Kategori: Life

Jeg har vært litt frem og tilbake på om jeg skulle blogge om det faktum at jeg har klippet av meg halve håret, og kom frem til at jeg skriver om så mye uvesentlig allerede at det må være innafor å nevne dette også uten at noen synes jeg er i overkant jålete eller selvopptatt. Og bare så det er sagt; dette blir et (overraskende langt) innlegg om hår og sånt, og jeg blir ikke fornærmet om du ikke gidder å lese ;-)

For i går klippet jeg meg altså kort. Jeg hadde kort hår nesten alle de 5 årene vi bodde i Stockholm, men sluttet å klippe det da Ian fridde i 2010. Jeg måtte jo ha langt hår til brylluppet si! Deretter har håret mitt vært langt, og jeg har trivdes med det. Da jeg hadde kort hår måtte jeg føne og style det mye mer, mens langt hår bare kan settes i en hestehale og så trenger man ikke tenke så mye mer på det.

Håret mitt har egentlig alltid vært ganske tykt og sunt, men det endret seg drastisk etter at jeg ble mamma. Jeg mistet mye hår da jeg ammet, men det var da jeg sluttet å amme håret virkelig ble tynt. For ikke å nevne vikene. Nå er jo vikene på vei tilbake igjen, men det er jammen ikke bare fryd og gammen det heller. Jeg har en meget uønsket pannelugg på gang for å si det sånn.

Langt hår er fint, men tynt, langt hår er jeg ikke fan av. Likevel har jeg gått rundt med nettopp det lenge nå. Delvis fordi det er praktisk i den forstand at jeg enkelt kan få det vekk med en hestehale, og litt for at jeg ikke har våget å klippe det. Jeg har vel tenkt på kort hår i over et halvt år nå, men ikke fått ut fingeren.

For noen uker siden kjente jeg plutselig at jeg bare måtte gjøre det. Jeg vurderte nesten å ta kjøkkensaksa fatt og klippe det selv så hastverk fikk jeg! For at jeg ikke skulle ombestemme meg i siste liten fortalte jeg de rundt meg om planene mine slik at det skulle være vanskeligere å backe ut om jeg fikk kalde føtter.

Trikset var å vente til håret mitt var så dritt at det uansett ikke kunne bli værre av å klippe det. Hadde f.eks Treningsfrue eller Funkygine klippet seg kort (begge de hadde vært NYDELIGE med kort hår btw!), så kunne jo de sett tilbake og angret fordi de er totally #hairgoals med sine lange, naturlige lokker, mens jeg absolutt ikke hadde den utfordringen.

Jeg har sett ut som en dass på håret lenge og jeg setter pris på at ingen har bemerket det. Takk.

Så, jeg var altså meget klar for denne forandringen. Jeg skal innrømme at pulsen steg littegrann i det frisøren klippet de første flokene, men jeg er veldig fornøyd med resultatet. Herfra blir det nok bare kortere :-D

Og mens jeg skriver om sånt som er helt uviktig, men litt viktig likevel, så kan jeg nevne at jeg har gitt etter for presset og startet med Instastories. Dermed blir det nok ikke så mye liv på min snapkonto fremover. Tror jeg i alle fall.

Så vet dere det ;-)

Snaiks!

Jeg har kort lunte og blir fort sint, men heldigvis er jeg ikke langsint, og jeg tørr påstå at jeg er flink til å si unnskyld. Og så er jeg eksepsjonelt flink til å få dårlig samvittighet etterpå, og akkurat det føler jeg mye på nå for tiden.

Jeg tar meg rett som det er i å bli sint og kjefte på Kaia (hei trassalder!), for så å få vondt inni meg av dårlig samvittighet like etterpå. Men jeg har også dårlig samvittighet for hvordan jeg oppfører meg ovenfor Ian. Han er nemlig den som får «restene» av den korte lunta mi som Kaia har tært på hele dagen, og det skal ikke mye til før jeg blir sur.

