Jeg er så glad for at jeg fortsatt kan løpe! Eller, det er vel strengt tatt jogging jeg driver med nå da, men tempoet bryr jeg meg ikke om. Jeg er bare så glad for at bekkenet mitt fortsatt lar meg få gjøre denne aktiviteten som gjør absolutte underverk for både kropp og sinn. Det er ikke for ingenting at jeg til og med jogget rundt i garasjen da vi var i lockdown i Dubai! Styrketrening er vel og bra, men det er noe helt unikt med løping og det å bare skru av hodet og sette det ene beinet foran det andre.
I dag startet dagen altfor tidlig, og humøret mitt var totalt dritt. Jeg kjeftet på både Ian og Kaia, uten at det hjalp selvsagt. En av mine dårligste kvaliteter er at jeg blir fort sint, særlig om jeg er trøtt eller sulten, og jeg er rett og slett nervøs for hvordan jeg vil takle søvnmangelen når tvillingene kommer. Jeg vil jo ikke være en sur mamma!
Løsningen ble å dra på løpetur, og det slår nesten aldri feil. Humøret er så mye bedre nå, og selv om Kaia fortsatt var litt gretten da jeg kom tilbake klarte jeg liksom å takle det bedre enn før jeg la på sprang. Jeg er forberedt på at jeg ikke får løpe hele graviditeten, men jeg virkelig nyter mens jeg kan. Takk kroppen.
..og takk Ian for at han er hakket mer tålmodig og rolig enn meg. Jeg skal bli som han når jeg blir stor.
Snaiks!
ingerindubai.com 
Haha nå måtte jeg smile, du er ikke alene om å bli utålmodig og sint ved de situasjonene!! Du er bare helt nydelig
krysser fingrene for at bekkenet lar deg løpe lenge og at det eventuelt er andre måter å få koblet av på og komme seg ut i frisk luft når den tid kommer.
Ha en nydelig søndag
Det er alltid like digg å lese om andre som har et greit temperament ;-) Og fordelen er jo at vi vet hvordan vi skal løse det når humøret er litt ustabilt – ut på tur! Også får vi tenke som så at alle barn har godt av å se at alle er forskjellige. Det er en del av læringa det og :-)
Det er helt sant!