Måned: juni 2017

Eventuelt sykeblogging. Det er ikke ofte jeg blir syk altså, men i går, på flyet hjem til Norge fikk jeg en aldri så liten sår hals og vond kropp med på kjøpet. Da jeg våknet i morges verket jeg i hele kroppen, helt ut i fingertuppene. Nå, etter litt sovings føles det bedre, men dette var ikke den starten på sommerferien jeg hadde sett for meg!

Men det er absolutt ikke det værste. Det værste er at Kaia også er syk, og for henne startet det på tirsdag med feber, snue og hoste. Herregud så vondt det gjør i hjertet når de små ikke er i form!! Hun var litt bedre i går, og flyturen gikk veldig bra alt tatt i betraktning. Vi kom oss hjem og trygt i seng. Men i natt fikk hun feber igjen og spydde. Og det var ikke bare det, midt i alt fikk jeg ikke på lyset. Ikke på soverommet, ikke på gangen, og ikke på badet. Ute var det også bekmørkt og jeg tok meg selv å tenke «drømmer jeg?», men jeg hadde jo en gråtende Kaia på armen som kunne bekrefte at vi begge var veldig våkne. Jeg vekket mamma og pappa, og pappa kunne fortelle at e-verket skulle ta strømmen i et par timer akkurat den natta- typisk. Takk og pris for lommelykta på iPhonen ass!  

Nå kjenner jeg at jeg har lyst på litt sjokolade, så det må jo bety at jeg i alle fall er på bedringens vei. Kaia sover enda og jeg håper hun også har lyst på sjokolade når hun våkner, dvs, hun må bli frisk. Nå.

God helg,
snaiks!

Da jeg skrev om hvordan forholdet mitt til trening har endret seg siden jeg ble mamma fikk jeg passet påskrevet av en leser som mente jeg absolutt ikke hadde et avslappet forhold til trening. Jeg trener jo mye mer enn de fleste andre småbarnsmødre, og var likevel ikke fornøyd med treningsmengden den uka. Skrev leseren. 

Vel, for det første er jeg fullt klar over at jeg trener mye til småbarnsmamma å være. Det er min hobby og lidenskap å trene, og når resten av dagen går ut på å gjøre det en liten på 1,5 år har lyst til å gjøre, så føles det faktisk godt å gjøre noe som jeg gjør kun for meg. At Kaia (for det meste) koser seg i gymmet hun også er bare en stor bonus! For det andre, og med fare for å høres selvgod ut, så sammenligner jeg ikke meg selv med «alle andre» når jeg avgjør om jeg trener mye eller ikke. Jeg prøver heller å forholde meg til meg selv, hva jeg har forutsetninger til, og hva jeg er vant til.

Jeg føler som nevnt før at jeg har en tendens til å gjøre en big deal ut av de få negative kommentarene jeg får ved å blogge om dem, og det gjør jeg jo på en måte nå også, men helt siden jeg fikk den kommentaren har tenkt litt ekstra på dette med å sammenligne seg med andre.

På samme måte som det kan føles befriende å gi litt F når det kommer til trening og kosthold, så tror jeg mange hadde hatt det mye bedre med seg selv om de dreit litt mer i hva alle andre holder på med. So what om venninna mi, eller noen på Instagram, løper mila på en drøy halvtime, betyr det at jeg ikke skal være fornøyd fordi det tar meg mer enn 3 kvarter? Eller om bestevenninnen min bor i drømmehuset, betyr det at jeg ikke skal være glad i leiligheten vi har? Selvsagt ikke!  Det er jo logisk som bare det, og satt litt på spissen, men likevel tror jeg vi alle trenger en liten påminnelse om det i blant, meg selv inkludert. Å være glad på andres vegne i stedet for å være misunnelig er så hashtag goals spør du meg!

Så, dagens tips fra meg til deg: ikke sammenlign deg med andre enn deg selv. It’s you vs. you og hele den regla der ;-)

Fortsatt god helg!

Snaiks :-)

Åh, denne dagen har vært fin, og det til tross for at den startet ganske mye tidligere enn om jeg hadde fått bestemt. Typ kvart over fem sa Kaia at det var morgen, og det var bare å komme seg opp. Hun skulle inn i stua for å si hei til dukkene sine, eller bebi, som hun sier. 

Typisk nok var jeg tom for kaffe, og tenkte derfor vi kunne gå ut en tur for å kjøpe Starbucks, som plaster på såret for den litt for tidlige starten på dagen liksom. Men vel ute kom jeg jo på at det ikke er innafor å drikke kaffe i all offentlighet nå som det er Ramadan og greier, og dessuten var ikke kaffesjappa åpen en gang #grytidlig

Jeg fikk kaffe til slutt da, og siden det har dagen bare blitt bedre. Vi dro på stranden, og fikk med oss Ian også i dag. Kaia gjør så mange kule ting om dagen, og er så flink i vannet, og da er det ekstra gøy at Ian er der og får det med seg han også. Hun gjør meg så glad, og det er jo enda bedre å dele den lykken med noen. Så da står vi der begge to, tullete av stolhet av den lille frøkna vår.

Og som for å fullføre en allerede flott dag løp jeg 5 kilometer på mølla fortere enn noen gang før. Det må ha vært på grunn av all den friske sjølufta ass!

Erhm, eller kanskje ikke. Men ja, det føltes bra å løpe i dag.

Nå er hu mor trøttere enn trøtt og må komme seg i loppekassen!

Snaiks :-)