Det motsatte av mammapolitiet

Jeg har alltid ansett meg som heldig når det gjelder slemme kommentarer og sånn på mine SoMe-kanaler. Før jeg ble mamma var de negative kommentarene så si intetværende. Det jeg delte var for det meste om meg selv eller trening, og siden jeg har utdannelse innen det, samt en flink mann som kan mer enn de fleste om sånt (#truestory), så var det sjeldent noen satte spørsmålstegn ved det jeg gjorde.

Etter at jeg ble mamma kom derimot de negative kommentarene snikende. Ikke mange, men nok til å bli lagt merke til. Insinuerende spørsmål, stikk og bedrevitere. Og det er ikke så rart egentlig. Det finnes jo mange fler der ute som har peiling på å være mamma enn det er PTer liksom, og man har kanskje lettere for å kommentere på sånt man kan noe om. Likevel må jeg jo legge til at det aldri hadde falt meg inn å fortelle en vilt fremmed mamma om hvordan hun skulle håndtere barnet sitt, på samme måte som jeg aldri hadde gått bort til en vilt fremmed på gymmet og fortalt ham/henne hvordan han skulle gjøre knebøy. Så sant h*n ikke hadde betalt meg for det da ;-)

Greia er vel at om man er mamma så vil man ha mammapolitiet rundt seg uansett. De er kanskje ekstra tydelige på sosiale medier og i diverse forum, men de finnes, og har nok alltid gjort det, i det virkelige livet også.

Men det var egentlig ikke mammapolitiet jeg vil skrive om dag. I dag vil jeg gi en stor takk til det motsatte av mammapolitet. Mammacheerleaderene. For aldri har jeg opplevd så mye godhet, forståelse og støttende ord som jeg har fått i dag etter at jeg satt og grein på Snapchat! Jeg rakk jo ikke å svare alle snaps jeg fikk engang, og måtte gå over til å bare sende hjerter tilbake liksom. Men til alle dere som sendte meg melding i dag; vit at det gjorde godt i et utover det vanlige sentimentalt mammahjerte.

Grunnen til at jeg satt i bilen og grein var fordi Kaia har begynt i barnehagen. Hun skal gå annenhver dag, veldig korte dager, men likevel, det er ett stort steg å ta for oss. Første dag var på søndag. Da grein hun. I dag var andre dag, og da hun ikke gråt var det jeg den som måtte grine.

Men jeg er ved godt mot. I dag gikk bedre enn søndag, og vi håper det går seg til etter hvert. Det må jo det.

Men mammahjertet har fått kjørt seg disse dagene, det er i alle fall sikkert og visst.

Snaiks!