Hvis det er lov å si.
Jeg savner å sove på magen, og å kunne snu meg i senga uten å våkne av at det gjør vondt. Jeg savner å passe i alle klærne mine, og å kunne ta på meg sko uten at det føles som at jeg skal svime av. Jeg savner å kunne bøye meg fremover sånn generelt uten ubehag.
Jeg savner å kunne spise hva, og hvor mye jeg vil uten å få halsbrann. Og savner å drikke vin, dog ikke så mye som jeg hadde fryktet- phew!
Jeg savner å kunne finne på en treningsøkt uten å måtte ta hensyn til bekken, mage og pulshøying. Og jeg savner å kunne løpe. Herregud som jeg savner å løpe!
Og det er vel egentlig knapt lov å si, men jeg savner hvordan kroppen min så ut. Kroppen min hentet seg fint inn etter sist graviditet, uten at jeg egentlig stresset så mye med å «få kroppen tilbake». Nå må jeg innrømme at jeg tenker mer på at den kanskje aldri blir som før igjen, fordi den tross alt skal gjennom en tvillinggraviditet, og jeg hadde løyet om jeg sa at jeg var likegyldig til det.
Det er heldigvis ikke eventuelle preg på kroppen som uroer meg mest, for tro meg, jeg har nok av annet mye «viktigere» å uroe meg over denne graviditeten! Men etter en fin samtale med en venninne om blant annet dette i dag ble jeg påminnet om at det er fint å dele sånne tanker som man egentlig ikke har helt lov til å si høyt. Så derfor ville jeg gjøre nettopp det :-)
Snaiks!
ingerindubai.com 
Hei fra tvillingmamma :-) Fikk selv tvillinger nå i mars- og jeg tenkte mye på dette i graviditeten ang endringer. Også for mange påpekte at jeg kom til å bli gigantisk og «huff stakkars kroppen din!». MEN kroppen min hentet seg inn igjen så fort etter tvillingene. Når jeg var komt hjem fra sykehuset så var jeg nede på startvekt og jeg følte meg som før graviditen. Og mye fortere enn med storebroren! Men jeg er så fasinert over kroppen og hva den klarer!!
💛💛💛
Vettu, jeg syns det er helt innafor å si det høyt, jeg. For det ække det at det egentlig er så viktig, for man erfarer at det viktigste er at kroppen fungerer til det man vil gjøre med det. MEN det er jo lov å si at det er litt kjipt med overflødig, hengehud på magen etter 3 graviditeter. Som man ikke kan gjøre noe med annet enn operasjon. Men jeg er likevel takknemlig for at jeg kan springe ei mil og leke sisten med ungane, løfte 80kg i markløft og kaste ungane opp i lufta ;-) vi er bare mennesker!
Jeg synes du er modig som sier dette høyt til resten av verden. Jeg synes absolutt det er lov å både si og føle det du beskriver. Det betyr ikke at du er mindre takknemlig eller mindre glad i kroppen din.
Når man er gravid mister man kontroll på det som skjer med kroppen og det er helt greit og helt naturlig. Det som også er naturlig er å ikke være komfortabel med det som skjer med kroppen. I tillegg skal du takle hormoner og alt annet en graviditet fører med seg av bekymringer og andres meninger om alt man foretar seg.
Det er også helt naturlig å savne energi og overskudd. Jeg husker jeg savnet magemusklene mine under graviditeten. Ikke utseende men det at å faktisk kunne bruke dem til å reise meg opp av senga i steden for å måtte halvveis trille ut.
God klem til deg