I dag er det en uke siden Kaia Isabella kom til verden. På en måte har uken fløyet forbi, men på en annen måte føles det som den siste uken har vart et helt liv. Kanskje er det fordi livet vårt ble forandret for alltid sist torsdag?
Så hva passer vel ikke bedre denne throwback thursdayen enn å fortelle om fødselen? Mulig dette blir litt for detaljert for enkelte, så det er helt lov å scrolle forbi altså. Men å gi liv til ett barn er jo det største jeg har opplevd, så det er like mye for min egen del at jeg skriver ned dette.
Husker dere kanskje innlegget jeg la ut sist onsdag med det jeg håpet var aller siste progresjonsbilde? Vel, ca 30 minutter etter at det bildet ble postet var det som at jeg tisset i den prikkete trusa. Bare at det var ikke tiss. Eksakt hva det var vet jeg ikke, men ikke lenge etterpå kom den såkalte slimproppen, og jeg kjente at jeg virkelig begynte å bli spent. Google fortalte at det kunne ta lang tid mellom det at slimproppen gikk og start av fødsel, men det var i alle fall mer action enn jeg hadde hatt så langt!
Jeg hadde mye kynnere den dagen, og i ett-tiden natt til torsdag fikk jeg min første ri. Jeg var usikker på om det faktisk var det som skjedde, men vi begynte å ta tid mellom hver, og varighet. Det var ca 10 minutter mellom hver ri gjennom hele natten, så jeg slumret litt av innimellom. Jeg hadde lenge lurt på om jeg kom til å være i tvil om det var rier jeg hadde eller ikke, og i starten var jeg som nevnt litt usikker, men etterhvert begynte jeg å kjenne igjen smerten. Det var som en bølge av vondt ubehag som startet i korsryggen, og deretter spredte seg frem til mage, bekken og underliv. Det var vondt, men jeg husker jeg sa til Ian at det var utholdelig.
I 10-tiden torsdags morgen begynte riene å komme oftere, og det var 5-6 minutter mellom hver. Ian ringte til legen og spurte om det var på tide å dra inn til sykehuset, og hun sa at det kunne vi gjøre.
Jeg hadde jo allerede pakket bagen egentlig (jeg brukte forresten ikke halvparten av det som var i den en gang!), men la oppi de siste toalettsakene, og så dro vi til sykehuset.
Vel fremme på sykehuset fikk vi ett eget såkalt Hyphnobirthing-rom. Der var det seng til meg, sofa til Ian, og ulike baller og redskap til å sitte på og henge i/over. Der var også et stort bad med toalett, dusj og badekar. Og så var det dempet belysning med bare stjernespotlights i taket. Det var digg!
Jeg hadde 3 cm åpning da vi kom inn (jeg tror det var i 11-12 tiden men skal bekrefte med Ian), og de sa til meg at jeg kunne dra hjem dersom jeg ville. På det tidspunktet var riene så sterke og hyppige at jeg ikke kunne tenke tanken å sette meg i bilen igjen, så vi bestemte oss for å bli.
Det var som om riene kom i dobbelt. Etter 3-4 minutt kom en, og like etter at den hadde gått over kom en ny. «Å nei ikke nå igjen» tenkte jeg flere ganger, og det var vondt. Jævlig vondt. Faktisk var det så vondt at jeg er glad for at ingen spurte om jeg ville ha epidural, for jeg hadde nok sagt ja. Jeg hadde jo bestemt meg for at jeg ville gjøre det så naturlig som mulig.
Jeg var aldri redd for å føde, utenom vonde tanker om ting som kunne skje Kaia, jeg var bare veldig spent på det hele. Men det gikk fort opp for meg at jeg hadde undervurdert hvor vondt det kom til å være. Eller, for å være helt ærlig hadde jeg nok overvurdert meg selv og min evne til å takle smertene. Det var ikke bare smerten i seg, men jeg fikk jo for pokker ingen pause mellom slagene før det var på an igjen! Jeg sa til og med til Ian flere ganger at jeg ikke fattet hvordan kvinner svakere enn meg klarte å føde, så der har dere meg folkens!
