Julaften kom tidlig i år

Jeg skulle egentlig skrive om dette for noen uker (!) siden, men må nok bare innse at jeg for lengst har mistet flyten her inne. Foruten treningsloggføringen min da- der er OCDen for sterk til at jeg klarer å la være ;-)

Men ja, julaften kom tidlig i år. Og da tenker jeg ikke på posen med Skumtomter jeg trykket i trynet i går kveld. Julefølelsen kom allerede da vi var hjemme i Norge nå i oktober.

Da jeg sist så pappa før vi dro tilbake til Dubai måtte jeg støtte ham opp i ryggen når han satt på sengekanten. Nå både reiser han seg på egenhånd, og går med krykke liksom! Riktignok med skinne på foten og sikkerhet i at noen går ved siden av ham, men likevel en helt utrolig fremgang. Han har fortsatt en lang vei å gå, men dette går så absolutt i riktig retning.

Det går ikke engang an å forestille seg hvor tøft han har det. Han, som tok pullups, bulgarske splittbøy med ekstra belastning og tresifret i markløft, trener nå på å stå oppreist og å sette den ene foten foran den andre! Et setback som kunne vært nok til å ta motet fra den beste. Jeg er så takknemlig for at han kjemper, og er så ufattelig stolt av pappaen min!

De to helgene vi var hjemme fikk han komme hjem, og sov i sin egen seng for første gang på flere måneder. Å kunne spise, se på tv og bare være sammen uten å være på et sykehus gjorde så godt for oss alle, og det føltes på skikkelig ut som at det var selveste julaften.

Hjemturen vår i desember er booket, og jeg gleder meg allerede til jeg får se mamma og pappa igjen. Jeg kjenner jeg omtrent forventer at pappa skal ha gjort fremskritt til da, og det skremmer meg litt. For det er jo absolutt ikke garantert. Og så føler jeg meg feig som får dra tilbake til Dubai og leve et vanlig liv, mens de der hjemme har en hverdag som kun dreier seg om opptrening og alle utfordringene det medfører. Jeg har innsett at jeg aldri blir kvitt den dårlige samvittigheten, men vet at som med alt annet i hele denne situasjonen, så går det seg til på et vis.

Flinke, sterke pappa.

11 kommentarer om “Julaften kom tidlig i år

  1. Tåre i auene og minne strøyme på frå då min pappa fekk hjerneslag i alt for ung alder 💔 Heia veldig på pappaen din, Inger 🤞🏻👏🏻 Dokke e ein herlig sterk gjeng 💪🏻❤️ Styrkeklem!

  2. Som du skriver, det ligger så mye arbeid bak det pappen din gjør nå, både psykisk og fysisk! Du får fortelle ham at vi er flere som tenker på ham og heier ham fremover :) Masse lykke til!

  3. Av med hatten og alt det der <3. Nå får han nok igjen for at han har våre så flinke til å trene! Gleder meg til ny oppdatering i desember, krysser fingrene for at han overrasker deg nok en gang!

  4. Så godt å se at det går fremover med ham! Det er utrolig hva vilje kan gjøre med et menneske. Det er nok mye mere som sitter i viljen enn mange av oss tror. En jeg kjenner har hatt 3 slag og har klart å trene seg opp etter alle, såpass at han nå i en alder av 75 år enda bor hjemme og flyr til feriedestinasjon. Det tar tid, men før du vet ordet av det så kommer de og besøker dere ❤️. Han har jo et fantastisk utgangspunkt, sterk og trent! Skjønner dine forventninger, og selv om det er skummelt å tenke sånn så er det også helt menneskelig. Du vil jo ha din «gamle» pappa tilbake. Han kommer kanskje aldri til å bli den samme gamle, men du kommer etterhvert til å bli vant til den nye utgaven. Og den nye utgaven er kanskje enda bedre, for den har vist hva den klarer med styrke og vilje! En god klem til deg fine Inger ❤️

  5. Du æ så flink med ord Inger også ærlig og god 😘 Du fekk meg til å gråte , men æg heie på onkel og trur han vil springa igjen 👍 Alt ordne seg 🙏🏻💙 Goe knib 😘

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s