Trene bare for å trene- er det lov å si?

I går hørte jeg på den siste treningspodden til Pia og Silje. Det er på lista mi å høre alle episodene en gang, men jeg valgte å høre akkurat denne fordi Pia hadde spurt meg (og en gjeng andre trenere) om vårt beste tips for å få resultat med treningen.

Det svaret består egentlig av en hel liste av ting, men jeg måtte velge det jeg mener er viktigst. Ian var også enig med meg i at for å få resultater med treningen så er det viktig å følge en treningsplan. Ikke nødvendigvis fordi en treningsplan funker bedre enn en annen, men fordi man får struktur på treningen. Til dette hører det med å loggføre øktene slik at man enklere kan streve etter regelmessig progresjon og dermed få fremgang. Og så burde programmet bestå av øvelser for samme muskelgruppe flere ganger i uken, dvs fullkroppsprogrammer FTW. Dette var jo strengt tatt mer enn bare ett råd da, men punktene henger jo forsåvidt sammen.

Da jeg hadde avgitt svaret mitt (til Pia på Facebook) fikk jeg ett oppfølgingsspørsmål om jeg følger et treningsprogram selv. Dere som leser treningsdagboken min har nok sett at jeg ikke gjør det for øyeblikket, og litt av årsaken til det er som jeg skrev til Pia at treningsukene mine er så uforutsigbare at jeg ikke kan forholde meg til en plan. Noen uker får jeg trene styrke 2 ganger, andre uker 4 liksom, og jeg må bare go with the flow.  Likevel har flere år med trening gitt meg noen vaner som gjør at jeg sakte, men sikkert blir sterkere selv med å trene på gefuhlen.

Men, jeg innså at dette ikke var hele sannheten. For tro det eller ei, så er det ikke sånn at jeg på død og liv må ha resultater med treningen. Jeg er faktisk helt okei med å trene bare for å trene, og i disse tider, hvor det omtrent er like mye prestasjonspress som det er kroppspress, så mener jeg at det må være lov å si. Ikke bare lov, men faktisk også ganske viktig å belyse.

For etter at jeg nevnte dette på Snapchat i går fikk jeg flere tilbakemeldinger om jenter som er oppgitte over at «alt» handler om å bli sterkest mulig og å gjøre alt «riktig». Ikke bare skal man se ut på en spesiell måte, man skal kunne løpe fort og bøye tungt også.

Jeg sier ikke at det er galt å ha lyst til prestere. Jeg motiveres også av, og får treningsglede av å kjenne at jeg blir sterkere, men jeg lar liksom ikke det få for mye fokus. Jeg bryr meg ikke om jeg løper eksakt samme intervaller på eksakt samme hastighet hver gang uten progresjon, fordi mestringsfølelsen og endorfinene kommer jo etterpå uansett, uavhengig av om jeg forbedret meg fra sist økt eller ikke.

Jeg kan ikke skryte på meg å noen gang ha trent veldig variert, men de siste årene har jeg om mulig hatt ett enda mer begrenset øvelsesutvalg enn før. Når så du meg sist gjøre snatch eller handstand pushups liksom? Det henger nok litt sammen med at jeg ikke trener Crossfit lengre, men også øvelser som frontbøy er omtrent kuttet ut. Hvorfor? Fordi jeg hater frontbøy! Dersom jeg ble sterkere i frontbøy kunne jeg blitt sterkere i frivending, og det hadde jo vært kult. Men vet dere hva, jeg er gladelig «stuck» på 60kg i vending mot å slippe å gjøre frontbøy ever again liksom. Ok, nå overdriver jeg, men dere tar kanskje poenget: jeg gidder ikke gjøre ting jeg «burde», jeg gjør det jeg har lyst til. Gjør det at jeg får dårligere fremgang then so be it. Det er faktisk viktigere for meg å ha det gøy på trening.

Bare for å presisere, det er ikke enten eller her. Man kan ha det gøy på trening og prestere som bare rakkern samtidig, jeg ville bare få frem at det er lov å trene bare for gøy også.

Whatever makes you happy :-)

Og apropos happy, søskenbarnet mitt Ine Marie ankommer Dubai as we speak. Hun skal hjelpe med Kaia mens Treningsreise-gjengen er her, og kommer en uke tidligere fordi hun kunne. Åh, det gledes!

Snaiks :-)