1 uke som 3-barns mamma

Først og fremst, tusen hjertelig takk for all kjærlighet, medfølelse og støttende ord dere har gitt meg siden tvillingenes ankomst! Jeg er mildt sagt overveldet over hvor fine følgere jeg har, både her og på Instagram. Jeg er ikke så flink til å svare, og på Instagram har jeg ikke engang sjangs til å lese alle meldinger jeg får, men vit at jeg setter stor pris på dere som deler og støtter. Takk!

Tenk nå er det allerede en uke siden jeg ble 3-barns mamma! Og for en uke det har vært! Sist torsdag, dagen etter operasjonen, skulle jeg prøve å reise meg for første gang. Altså, så svak har jeg aldri følt meg! Jeg måtte ha hjelp til å komme meg opp av sengen, og kunne gå med små musesteg til do, knapt oppreist i overkroppen på grunn av det vonde såret på magen. Jeg klarte heldigvis ta en dusj, og følte meg med ett mye bedre.

Dagene på barselavdelingen var skikkelig fine. Ian fikk være der med meg hele tiden, og takk og pris for det. Jeg hadde ikke klart meg uten ham. Bare det å komme seg ut av sengen var en kamp, og jeg lå i sengen for det meste. Men det å faktisk bare kunne ligge i sengen, få alle døgnets måltider servert på fat, og hele tiden bli passet på gjorde virkelig underverker for formen. Jeg følte meg gradvis bedre dag for dag, og vi bare nøt de to små gullene våre.

På grunn av corona fikk vi ikke lov til å ha besøk, og det passet meg helt utmerket for å være ærlig. Vi hadde kun oss selv å ta hensyn til, og det føltes helt riktig. Jeg ville jo gjerne at Kaia skulle få møte søsknene sine, men vet jo likevel at det hadde vært hjerteskjærende når hun måtte dra, så jeg er glad det ble som det ble.

Tvillingene kom som nevnt på onsdag, og vi ble på SUS til søndag. Jeg skulle gjerne ha vært lenger, for formen var absolutt ikke der den burde være, men savnet til Kaia ble for stort. Planen var å dra rundt lunch, og i 5-draget kom vi oss endelig av gårde. Jeg var nervøs for bilturen på litt over en time, men helt uten grunn. I det vi kjørte opp bakken til gata vi bor i hørte vi litt knitring fra det ene bilsetet, ellers sov de seg gjennom hele hjemreisen.

Det var både godt og litt rart å komme hjem. Det føltes ut som at vi hadde vært borte i evigheter, men det er sikkert fordi det var mildt sagt mye som hadde endret seg siden sist vi var hjemme. Møtet mellom storesøster og tvillingene gikk bra, og jeg synes Kaia har taklet det bra så langt å måtte dele oss med de nye familiemedlemmene.

Og de der to nye tilskuddene til familien har virkelig gitt meg en fin start på tilværelsen som 3-barnsmamma. De spiser og sover bra og er relativt samkjørte. Jeg begynner virkelig å skjønne hva folk har ment når de har sagt at det er så unikt med tvillinger.

Jeg har begynt å blø litt fra såret på magen, og det er fortsatt ømt og hovent. Det ser ut som at jeg har en kjøttpølse under huden nederst på magen liksom. Trøtt er jeg jo også, både på grunn av blodtapet, men også fordi jeg er melkeku døgnet rundt selvsagt. Men generelt føler jeg meg så mye bedre! Fortsetter det som dette kan jeg kanskje til og med snart ta meg en tur ut med vognen. Åh, for en glede!