Kategori: Uncategorized

Jeg tørr påstå at jeg vanligvis spiser ganske sunt, men som gravid er det jammen lettere sagt enn gjort! I starten av denne graviditeten var jeg jo superkvalm hele dagen og ingenting fristet, verken «sunn» eller «usunn» mat. Så kom vi til Norge og jeg fikk endelig spise min elskede brødmat, og det gikk med nærmere ett halvt brød til hvert måltid. Nå er jeg verken kvalm eller supersulten, men størrelsen på magen setter helt enkelt en stopper for hvor mye mat jeg klarer å spise. Jeg spiser kanskje ikke så mye som vanlig, men jeg spiser akkurat det som frister der og da. Noen ganger er det gulrøtter, og andre ganger snop og sjokolade, eller aller helst sjokolademelk. Herregud så mye sjokolademelk jeg har drukket i det siste!

Siden matinntaket i denne perioden er mildt sagt random, har jeg tatt kosttilskudd tilpasset gravide som en slags forsikring om at jeg får i meg de vitaminer og mineraler som jeg og tvillingene i magen trenger. Da vi flyttet hjem i mai kjøpte jeg Nycoplus sitt kosttilskudd for gravide som jeg har brukt siden. Det var derfor veldig enkelt for meg å takke ja da Nycoplus tok kontakt for å gjøre et samarbeid.

En eske gir 4 ukers forbruk, og man tar to tabletter og to kapsler per dag. Da er man sikret tilstrekkelig inntak av både omega-3 og folsyre, samt alle andre vitaminer og mineraler en gravid kropp trenger. Jeg er egentlig ikke så fan av kosttilskudd sånn generelt, men akkurat i denne perioden i livet tenker jeg better safe than sorry.

Ønsker du å kjøpe Nycoplus Gravid gir koden INGER40 deg 40% avslag hos Farmasiet.no

Sånn FYI ;-)

Mandag 18. mai
Gruppetrening med strikk

Tirsdag 19. mai 
3 runder av:
10 thrusters @ 2x20kg
10 fremoverbøyde ro @ 2x20kg
16 alternerende utfall bakover

Onsdag 20. mai
Gruppetrening med strikk

Torsdag 21. mai
Treningsfri

Fredag 22. mai
Treningsfri

Lørdag 23. mai
A1) 5 x 10 thrusters @ 2x20kg
A2) 5 x 10 chins
B1) 4 x 10+10 DB snatch @ 20kg
C1) 3 x 15+15 ettbeins RDL @ 2x20kg
C2) 3 x 15+15 sidegange med mini band
C3) 3 x 30 mini band glute bridges

Søndag 24. mai
Treningsfri

Tenkte jeg måtte oppdatere litt her inne- jeg har jo tross alt ikke blogget siden i fjor ;-) Vel, det kunne vært en morsom nyttårsvits, jeg elsker jo virkelig sånne, men siden jeg knapt blogget skikkelig i hele fjor så er the joke on me.

Uansett, jeg tenkte jeg helt enkelt kunne klinke litt med ei litta recap av 2019, nesten som i gamledager ;-)

Brace yourselves, dette blir et langt innlegg. Muligens det lengste i hele år! Hehe..

Januar

På starten av året fikk vi ENDELIG flytte inn i leiligheten som vi hadde kjøpt over 2 år tidligere. Det var et nybygg som skulle være klart for innflytt desember 2017. Vi flyttet inn januar 2019. That’s Dubai!

Det tok litt tid å komme seg på plass, bildene under her er fortsatt ikke blitt hengt opp, men jeg koste meg virkelig med innredning og å endelig få orden i skuffer og skap.

I slutten av måneden var det International Day i barnehagen. Jeg fikk lånt vikingkostyme fra en kollega, og jeg vet jammen ikke hvem som koste seg mest ass ;-)

Februar

Leiligheten var fortsatt ikke klar, men det begynte å komme seg. Og endelig, etter maaaange år uten, fikk jeg tørketrommel. Åh, lykke!

Været var perfekt for utendørs løping så jeg tok utnytte av det. Da Kaia skulle ha recycle-day i barnehagen tok jeg frem min indre Jenny Skavlan, og jeg må si meg meget fornøyd med resultatet. IKEA-Chanel kjolen varte kanskje ikke så lenge, men jeg fikk et søtt foto om ikke annet.

I vinterferien kom mamma og pappa på besøk, og selv om det var en tur preget av både dårlig vær og sykdom var det som alltid godt å ha dem her. Jeg håper så inderlig vi får oppleve det igjen.

