Kritikk

Jeg har alltid sagt at jeg er en heldig blogger når det kommer til kritikk og mindre fine tilbakemeldinger. Både her på bloggen og på Instagram. Før jeg ble gravid kunne jeg telle på én hånd antall negative kommentarer jeg hadde fått liksom. Én av de var fra en mann som mente jeg ikke trengte å bruke bikinitopp, fordi jeg ikke hadde pupper, og sånt kan jeg strengt tatt ikke ta meg nær av- mannen hadde jo ett poeng ;-)

Da jeg ble gravid fikk jeg mange nye følgere, og det var flere som stilte seg kritiske til hvordan jeg trente. De som har fulgt meg lenge visste hvordan jeg trente før, og dermed var det kanskje ikke så sjokkerende at jeg forsatte i omtrent samme tralten med baby i magen, men de nye følgerne så bare en høygravid dame som løftet rundt på relativt tunge vekter. Jeg forstår jo at de reagerte. 

Jeg tåler å vite at ikke alle digger meg liksom, men det er aldri gøy med dårlig kritikk. Likevel vil jeg påstå at jeg var ganske flink til å ikke la meg påvirke av tilbakemeldingene. Mye av det som ble skrevet i kommentarfeltene til videoene og sakene om meg som ble delt i utenlandsk media leste jeg ikke en gang. Ikke fordi jeg var redd for å bli såret, men fordi jeg visste at jeg kom til å bruke altfor mye tid på å svare og diskutere med folk som antagelig ikke vet stort om trening og graviditet likevel. Litt leste jeg selvsagt, og det var noen kommentarer av type «you go girl», men de fleste var i sjangeren «that woman is stupid and she will hurt her baby». 

Jeg er egentlig en ganske hårsår person, det tror jeg både Ian og familien min kan bekrefte, så jeg har ofte tenkt på hvorfor jeg taklet denne kritikken som jeg gjorde. Jeg ble kalt både dum, uvitende og egoistisk, og det var til og med en som mente jeg burde komme i fengsel for sånn jeg holdt på. Men jeg tror jeg ikke lot det gå inn på meg fordi jeg visste så godt at det jeg gjorde verken var skadelig for Kaia eller meg selv. Og da spiller det faktisk liten rolle at Tatiana og Emily på Facebook synes at jeg er gal og egoistisk.

Men, og dette er ett stort men, ståa er en heeeeelt annen etter at Kaia kom. Så sant noen antyder noe negativt om Kaia, eller om hvordan vi behandler henne, så er taggene mine ute. Jeg går i forsvarsposisjon med en gang, uten at jeg egentlig syns det er noe å forsvare en gang. Og jeg har faktisk ikke tenkt å unnskylde meg selv for det. Trangen til å forsvare meg selv og henne handler ikke om at jeg føler meg usikker eller er redd for at vi gjør noe feil. Jeg tror rett og slett det er morsinnstinktet som trer inn for full guffe. 

Det har blitt litt kritikk i siste. Flere har insinuert at vi ikke passer godt nok på Kaia i solen, og jeg kan ikke la være å bli lei meg. Det er mulig det menes vel, men det virker absolutt ikke sånn. Det føles helt og holdent ut som at vedkommende bare vil peke fing på feilene vi gjør, og regelrett kjefter på meg. Og det vi gjør «feil» baseres på hva «det ser ut som» på sosiale medier. Er jeg virkelig en så dårlig mamma at det trengs villt fremmede mennesker fra sosiale medier til å minne meg på at jeg må passe bedre på datteren min? 

Det skulle aldri falle meg inn å kjefte på, eller blande meg i andres liv på den måten. Men så er vi jo alle ulike. 

Jeg tenker bare litt sånn, at det er vel lettere for meg, som er sammen med Kaia tjuefire føkkings timer i døgnet, å vite om hun har det bra, er solbrent eller for varm, enn noen som bare ser henne i små glimt via Snapchat og Instagram.