Confessions fra en tidligere pepsimaxoman

Jeg er usikker på om jeg har fortalt bakgrunnen for denne bloggposten før, men i så fall kommer den igjen, for jeg føler meg litt som en synder og trenger å lette på samvittigheten.

Like før påsken 2012 sluttet jeg å drikke svart brus, men ikke nok med det, jeg sluttet å like svart brus. No big deal tenker du kanskje, men da vet du ikke hvor mye brus jeg drakk. Vi snakker «totalt avhengig» til «liker det ikke» på en måned, og jeg skjønner virkelig ikke hvordan eller hva som skjedde.

Før drakk jeg Pepsi Max til frokost, lunsj, middag og kvelds. Hadde det ikke vært for at jeg trente, så hadde jeg nok knapt drukket vann liksom. Likevel var det lite som fristet mer enn en kald brus etter endt økt.

Det føltes feil å være så avhengig av noe, særlig når jeg ukentlig satt og fortalte kunder om hva de burde og ikke burde spise og drikke, så det begynte som et slags veddemål mellom meg og Ian. Vi skulle gå en måned uten brus. Dere kan jo selv tenke dere hvor kult det var første kvelden vi skulle ha taco og drikke vann til, og jeg kan huske jeg var dritsur. Etterhvert gikk det bedre, og det beste var at jeg merket forskjell! Brus (lettbrus, jeg tror jeg aldri har drukket vanlig sukkerbrus) er en sånn ting jeg føler man kan drikke og drikke av, men man blir liksom aldri utørst. Når jeg drakk vann i stedet hjalp det faktisk på tørsten! Hvem hadde trodd!? Og så følte jeg meg sunnere. Om lettbrus er okei eller ikke er en egen diskusjon, men summa summarum, for meg, er at det ikke var noe sunt opplegg å drikke så mye, i alle fall ikke når det gikk på bekostning av inntak av vanlig vann.

Når en måned hadde gått «fikk vi lov» til å drikke brus igjen, men da hadde det skjedd noe helt sykt. Jeg likte ikke smaken av svart brus! Jeg prøvde ved flere anledninger, for jeg savnet hvor godt det pleide å smake, men måtte bare innse at slaget var tapt. Og noe stort tap var det jo strengt tatt ikke ;-)

Ian har vært litt sånn av og på siden da og har vært uten brus i lange perioder, men siden han fortsatt liker det har han ikke klart å slutte helt. Mens for meg smaker brus mer sånn som smeltet cola-is, og selv om jeg kan synes det er godt med en Solo eller Mozell når jeg er hjemme i Norge, så anser jeg meg selv som en ikke-brusdrikker.

Vel. Inntil Portugal.

For i fjor drakk jeg Cola Zero da vi var her, en brus jeg aldri har likt før engang. Jeg sa til meg selv at den sikkert bare smaker anderledes her, og at det var innafor siden det var ferie. Da vi kom hjem til Norge igjen tenkte jeg ikke mer over det og har ikke drukket, hatt lyst på, eller tenkt på svart brus siden.

Vel, inntil nå. For jeg er på bruskjøret og jeg er ikke stolt av det! Det stod en boks Pepsi Max i kjøleskapet da vi ankom Portugal, og da Ian åpnet den smakte jeg litt. Den smakte ikke godt. Men så var det jo også Cola Zero der, og den, den smaker jo like godt som i fjor. Så nå drikker jeg både en og fem bokser om dagen. Jeg har bestemt meg for å likevel drikke vann til måltidene, så brusboksen er der kun der i mellom, ved solsengen f.eks smaker den jo ekstra godt! Men likevel, jeg skulle jo helst likt å klare meg uten den der svarte væsken.

Og før noen tror jeg skrev dette for å gi dem dårlig samvittighet for at de drikker mye brus, så er det aldeles ikke min intensjon. Det har heller ingenting med sunnhet å gjøre, hallo, noen uker med brus i et ellers brusfritt liv, hva har vel det å si. Greia er bare at jeg har sett på det faktum at jeg sluttet å like brus nærmest som et mirakel, og nå som det viser seg at det kanskje ikke var tilfelle likevel så er jeg bare litt sånn, skuffa..

Men, what to do? Det kunne jo vært værre. Jeg kunne vært avhengig av mørk sjokolade for eksempel.

Åh, lol.

Uansett, om du har lest til nå, wow. Og takk :-)

Snaiks!