For å lindre smertene fikk jeg legge meg i badekaret, og fy søren så digg det føltes. Jeg vet ikke engang hvor lenge jeg var oppi der første gang, men den dempede belysningen, det varme vannet og Ian støttende ved badekarskanten så hadde jeg det ganske ok, alt tatt i betraktning.
Jeg tror klokken må ha blitt 2 eller 3 og de ville ha meg utav badekaret for å måle aktiviteten og sjekke meg. I 20 minutt måtte jeg ha på meg det der beltet, og det var noen av de mest ubehagelige minuttene jeg hadde. Frem til da i alle fall. Jeg stod på alle 4 og følte at riene kom konstant. Og så føltes det som at jeg måtte på do, og da mener jeg ikke for å tisse.
Jeg hadde 6-7 cm åpning og ville tilbake i badekaret. Og der ble jeg jammen til Kaia var ute. Det var absolutt ikke planlagt med vannfødsel, men det bare ble sånn.
Jeg kan ikke si når jeg begynte å få pressrier, men riene forandret seg i alle fall i hvordan de føltes ut. Jeg følte også at jeg måtte spy under hver ri, og når jeg tenker meg om husker jeg at jeg faktisk gjorde det også, tidligere på dagen. Ian, jordmoren og sykepleieren hennes ville hele tiden ha meg til å drikke juice, men det klarte jeg ikke. Jeg hadde ikke spist på hele dagen, og der på slutten var det i alle fall ikke snakk om at jeg skulle klare å få ned noe som helst.
Jordmoren sjekket meg, og hun kunne kjenne at vannet hadde gått. Dermed tilkalte de den danske legen min for nå var det definitivt ting på gang. Snille Dr. Annie kom rundt klokken 4 (tror jeg), og jeg var så glad for å se henne. De spurte meg om jeg ville opp av vannet eller om jeg ville føde i vann, og jeg valgte å bli der.
Ved siden av badekaret hadde vi sett at det hang en liten hov, og det skulle snart vise seg hva den var ment til å brukes til. Det kom både det ene og det andre i vannet, og selv om jeg husker at jeg var svært klar over at det skjedde, så brydde jeg meg ikke så mye mer om akkurat det.
Pressriene kom og jeg husker det føltes mer ut som kramper. Det var ikke så mye pressing fra min side, det føltes mer som at kroppen styrte dette selv, og det var mer pause mellom hver ri. Jeg satt på tvers i det store badekaret med Ian bak hodet mitt og Dr. Annie fremfor meg. «Nå er hun snart her» sa Ian da Annie sa hun kunne se hodet, og for en følelse det var å vite at vi endelig skulle få treffe henne!
Jeg hadde flere pressrier der jeg kunne kjenne at hodet var på vei ut, men hver gang jeg gav opp i å presse gikk jo hodet tilbake igjen. Det var i alle fall slik det føltes for meg. Jeg hadde flere ganger lyst til å gi opp oppi hodet mitt. Jeg spurte Dr. Annie typ «are we there yet?», og da hun sa det kunne ta alt fra 5 til 20 minutter ble jeg glad. 20 minutter til skulle jeg klare!
Det viste seg at den lille jenta vår ville ut med hodet og den ene armen først, i ekte supermann stil. Eventuelt i samme posering som jeg selv ofte gjør, med en arm rett ut og den andre i en bicepscurl- jeg velger å tro det siste ;-) men det var denne posisjonen som gjorde at det tok så lang tid å få ut hodet, og jeg er faktisk litt glad for denne «trøsten». Det var jo under pressriene jeg trodde jeg skulle få bruk for styrken min, slik at den delen gikk fortere, men det ble ikke helt sånn.