I starten av vårt forhold var jeg faktisk bekymret for at vi ikke kranglet. Det kunne jo ikke være normalt? Derfor husker jeg fortsatt første gang det skjedde, inne på en Kiwi da vi skulle handle inn til taco. Det va nok mer enn uenighet enn en krangel, men det var i alle fall nok til at jeg kunne puste lettet ut og tenke at vi var normale vi også.

Det har selvsagt blitt flere diskusjoner siden da, men jeg har alltid tenkt at det er når man får barn at man virkelig får utforsket den siden av et forhold også. Ganske naturlig egentlig, med mindre søvn, mer stress og hele den greia der. Oftest handler det bare om små bagateller, men som jeg likevel ikke klarer å bare «la gå» i kontekst med alt annet.

I dag var et eksempel på det. Jeg klikket litt på Ian av noe på jobb som jeg egentlig burde ha kunnet snakket helt normalt om, men fordi jeg i utgangspunktet var irritert over en telefonsamtale var det Ian som fikk gjennomgå.

Jeg beklaget dette da jeg innså hvorfor jeg egentlig var sur, og fortalte i samme sleng at jeg er klar over hvordan ståa er. At min allerede korte lunte er enda kortere på grunn av ei bestemt lita frøken, og vi ble enige om at det kanskje vil være sånn en periode, og at det hjelper at vi i alle fall er åpne om det.

Da Kaia skulle sove bestemte jeg meg for å løpe, og satte på Ulrikke Falch sin podkast. Den handlet passende nok om sinne (serr), og jeg tok meg selv i å nikke sammentykkende flere ganger. 10 kilometer senere var hodet renset, og mitt lille utbrudd på jobb et minne blott. Inntil jeg skrev om det her da ;-)

Anyways, poenget mitt er vel at det må være lov å være litt sint av og til, men at det også er fint å kunne si unnskyld.

Vi fikk påskeegg med smågodt av Einar og Karianne, og har spist Kvikk Lunch og firkløver til den store gullmedalje, men ellers har det ikke vært mye som har minnet om påske her i gården. Eller jo, det var Spring Party i barnehagen sist uke, så da lagte vi marshmallow-kaniner, men det heter vel strengt tatt ikke påskekaniner her da ;-)

Men i dag var vi invitert på påskeeggjakt hos et vennepar, og det, i kombinasjon med at vi stoppet innom butikken for å kjøpe enda mer sjokolade og egg, gjorde at det ble litt påskefølelse likevel. Sånn ca i alle fall ;-)

Håper dere har, og har hatt, en fin påske :-)

Snaiks!

Jeg la nettopp ut en post på Instagram fra burgerfrokosten vår med en caption noe ala «ikke vær redd for karbohydrater». Typ. Og det fikk meg til å tenke på noe jeg har hatt lyst til å skrive om en stund, så siden både den store og den lille sjefen min sover as we speak, kan jeg prøve å få satt ord på tankene mine.

For noen helger siden var vi på JBR og spiste burger til middag. Kaia var sur og gretten, og jeg og Ian var sultne, så det var heller anspent enn idyllisk stemning, men jeg la ut en snap av burgeren likevel. Den smakte magisk!

Dagen etter var vi på stranden, og siden vi begge hadde lyst til å trene gjorde vi det på tur. Jeg først, mens Ian og Kaia lekte i sanden, og så Ian mens jeg prøvde å få Kaia til å ta en lur i vognen. Jeg snappet selvsagt litt fra intervalløkten også. Jeg kan tulle med at «if it’s not on Instagram it didn’t happen», men må jo bare innse at det har blitt helt naturlig for meg å dele de fleste treningene mine på SoMe. Da fikk jeg en snap tilbake fra ei som skrev «of course u run first thing in the morning after having a burger». Og jeg bare: «the first thing I had this morning was pancakes, but whatever», for jeg kjente meg smålig fornærmet over at hun insinuerte at det var bare derfor jeg løp. For å kvitte meg meg burgeren liksom.