Ian fylte år og vi feiret med kake (som var bedre enn den så ut) og ballonger. Med mamma og pappa som barnevakt kunne vi til og med dra ut på date, og spiste et nydelig måltid på Asia Asia, etterfulgt av Bohemian Rhapsody på kino. Det er forøvrig antagelig den beste filmen jeg så i 2019. Jeg bare elsket den!

Mars

I starten av måneden fjonget vi oss til for en liten photoshoot med Athleat, selskapet som har sponset oss med matbokser de siste årene. Det er tuklet litt mer med lys og skygge enn jeg er vant til, men jeg likte resultatet likevel.

Det ble mye familyfuntime, både på gym, strand og kjøpesenter, og i slutten av måneden kom Ine Marie. Ian skulle til Egypt for å holde PT utdannelse med AFPT International, og fløy ned Ine Marie slik at jeg og Kaia fikk selskap. Han er en going han der. Og Ine Marie er snill som vil komme så ofte på besøk!

April

I april foreslo Ian at vi skulle prøve å samle alle tidligere kollegaer fra SHP, og selv om vi ikke fikk det til å klaffe for alle var det veldig koselig å treffe igjen de som kunne.

Et vennepar av oss er veldig flinke på å arrangere sammenkomster, og det nærmeste vi kom påskefeiring var på deres «Egg Hunt». Sjekk snacks-bordet da, den dama kunne virkelig jobbet som party planner!

Mai

Dere husker vel Tour De Norway? Vel, det er i alle fall det jeg tenker på når jeg mimrer tilbake til mai. Ikke bare fikk vi treffe flere hundre (!) treningsglade og positive jenter, vi fikk jo se deler av Norge vi aldri har sett før. Vi fikk bare ikke sett nok! I tillegg fikk jeg det som må være en av mine beste løpeopplevelser typ ever. Den alene er grunn nok til å reise tilbake til Trondheim liksom. Jeg håper virkelig vi kan gjenta den der Tour De Norway altså.

17. mai i Norge ble det også, det er en fin tradisjon.

Juni

Kaia hadde sin siste dag i barnehagen. Typ for alltid. Jeg gråt da hun startet, og jeg gråt da hun var ferdig. Jeg er så stolt av den store, lille jenta vår.

Andre uken i juni reiste vi til svigerfars hus i Portugal. Der var vi noen dager alene før jeg dro til Oslo for å være med på Funkyginechallenge. Det eventet var jo bare så rått, og jeg har allerede fridd til Jørgine om å få være med på årets ;-)

Jeg kommer aldri til å glemme følelsen da Ine Marie og hennes Ørjan plutselig stod på døren i Portugal. Jeg visste ikke at de skulle komme, og har nok aldri vært så overrasket i mitt liv. En uke senere kom mamma og pappa, og noen dager etter det kom storebror. I noen dager hadde jeg en helt fantastisk familieferie. Helt til den var alt annet.

Juli

At pappa fikk slag var grusomt nok i seg, men at vi var i Portugal da det skjedde gjorde det om mulig enda værre. Vi fikk knapt være hos ham en time om dagen, og mellom hver besøkstid dro vi hjem til svigerfars hus og spiste og sov mens pappa lå alene i en sykehusseng i et fremmed land. De 10 dagene han var på sykehuset i Portugal er som en vond drøm, og jeg vil helst fortrenge minnene fra den tiden.

Pappa ble fløyet til Stavanger med ambulansefly. Vi var livredde for påkjenningen det kunne medføre, men det var jo ikke noe alternativ å bli i Portugal. Etterhvert ble han flyttet til Lassa rehabiliteringssenter. Mamma sov hos ham omtrent hver natt, og det ble mye kjøring frem og tilbake mellom Egersund og Stavanger resten av sommeren.

Vi gjorde litt normale ting i mellom, men det var med en konstant dårlig samvittighet. Ovenfor pappa, men kanskje mest ovenfor mamma. Den dårlige samvittigheten er en del av meg enda, men den har blitt svakere etter hvert som at pappa har blitt bedre.

August

I august besøkte vi Soma gård, og jeg og mamma hadde en liten tur til Kristiansand. Vi drakk vin, spiste og shoppet, og sov en natt på hotell. Den turen gjorde oss godt.

Jeg og Ian hadde også noen treningsevent før vi dro fra Norge. Vi var i Kvinesdal, på Ålgård og Varhaug, og så i Oslo bokstavelig talt på veien hjem til Dubai.

