What goes down must come up

Her om dagen hadde pappa og Ian igjen en liten challenge som, veldig indirekte, resulterte i en treningsøkt på meg. På vei til butikken for å handle mat begynte de å diskutere hvor langt det var, så for å finne det ut (#kjempeviktig må vite) satte Ian på Strava-appen og målte like greit opp strekningen på vei hjem. Samtlige i bilen gjettet på distansen, og Ian satte sine penger på 5 kilometer. Ok, vi veddet ikke om penger, bare god gammeldags heder og ære. Jeg gjettet 9km, mamma trodde 7, og pappa mente det var 3,5. Utenfor porten til huset viste distansen 4,9km, og den rundet jammen opp til 5 i det vi kjørte inn i gårdsrommet. Pappa tror Ian hadde jukset og målt på forhånd han da :-P

Aaaanyway, jeg ville ut å løpe i dag, men visste ikke hvor jeg kunne løpe uten å bli drept av hunder. Vanligvis er det jo noe jeg virkelig setter pris på når jeg er på et nytt sted, å bare løpe ut og se meg rundt og lage løypa on the run liksom, men den hunde-episoden fra i fjor sitter litt for godt i ennå altså. Så for å ha en slags løype, eller mål om du vil, bestemte jeg meg for å løpe til butikken og tilbake igjen. Jeg visste jo i alle fall veldig godt at distansen var innafor ;-)

Svigerfar sitt hus ligger på en topp, og jeg løp bokstavelig talt ned en 5 kilometer lang bakke! Ok, kanskje det var to strekker som var mer flate enn nedover, men shit ass, den bakken er lang! Og den var i alle fall lang på vei opp. 22 minutter ned og 32 minutter opp. Det værste var at jeg ikke hadde med meg noe å drikke, og jeg var nære på å spørre folk langs veien om å få en slurk vann. Men jeg kom meg opp til slutt da, og nå har jeg både drukket og spist godt :-)

Kommer sikkert til å ha så gangsperr i leggene at jeg ikke kan gå i morgen, og jeg kan snart ikke strekke ut armene etter det bicepscurl-tullet her om dagen, men den tid den sorg og what to do og alt det der :-D