Jeg kan godt innrømme at jeg forventer en økt med bra trøkk om jeg har ladet opp med mye mat på forhånd, men da blir det i så fall en bonus. Det er ikke derfor jeg trener. Sånn «straffetrening» har jeg faktisk aldri drevet med.

Når det er sagt skal jeg heller ikke legge skjul på at jeg fint kan legge inn en liten bonusøkt før vi f.eks skal i selskap, brunch eller en annen tilstelning der jeg vet jeg spiser mye mer enn vanlig, men anser ikke meg selv som verken treningsnarkoman eller spiseforstyrret av den grunn. Men, det er garantert noen som er uenig med meg i akkurat det. Og det leder meg til poenget.

Mamma har alltid sagt at det du vet med deg selv er det viktigste, ikke hva alle andre tror, og jeg prøver så godt jeg kan å ikke bry meg så mye om hva andre måtte tro og tenke om meg. For det viktigste er jo faktisk hva jeg tror og tenker om meg selv. Men så er det jo også lett å bli blind på seg selv. Tenk om jeg bare har «hjernevasket» meg selv til å like å trene liksom? Altså, på ett eller annet nivå har jeg jo det, det er jo mye mer behagelig å sove enn å løpe 4 minuttere for eksempel, men dere skjønner forhåpentligvis hva jeg mener.

For å unngå at jeg lurer meg selv til å tro at jeg er sunnere enn jeg egentlig er har jeg begynt å tenke som følger: er min livsstil så sunn at jeg hadde vært okei med at Kaia kopierte den? Hadde jeg vært okei med at hun trente så mye som jeg gjør, og spiste så sunt, og usunt, som jeg gjør? Ville jeg at hun skulle tenke sånn om sin kropp som jeg tenker om min? Det er ikke all day everyday at jeg kan svare ja på disse spørsmålene, men for det meste kan jeg det, og det er en god følelse.

Hva med deg? Lever du et liv du hadde vært okei med at noen du er glad i kopierte?

I dag har vi vært på et relativt nytt, kjempefint område i Dubai som heter La Mer. Før var området en stor offentlig strand, og det var faktisk den vi oftest dro på i gamledager før vi ble introdusert for beachklubber og Privilee-kort ;-) Det finnes fortsatt strand der nå, men i tillegg kino, lekeland, vannpark og flere restauranter enn jeg klarte telle. Stedet var superfresht og kult, og alt fra lyktestolper til krabbeteiner som pynt hadde maritimt preg. Er du i Dubai er dette et område jeg absolutt anbefaler å sjekke ut for frokost, lunsj, middag eller strandheng. Eller bare en is eller kaffe i sola liksom. Vi skal i alle fall definitivt tilbake :-)

Snaiks!

Hei og god påske!

Tanken slo meg: det er hakket før jeg bare kan endre denne bloggen til «treningsblogg i Dubai» siden det bare er sånne innlegg jeg har publisert i det siste, men jeg tenkte jeg i alle fall skulle titte innom for å si god påske til dere som fortsatt kikker innom her. Det blir faktisk en del klikk, og jeg skjønner det nesten ikke. Jeg blogger jo aldri lengre! Men takk for trua :-)

Egentlig har jeg jo hatt litt jeg kunne fortalt om, men jeg har bare ikke fått ut den der berømte fingeren. «Siden sist» har det vært sportsdag og «petting Zoo» i barnehagen, Ian fylte 34, vi har hatt forelesninger og treningstime for Solborg Folkehøyskole for 3. året på rad, og jeg har fått to nye bikinier. Hehe. Dessuten har både Margrethe og Jonas vært i Dubai, og i skrivende stund er vår gode venn Einar her med sin bedre halvdel Karianne. Jeg har til og med vært på ei litta fest! Likevel har innleggene uteblitt. Bloggtørke tror jeg det kalles.