September

Kaia ble skolejente, og jeg trodde hjertet mitt skulle briste. Men det gikk bedre for henne enn mora, si.

Jeg testet Barrys Bootcamp for første gang, og Rasmus kom til Dubai for å ta bilder til boka mi. Det var en meget svett, men gøy opplevelse.

Oktober

Jeg ble tegnet (!), var hos frisøren, og begynte å trene litt på Desert Barbell, gymmet til en tidligere kollega. Bursdager, playdates og til og med en ladies night ble det også.

Ine Marie kom til Dubai, uten å bo hos oss! Dagen etter reiste vi nemlig til Norge, og hun var der på jentetur. Altså, what? Det var seriøst helt rart å være hjemme i Norge mens hun var i Dubai.

Men hjemme fikk jeg treffe både familie og venner, og ikke minst se pappa sin fremgang. Da vi reiste i september kunne han røre på foten, nå gikk han me krykke! Det var helt fantastisk å se.

November

I starten av november dro vi tilbake til Dubai igjen, og selv om det var trist var det godt å vite at det ikke var lenge til jul og nok en tur hjem.

Jeg og Ian sto opp midt på natten for å være med på Dubai Road Run, og onkel Ole kom på besøk. Vi fant endelig utemøbler som passet både balkong og lommebok. Løpegleden var sterk som aldri før, og vi dro på Dubai Opera for aller første gang.

Jeg grein litt av Skal Vi Danse, og så kom Ine Marie og Ørjan på besøk, til oss denne gang ;-)

Boken min var endelig ferdig, og det aller første eksemplaret ble sendt til meg. Det var stas det!

Desember

Kaia ble 4 år og vi feiret i en park med jentene i klassen. Jeg og Ian dro på Fitawards, men det var ingen høydare i forhold til da vi var der i 2013.

Vi var på Ripe Market med gode venner, og så gikk turen hjem til Norge igjen.

Pappa kom hjem fra sykehuset samme dag som oss, og det var fantastisk å slippe å dra på et sykehus for å se ham. Noen juletradisjoner var som før; julekonsert med Pål Rake, etterfulgt av jentejulebord og en dag i bakrus, og noen juletradisjoner ble satt på pause. Vi hadde kjøpt juletre, men i år håper jeg vi kan få hogge selv. Med pappa.

Forsinket, men fortsatt godt nyttår fine lesere. Jeg setter pris på at dere fortsatt henger med her :-)

Jeg skulle egentlig skrive om dette for noen uker (!) siden, men må nok bare innse at jeg for lengst har mistet flyten her inne. Foruten treningsloggføringen min da- der er OCDen for sterk til at jeg klarer å la være ;-)

Men ja, julaften kom tidlig i år. Og da tenker jeg ikke på posen med Skumtomter jeg trykket i trynet i går kveld. Julefølelsen kom allerede da vi var hjemme i Norge nå i oktober.

Da jeg sist så pappa før vi dro tilbake til Dubai måtte jeg støtte ham opp i ryggen når han satt på sengekanten. Nå både reiser han seg på egenhånd, og går med krykke liksom! Riktignok med skinne på foten og sikkerhet i at noen går ved siden av ham, men likevel en helt utrolig fremgang. Han har fortsatt en lang vei å gå, men dette går så absolutt i riktig retning.

Det går ikke engang an å forestille seg hvor tøft han har det. Han, som tok pullups, bulgarske splittbøy med ekstra belastning og tresifret i markløft, trener nå på å stå oppreist og å sette den ene foten foran den andre! Et setback som kunne vært nok til å ta motet fra den beste. Jeg er så takknemlig for at han kjemper, og er så ufattelig stolt av pappaen min!

De to helgene vi var hjemme fikk han komme hjem, og sov i sin egen seng for første gang på flere måneder. Å kunne spise, se på tv og bare være sammen uten å være på et sykehus gjorde så godt for oss alle, og det føltes på skikkelig ut som at det var selveste julaften.

Hjemturen vår i desember er booket, og jeg gleder meg allerede til jeg får se mamma og pappa igjen. Jeg kjenner jeg omtrent forventer at pappa skal ha gjort fremskritt til da, og det skremmer meg litt. For det er jo absolutt ikke garantert. Og så føler jeg meg feig som får dra tilbake til Dubai og leve et vanlig liv, mens de der hjemme har en hverdag som kun dreier seg om opptrening og alle utfordringene det medfører. Jeg har innsett at jeg aldri blir kvitt den dårlige samvittigheten, men vet at som med alt annet i hele denne situasjonen, så går det seg til på et vis.