Da hodet kom ut trodde jeg at jeg var ferdig jeg, men jeg måtte visst presse ut resten av henne også! Det gikk heldigvis mye lettere, og så var hun ute. «Ta henne opp» sa Dr. Annie, og jeg lover, den følelsen når jeg tok den myke, glatte kroppen hennes fra mellom beina mine og løftet henne opp på brystet mitt, den glemmer jeg aldri. Det øyeblikket der er uten tvil det største som har hendt meg, og jeg klarer ikke å holde tilbake tårene når jeg skriver dette.
Torsdag 3. desember 2015, klokken 17.12 ble jeg og Ian foreldre til den vakreste skapningen vi kan tenke oss. Kaia Isabella var 51 cm og 3405 gram ren kjærlighet.
Når jeg tenker tilbake var det en helt fantastisk fødselsopplevelse, og jeg ville ikke endret på en eneste ting. Men det var veldig, veldig vondt. En smerte som var lett å glemme i det øyeblikket jeg fikk jenta vår i armene mine.
Kjære Kaia, takk for at det var akkurat du som lå inne i magen min. Mamma elsker deg.
ingerindubai.com 
Måtte grine litt på forelesning i dag da, er en første gang for alt:p
Gratulerer så mye igjen, for ei vakker jente!❤️
Ojda! Takk :-)
<3 takk som deler! (Måtte felle en tåre selv og tenke på mine to fødsler) :)
:-*
Åååå nå må eg grina – igjen! <3
Hehehe, «sorry» ;-)
Takk for at du deler, høres ut som en flott (og vond) opplevelse! Elsker å følge deg på snap, gråter jo nesten av all kjærligheten i snappene!
Takk snille :-)
Blir helt på tuppa her, 18 uker gravid. 😂 Så utrolig flott at du deler! For en nydelig familie dere er❤️
Jeg har også tenkt til å føde uten epidural, hvis mulig. Håper ikke jeg får så tette rier som deg😧
Oh, burde kanskje hatt en liten warning for gravide her ;-)
Masse lykke til når det er din tur :-)
Tusen takk for at du delte denne vakre historien!
Jeg har gledet meg til å lese:)
Gratulerer så mye med ei nydelig tulle:)
Tusen takk Anne :-)
Fantastisk ❤️
:-)
Så flott fødselshistorie! Har vært helt oppslukt i den nydelige lille jenta på snap og instagram de siste dagene. Helt nydelig! Gratulerer så mye alle tre!
Tusen takk Marie :-)
Tusen takk, Tusen tusen takk! Jeg er nærmere 20 og tenker mye på fødsel, har en slik skrekk og forbinder bare vonde ting med det å få barn .. men din beskrivelse av hele opplevelsen kastet plutselig et annet lys på hele fødselen 😊 ❤
Åh, så gøy å høre! Fødsel er en helt fantastisk opplevelse og absolutt ingenting man skal forbinde med skrekk. Jeg håper du får oppleve det og kjenne på en mestringsfølelse ut av en annen verden :-)
Takk for at du skriver så ærlig og ikke rosemaler fødselsopplevelsen. Gratulerer med lille Kaianog lykke til videre :)
Tusen takk :-)
Kjære Inger! Gratulerer så mye med nydelige Kaia. Har fulgt deg på instagram under hele svangerskapet, og det har vært utrolig spennende.
Men i dag hjalp du og rørte meg. Jeg venter en liten gutt i januar, og har fødselsangst. Etter å ha lest det fine blogginnlegget om fødselen til Kaia, er jeg mer forberedt. Takk! Jeg sitter nå med tårer i øyenkroken, og ønsker dere all lykke i fremtiden.
Nyt den verdifulle tiden!
Takk selv :-) og masse lykke til med den lille gutten!
Takk for at du deler Inger:) var akkurat som å lese min egen fødselshistorie, skremmende lik faktisk. jeg kommenterte til deg i et tidligere innlegg at du måtte sjekke opp litt mer rundt vannfødsel. Gøy du fikk prøve det, selv om det ikke var helt planlagt. Husker selv jeg tenkte at «ikke søren om jeg skal bevege meg ut av dette badekaret… alt for vondt!» ;) kos dere overdådig med den vakre prinsessa<3 ;)
Åh, så kult :-) og tusen takk!