Jeg kan ikke love mer blogging, men et lite hei var på sin plass nå følte jeg. Av ren høflighet liksom. Og så slenger jeg opp et aldri så lite bildedryss, i tilfelle noen skulle tro jeg kun har trent den siste måneden ;-)

Snaiks!

Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg enda at jeg ikke skal møte treningsreisegjengen for trening i morgen tidlig. I går var siste dag og de fleste reiste hjem i morges, men dagen i dag har gått i ett omtrent på lik linje med resten av uka, så jeg har ikke merket så stor forskjell. I tillegg møtte jeg tre av jentene for en PT time i morges ettersom to av de booket om billettene for å bli lengre i Dubai (gotta love it!), mens den tredje reiser hjem til Island i morgen, og de alle ville trene litt mer ;-)

Uken har vært travel, og jeg hadde løyet om jeg sa jeg ikke var sliten, men fy søren, for en uke det har vært! Jeg var nervøs på forhånd for både flytur og om folk ville like opplegget, men alt praktisk gikk som det skulle og tilbakemeldingene fra deltakerne har vært helt overveldende.

Det er virkelig en unik gjeng vi har hatt med å gjøre. Egentlig er de jo en random samling folk som ville dra på treningstur til Dubai, men det føles nesten som at vi har hatt en stor vennegjeng på besøk. Så fulle av energi og så snille og takknemlige. Det toppet seg da de hadde kjøpt avskjedsgave til meg og Ian- herregud, det skulle jo vært omvendt! Jeg ble helt rørt jeg (hadde aldri trodd jeg skulle sitte på Cheesecake Factory og grine ass..) og kjente (og kjenner!) nok en gang på hvor glad jeg er i jobben min.

Anja, Tove, Petter, Madeleine, Marte, Kristina, Camilla, Kari, Lisbeth, Oda og Lene- takk for en flott uke! Gleder med til vol 2 ;-)

Snaiks!

Jeg henger etter med oppdateringene fra treningsreisen vår, så dermed tenkte jeg å slå tre fluer i en smekk (eller noe sånt) her jeg ligger på sengekanten. For siden sist jeg tittet innom her har vi altså hatt både kettlebelltrening, partrening og styrketrening, samt ørkensafari og fredagsbrunch.

Ørkensafarien i går gikk over all forventning, og hele opplegget med show og mat var mye bedre enn sist. Foruten litt for mange drag på vannpipa (jeg ble så kvalm!) var det en meget fin ettermiddag, og det hele ble toppet med storslagent fyrverkeri (!) langs veien da vi kjørte tilbake til Dubai.

I morges startet dagen med styrketrening på SHP og både jeg og Ian slang oss med på økten. På 11 ulike stasjoner fikk vi kjørt gjennom hele kroppen, og jeg tror samtlige var godslitne etterpå. Undertegnede var i alle fall det ;-)

Deretter bar det hjem for å dusje og å skifte til finstasen, for neste punkt på planen var fredagsbrunch. Vi spiste og koste oss i flere timer, og ble mettere enn strengt tatt nødvendig. Fredagsbrunch inneholder jo som regel en del alkohol, men for min del ble det knappe to glass bobler. Den der ladies nighten sitter i kroppen enda ass, så jeg må nok være avholds en stund til ;-)

I morgen er siste dag med treningsreisegjengen og det er intet annet enn sykt! Men dagen starter tidlig, så jeg må lukke øynene.

God natt :-)

Jeg husker fortsatt første gang vi var på båttur i Dubai. Det var i anledning min venninne Merethe sin 30 (?) årsdag , og jeg kunne ikke fatte hvor heldige vi var som finn være på en yatch i Dubai. Siden har det blitt et par båtturer, men det er fortsatt like stas hver gang. Det er virkelig noe helt spesielt å være ute på havet, med frisk luft, strålende sol, og bra selskap. I går, med treningsreisegjengen, var definitivt intet unntak :-)

Dette er en «Dubai-greie» jeg aldri kommer til å gå lei ass!

Snaiks :-)