Flinke, sterke pappa.

Da pappa fikk slag begynte vi å se på bolig og barnehageplass hjemme i Norge. Vi kunne jo ikke dra tilbake til Dubai som om ingenting hadde skjedd, det ville bli helt feil å ikke være nære familien i en sånn tid.

Likevel er det akkurat det vi har gjort, men ikke som om ingenting har skjedd. Mamma og pappa er i tankene mine hele tiden. Jeg tenker på pappa som må kjempe seg på beina når jeg henger i pullupsstangen eller har lyst til å gi opp på intervallene mine, og jeg tenker på mamma som sitter trofast ved pappas side omtrent hver time av døgnet når jeg kan gå å legge meg på en solseng og slappe av. Jeg har konstant dårlig samvittighet. Både for at vi er i Dubai, men også fordi jeg innimellom klarer å glemme mamma og pappa litt. Tenker på, bryr meg om, og uroer meg for totalt uviktige ting. I alle fall om man sammenligner med det mamma og pappa går gjennom.

I går fikk jeg en helt hjerteskjærende melding fra en venninne. Hårene reiste seg på hele kroppen min og jeg klarte ikke slutte å gråte. Jeg la meg med en vond følelse i magen, og våknet med håp om at det ikke var sant, at det bare var en drøm. Det hun går gjennom skal ingen måtte oppleve, og likevel satt jeg og sang og var glad i bilen i morges. La ut tullete video av meg selv og stakk på trening som normalt.

I det siste har jeg ofte tenkt med meg selv; hva er det egentlig jeg driver med?!

Det føles ikke riktig at vi har dratt tilbake til Dubai, men det hadde også blitt feil å bli hjemme. Å flytte hjem hadde betydd at pappa ikke ville bli bedre, at det som har skjedd med ham er permanent. Og det er det ikke. Det får ikke være det! Han skal bli bra igjen, og han og mamma skal komme til oss i Dubai akkurat som før. Han trenger fortsatt hjelp til det aller meste, men kan både bevege seg og kommunisere mer enn før. Mamma sier hun tror jeg vil se stor forskjell på ham fra vi reiste i september til vi kommer tilbake i oktober, og det tror og håper jeg at hun har rett i. Jeg er så takknemlig for at hun klarer å være så positiv, for det gir oss alle styrke. Og så er jeg mer enn noen gang takknemlig for at hun er akkurat som hun er. Hun er det aller beste for pappa, det finnes det ikke tvil om.

Så, enn så lenge blir vi boende i Dubai. Men jeg ser fram til neste hjemreise, det er sikkert.

Da pappa fikk slag ville jeg knapt åpne Instagram og Snapchat. Det var vondt å se at folk levde livet sitt som at ingenting hadde skjedd. Pappaen min hadde jo fått slag og vår verden var snudd på hodet, men likevel trente, smilte og drakk folk på Instagram akkurat som vanlig. Naturligvis gjorde de det.

Jeg scrollet gjennom min gamle Instagram-feed og så en jente som var tvers igjennom lykkelig. Der øynene smilte like mye som munnen, og den største bekymringen var om hun fikk trent den dagen. Jeg lurte på om jeg noensinne ville komme tilbake dit, og om det ville føles naturlig å smile på Instagram igjen. En forferdelig egosentrisk og totalt ubetydelig tanke å ha på det tidspunktet, men likevel en del av alle de andre bekymringene.

Etter noen dager delte jeg hva som hadde skjedd med «verden», og ble overøst med kjærlighet og forståelse. Mange hadde opplevd lignende og delte sine erfaringer, og det gav oss både håp og trøst å lese om andre i samme situasjon. Jeg har alltid følt meg heldig med følgerne mine, og kan telle antall negative kommentarer jeg har fått på én hånd, men jeg hadde aldri kunnet forestille meg å få så mye sympati og barmhjertighet fra folk jeg ikke engang kjenner.

Det snakkes mye om hvor viktig det er å huske på at det som vises på SoMe stort sett er folks høydepunkt, og at ting ikke alltid er så rosenrødt som det fremstilles. Det siste jeg vil er å bidra til et slikt skeivt bilde av virkeligheten, men om du har sett på min Instagram i det siste kan det kanskje virke som at alt er bra igjen. For jeg har trent (nesten) som vanlig, smilt på ekte, drukket vin og ledd til jeg har mistet pusten med mamma på shoppingtur i Kristiansand. Men alt er ikke som normalt. Det kommer det kanskje aldri til å bli heller. Pappa er fortsatt syk og vil nok være det i lang tid fremover, og alt jeg gjør som ikke dreier seg om han gir meg dårlig samvittighet. Både ovenfor ham, og ovenfor mamma.

