Noen PT timer og treningsøkter, to frisørtimer, én brunch, én dansetime og én kveldsbuffet. Det er det jeg har gjort uten Kaia de snart 10 siste månedene. Jo, og så var jeg og mamma og handlet mat en gang uten Kaia i sommer. Vi skyndte oss rundt begge to som om det brant på dass, og jeg følte at jeg gikk rundt uten bukser eller noe annet viktig som man helst bør ha når man er i butikken.
Separasjonsangsten er der ennå, og skal jeg gjøre noe uten Kaia som krever barnevakt så skal det være «verdt det». Samtidig savner jeg å kunne gjøre ting som egentlig ikke er verdt å være vekke fra henne for i det hele tatt, uten å få dårlig samvittighet for det. Kaia klarer seg jo kjempefint med andre, og hun er ikke så avhengig av meg som hun var før, så jeg bør jo kunne ta meg ett par timer i solen, uten henne, uten å føle at jeg er en dårlig mor av den grunn. Sant?
Jeg er en hønemor med snev av kontrollbehov samt altfor mye samvittighet. Jeg er klar over det, og jeg jobber med saken. Ian sa at om det ikke kom naturlig for meg å gjøre «uviktige» ting uten Kaia, så får jeg øve meg på det. Så det skal jeg. I morgen. I sola :-)
Wish me luck. Lol.
ingerindubai.com 
Er akkurat lik.. Men jeg har ikke øvd på å bli flinkere til å være alene.. Til svigers store fortvilelse som mener de aldri slipper til. Ber kun om barnevakt når det virkelig brenner.. Aldri ellers.. Og ila de siste 3 årene har jeg vel vært borte ca 7 ganger? That’s baaaad!! Men, jeg har fulgt magefølelsen og kan vel ikke klage på det. Nå slipper jwg taket mer og det føles bedre da ungen er stor nok til å uttrykke seg tydelig.
Gjør det som føles rett! Og kos deg i sola hvis du klarer;)
Takk snille for forståelse :-) Har kost meg i sola- så mye man kan kose seg i ørten varmegrader vel og merke! Jeg holdt ut en time, og det var ikke pga Kaia jeg «gav opp», så we’re getting there I guess ;-D
Ikke stress med det hvis du ikke føler for å være borte fra henne er mitt tips… Plutselig kommer dagen hvor dere begge er klar for det og du bare oppdager at du gjør ting alene… Sånn var det her hvertfall!
Greia er jo bare at jeg veldig gjerne vil ha litt tid for meg selv, men samtidig klarer jeg ikke helt å kjenne at det er ok. Men som du sier, plutselig en dag er man der- jeg har jo tross alt blitt myyye bedre enn jeg var ;-)
Kjenner meg igjen! Eldste frøken på fire og ei på ett år. Jeg var veldig i de baner spesielt med hun første, trodde på et punkt det aldri ville «løsne». Men det gjør det. Ikke tenk så mye på det, og heller gjør det som føles riktig. Det går seg til skjønner du 😊😊 Klem
Ja, satser på det :-) Takk for forståelse :-*
Jeg tror også det er viktig å lytte til sin egen magefølelse, samtidig syns jeg det er utrolig flott at Ian pusher litt på grensene dine – Kaia trenger jo litt alenetid med pappa også? :) Uansett, du er herlig – og det er en fryd å følge dere :) Husk at ingen andre har fasiten på deg og ditt barn! Vi har like mange ulike meninger som vi har fingeravtrykk – gjør som du selv er fortrolig med :) Lots of love!
Absolutt! Både han og Kaia har kjempegodt av det! Og jeg! Jeg ser jo logikken i det hele, men har likevel følelser som stritter litt i mot. Men! Step by step, og det er ingen hast :-)
Takk for støtte :-*
Jeg har ikke barn, men jeg kan se for meg at du burde prøve en tankegang der du sier til deg selv at «Ian og Kaia burde ha litt tid uten meg»
På den måten «gjør du dem en tjeneste» og alenetiden er en konsekvens/ gode av det ;-)
Verdt et forsøk :)
Skal prøve det! Takk for tips :-*
Ååå jeg kjenner meg såå igjen..! Det gir meg kjærlighetssorg av tanken på å være vekke fra jenta mi… Fader altså, litt godt å se at vi er flere. Det er vel sånn det er å være mamma, i guess❤️❤️❤️ Takk for ærligheten din!
Du har en flott liten familie, og Kaia er til å spise opp da💕
Takk for forståelse, for ja, det hjelper at vi er flere!!! :-)
Jeg er helt lik deg når det gjelder min 13 mnd gamle jente…godt å høre at jeg ikke er alene ;-) vi får vel plutselig roen til å kose oss alene igjen!
Ja, det kommer nok før eller siden ;-)
7 år, 5 år og 5 mnd- alderen på mine tre jenter. Tror du separasjonsangstinnen og katastrofetenkeren får kjørt seg eller? Jepp. Men som med redsel for å fly- den må utfordres og man må erfare at det går bra. Lettere sagt en gjort, i know (….i ca 7 år…haha). Om det blir lettere? Vet ikke helt… men det blir annerledes.
Åh, ja fy søren, det tror jeg på!
Takk for at du deler :-)