Treningsjul

«Må du plent trene?» spurte Ian meg da jeg ville trene på julaften, og det var jo egentlig ikke det at jeg plent måtte, men jeg hadde muligheten, og da kjentes det nesten som sløseri å ikke gripe den. Det ble forsåvidt ikke trening akkurat den dagen, for timene forsvant og plutselig skulle vi i finstasen, men generelt har det vært ståa i julen: jeg har trent fordi jeg kan! 

Noen kaller det «damage control», andre bruker uttrykk som «train to eat», men spør du meg er ikke det rette innstillingen å ha dersom man vil bli glad i trening. Selvsagt er det jo fint at en aktiv hverdag gjør at jeg kan spise mer sjokolade uten at det får dramatiske konsekvenser, men det er ikke først og fremst for å få lov til å spise at jeg trener. Jeg trener fordi jeg genuint liker det! Å lage en økt i hodet, med øvelser som passer sammen og tall som ser fine ut på papir, forestille seg hvordan den blir, for så å gjennomføre og virkelig kjenne på hvordan det føles i kroppen. En kropp som kjennes sterk ut, og som jeg stoler på kan gjennomføre det jeg vil. Endorfinene som ruser, og den herlige følelsen av å ha utrettet noe etterpå, ahh, magisk!

Jeg har jo likt å trene i flere år nå, men spesielt etter at Kaia kom ser jeg virkelig på det som ett privilegium å ha muligheten. Det er min me-time, og jammen har det blitt mye me-time i julen! I går for eksempel gjorde jeg en økt som var så grusomt at jeg gruet meg litt på forhånd. Jeg har ikke presset meg selv så mye siden før jeg var gravid, og hadde lyst til å stoppe før første runde var fullført- med 9 runder igjen! Men, med storebror som tilskuer og motivator kom jeg meg gjennom, og mestringsfølelsen etterpå var helt enorm. Jeg var totalt utslitt, men likevel så glad. Det var herlig :-)

I dag fikk jeg fullført julens tredje 10-kilometer på mølla. Været, eller rettere sagt garderoben min, har ikke tillat uteløping, så dermed har det blitt fest på mølla i stedet de dagene jeg ikke har vært sugen på styrketrening. Selv om det ikke er tidenes mest kreative økt, så er det en fryd å få løpe uforstyrret akkurat så langt og lenge jeg vil. 

Takk og pris for treningslyst, en velfungerende kropp og ikke minst gode besteforeldre sier jeg bare!

Jeg er heldig!

..og akkurat det skal jeg minne meg selv på i morgen når vi vender nesene mot Dubai igjen. Da blir det grining ass!

Snaiks