Man skulle jo tro at Instagram og blogg var det siste jeg tenkte på om dagen, men jeg har innsett at de greiene er viktigere for meg enn jeg trodde. Ikke bare som underholdning og tidsfordriv, men det er en slags terapi å få satt ord på følelsene mine sånn som dette. Det er ikke det at jeg ikke vil vise det som er «bak fasaden», for jeg har ikke noen fasade, det jeg deler er fortsatt meg og helt ekte. Det blir bare vanskelig å dele for mye av det vonde uten å utlevere pappa. Derfor deler jeg heller den siden av meg som er glad innimellom, i stedet for den som konstant uroer seg for hva fremtiden vil bringe. Om pappa blir frisk. Og ikke minst om hvordan mamma vil takle det. Uansett hva utfallet blir.

Jeg skulle gjerne ha sagt at det eneste som er blått med denne mandagen er himmelen og bikinien min, men det er litt mer blåmandag enn som så. I kveld reiser nemlig mamma og pappa hjem, og det blir som alltid drit-trist.

Oppholdet deres har dessverre vært preget av både sykdom og ymse vær, men det har likevel vært så godt å ha dem her. Vi har egentlig ikke gjort så mye foruten litt shopping og stranden de få dagene været har tillatt denslags, men det er jo ikke så viktig hva vi gjør så lenge vi er sammen. Klisjé, men veldig sant. Små ting som at mormor og morfar kan være med å hente i barnehagen, eller at jeg og Ian kan dra på jobb eller trening uten å måtte tajme det til barnehagetid. Vi fikk til og med en skikkelig date night med dinner and a movie når Ian fyllte år sist uke, og det er så befriende å kunne gjøre det helt uten grining eller drama fra ei lita frøken.

Sist mandag var det også «sports day» i barnehagen, og i stedet for å misunne de som hadde med seg besteforeldre, kunne jeg se bort på mamma som satt og smilte like stolt som meg. Jeg vet jeg har sagt det før, men å bo i Dubai hadde jammen ikke vært det samme om det ikke var for at mamma og pappa kan komme ofte på besøk.

Men som sagt, i dag er himmelen uvanlig blå i Dubai, så nå skal de siste timene med mamma og pappa nytes.

Snaiks :-)

Det ser ut til å bli en årlig Portugaltradisjon med en tur til «Ihla Deserta», og i så fall er det en tradisjon jeg kan like! Selv om det dessverre var litt mer skrot på stranda enn jeg kunne huske (ikke så øde og forlatt likevel den der øya..), så hadde vi mange fine timer der i går, og jeg skulle gjerne vært der mye lengre. Men en fin båttur frem og tilbake i privat taxibåt, et par timer med sandlek og bading i sjø som til Kaias begeistring ikke var full av store bølger, og så en fantastisk lunch på øyas eneste restaurant før vi dro hjem fikk holde i massevis. Svigerfar er jammen snill som ordner og fikser så mye for oss.

I morges dro svigerinne og svoger med kids hjem til Norge, mens vi har en drøy uke igjen i Portugal. Vi har vært her så lenge nå at jeg har fått spørsmål flere ganger om vi har flyttet fra Dubai liksom, så om det er noen som lurer så har vi altså ikke det ;-)

Og apropo spørsmål, svar på den der spørsmålsrunden kommer altså, eller dvs, jeg har i alle fall begynt å svare!

Snaiks :-)

Ikke vet jeg, men det er en fin dag som går inn i rekken av mange fine og late dager i Portugal. Vi gjør nemlig ikke så mye om dagene (foruten pappa da, som har bygget sitteplasser til utekjøkkenet til svigerfar), men likevel flyr tiden.

En typisk dag er som følger:

• Våkner
• Kaffe og scrolling på SoMe
• Frokost
• Lek/solings
• Mat
• Solings, eventuelt litt trening
• Mer mat, eventuelt litt vin
• Mer scrolling
• Soving

Kjedelig og lite innholdsrikt for mange- helt perfekt spør du meg. Men dere skjønner kanskje hvorfor det ikke oppdateres flittig her inne ;-)

God helg :-D