Gratulerer så mye, det høres ut som du hadde en flott fødsel! Jeg har selv termin med ei lita jente om 19 dager. Jeg har også brukt hypnobirthing som fødselsforberedende, og lurer derfor litt på hvordan det funka for deg. Fikk du bruk for det underveis? Lykke til videre med nydelige Kaia :)
Jeg vet ikke hvor mye jeg egentlig brukte det under selve fødselen, men at det var til hjelp når det gjelder den mentale forberedelsen for både meg og Ian er det ingen tvil om!
Tusen takk :-)
Å nå måtte eg grina – du æ så gode mæ ord Inger <3 Lykke te med den lilla prinsessa dokka – æg glede meg te å få treffa hu . Koos deg og nyt tida når du he faster og onkel + den stolte onkel og svigermor di hjå deg – kos dokke du og Ian og nyt Kaia Isabella . Masse lykke ønskninger og knib fra Tone m / fam
Å du e snille Tone :-*
For en fantastisk fødehistorie!! Tårene triller <3 Kjenner meg veldig igjen <3 Det er som vi blir del av en "har-født" klubb, det kun de som har født kan forstå den typen smerte en har vært gjennom. Og ja, kjentes ut som babyen kom ut av feil hull, haha;-P
Høres flott ut å føde i badekar, kanskje jeg prøver det neste gang?
Nyt tiden og kos dere masse med den nydelige prinsessen deres. Slik det høres ut har du virkelig funnet rollen din ; mamma 🙏🙏🙏😍❤️ Me snakkes! Klem Solveig
:-*
Can I add you ob Snapchat? Lovely story about your birth
Absolutely, I’m ingerindubai there too ;-)
Fødsler er bare så spesielt!! Jeg måtte gråte!! Så fint!😢 Jeg har født to ganger å jeg gråter hver gang jeg ser en fødsel eller leser om det!! Noe mer spesielt i livet finnes ikke!! En vet virkelig ikke hva kjærlighet er før en får barn❤️ Noe av det største en kan gjør med den en er ilag med! Gratulerer igjen med ei nydelig Kaia!!
Enig! Dette er virkelig det største jeg har opplevd :-)
Tusen takk!
💕
:-)
Så fint skrevet, takk for at du deler :) Blir rørt av å lese dette <3
KLEM
Takk :-) Bare gled deg, det er virkelig en stor opplevelse!!!
Ble noen tårer etter å ha lest innlegget! Veldig rørende og spennede å lese hvordan det gikk for seg 😊 Gratulerer, kos dere masse med lille Kaia 👼
Takk snille :-)
Å så koseligt at du delte historien din! D finnes ingen bedre følelse en å se babyen sin for fusste gang! Konne jort d 1 million ganger;):) må le av d eina bilde av dg å Ian på kjøkkenet, han glise og du ser så usikker ud «ska eg smila, eg vett jo at dette bare blir verre» blikk liksom:)
Gratulere me verdens nydeligste jenta! D e bare så herligt å se koss du gløde og koss stole dokk e som foreldre:)
Hehehe, ja det var ikke akkurat det breieste smilet jeg har kommet med ;-)
Tusen takk Anette!
Åå, for en fin fødselhistorie! Takk for at du deler det med oss:-) 4,5 måneder siden første fødsel her, og tårene rant godt da jeg leste dette innlegget! Fødsel er en helt fantastisk opplevelse, uten tvil veldig vondt, men jeg kommer absolutt til å gjøre det igjen! Gratulerer så mye med den lille prinsessa og lykke til fremover!:-)
Tusen hjertelig takk :-)
Takk for at du deler din historie:) Jeg leste i et tidligere innlegg at du brukte å visualisere fødselen. Tror du visualiseringen før fødselen har hjulpet deg?
Hæ? Gjorde jeg det? Jeg kan ikke huske at jeg brukte visualisering som et hjelpemiddel, men så selvsagt for meg hvordan det skulle bli, og i alle fall sluttresultatet ;-) Tror nok det har hjulpet ja!