puppene mine sa sitt og jeg husker jeg spurte Ian om jeg virkelig kunne gå i en kjole med så dyp utringing.

17. mai 2016
Første 17. mai feiring med både mann og barn. Jeg var dritstolt.

17. mai 2017
Fjorårets feiring med Kaia i Marendrakt. Det var så stas det! Heldigvis fikk vi jo brukt bunadene våre litt i år likevel :-)

Nå har jeg løpt noen intervaller for å snike til meg litt endorfiner og godfølelse, og skal straks hente Kaia fra barnehagen. Deretter går turen til Sjømannskirken for å se hvordan nordmenn i Dubai feirer syttende mai :-)

Gratulerer med dagen alle sammen!

Vel, jeg har hatt én PT-kunde i dag og svart på litt mail, så vi er kanskje ikke helt tilbake i business, men vi er i alle fall tilbake i Dubai ;-)

Vi ankom sent søndag kveld, og jeg kan love at gjensynsgleden var stor da vi traff Ian på flyplassen. Kaia mente hun kunne se ham allerede i det flyet landet, på rullebanen liksom, og det samme gjorde hun jo forsåvidt da vi landet på Sola, bare da var det morfar hun så. Bra syn på den der lille frøkna ;-)

Turen tilbake gikk bra, men ikke like bra som da vi reiste til Norge. Kaia snudde døgnet litt da vi var hjemme i Egersund, og la seg i halv 11 draget kvelden før vi skulle reise. Da hun bestemte seg for å våkne klokken 5, etter kun 6,5 timer søvn, visste jeg at dagen på reis ikke ville gå helt knirkefritt. Vi var begge trøtte, og det resulterte i dårlig tålmodighet fra meg når hun var grinete, som igjen førte til dårlig samvittighet da hun omsider sovnet typ 3 minutter etter at vi hadde satt oss i flysetet.

Jeg måtte grine litt på Instastory (hvorfor jeg fant det viktig å dele det med Gud og hvermannsen er det ingen som vet, men det hjalp), og jeg er mildt sagt overveldet av responsen jeg fikk. Trøstende ord, mødre som kjenner seg igjen, og folk som felte en tåre med meg- jeg ble mildt sagt rørt da jeg leste gjennom alle meldingene dagen etter. Mye kan sies om troll, haters og mammapoliti, men det finnes jammen mange bra mennesker også på sosiale medier ass.

I går morges våknet jeg med tidenes skallebank. Seriøst, det minnet om dagen etter jeg hadde vært på Ladies Night med Carina, men jeg hadde ikke hatt så mye som ett glass vin. Heldigvis hadde Kaia og Ian mye «catching up to do» så jeg fikk sove litt lenger. Jeg tømte kofferten vår og vasket litt klær, og så stakk vi på taket for et lite dypp i bassenget. Kaia var i ekstase (for å si det mildt), og jeg var glad for at det ikke var så varmt og klamt som jeg hadde fryktet. Omsider klarte jeg å spise litt også, og pannekakene som jeg har spist omtrent annenhver dag i snart to år smakte enda bedre når Ian også spiste med oss.

I dag har jeg som nevnt jobbet bittelitt, og Kaia har vært i barnehagen. Jeg gruet meg litt til det, hjemme i Norge har Kaia kommunisert bra med folk, mens nå er det ikke lenger like lett. Hun sier noen ord her og der på engelsk, og synger noen engelske sanger, men det er jo norsk hun snakker. Heldigvis gikk det bra i dag, og jeg håper at det fortsetter slik. ..barbehagetantene var i alle fall fornøyde med at jeg hadde kjøpt med norsk sjokolade til dem om ikke annet ;-)

Nå har jeg og Ian delt en flaske vin, og jeg kjenner meg mør og klar for sengen. Klokken er strengt tatt bare 8 i Norge så jeg kan ikke skylde på noe jetlag, men jeg er trøtt og tar kvelden likevel.

Snaiks!

Kaia har ikke alltid vært så glad i å kjøre bil, og da hun var liten kviet jeg meg for å kjøre alene med henne. Det var best om noen andre kunne kjøre slik at jeg kunne sitte bak med henne, eller så spaserte vi helt enkelt dit vi skulle. Heldigvis har det blitt mye bedre med tiden, og nå når vi har vært hjemme i Norge har det virkelig gått bra med kjøringen. Det er jo så mye gøy å se langs veien! Sau, lam, ku og hest er forståelig nok mer underholdende enn høye skyskrapere. Og det har vi utnyttet til det fulle. På torsdag var vi hos svigermor på Sandnes, på lørdag besøkte vi Margrethe og Solveig og guttene deres på Tananger, på søndag var vi i Hommersåk i konfirmasjon, og i går var vi hos min svoger og svigerinne på Orstad. For dere som ikke er lokalkjente her i området er det altså bilturer på en time og mer, og da er det en ganske big deal (for meg i alle fall!) at turen går uten syting fra baksetet :-)

Kanskje tar vi en tur langs jæren i dag også, eller så blir vi hjemme og tar livet med ro. Nyter gjør vi i alle fall :-D

Snaiks!

I dag har jeg og Kaia vært på besøk hos svigermor/farmor, og på veien dit holdt jeg på å kjøre i grøfta fordi jeg begynte å grine og knapt klarte å se. Jeg hørte nemlig på Ingefær-podcast der Sara svarte på spørsmål om seg selv, og svaret hennes på hvilke 3 hendelser som har endret livet hennes traff meg right in the feels. Hun beskriver livet sitt som før og etter at hun traff mannen sin, og det var så utrolig fint at jeg måtte grine litt.

For det er jo sånn det er. Livet før og etter Ian. Livet før Ian var bra det også, selv om jeg husker skremmende lite av det, men det livet jeg lever i dag er på mange måter nettopp slik det er på grunn av ham. Det er helt sprøtt å tenke på egentlig.

Jeg har jo sagt flere ganger at jeg aldri hadde vært i Dubai om det ikke var for ham, og jeg hadde naturlig nok aldri hatt Kaia, men det er ikke bare på grunn av disse åpenbare tingene at han har endret livet mitt. Ian er en sånn fyr som ser løsninger og motiverende utfordringer der jeg ser problemer og tunge oppgaver. Han sier «det går sikkert bra» til ting jeg tror går dårlig, og han våger det som jeg ikke engang tørr å tenke. Tror dere det er okei å leve med en sånn fyr? Spoiler-alert: svaret er ja.

Hvis jeg for eksempel har lest noe på internett som gir meg vond følelse i magen kan jeg helt enkelt be ham om å fikse det slik at jeg føler meg bra. Sånn serr liksom, jeg bare «Ian, du må si ting sånn at det ikke gjør vondt», og så kommer han med en rasjonalisering av det jeg har lest og får meg på magisk vis til å føle meg bedre. Han er klippen min liksom. Så sykt klisje, og så sykt sant.

Forresten, merkes det at jeg ikke har sett mannen min på over en uke og begynner å lengte eller??? Hehe ;-) men ja, han der er the original elsk.

Snaiks.