Altså, det at jeg fører treningsdagbok er mest for min egen del (OCD-delen av meg), men jeg vet jo at det er noen av dere som bruker den som #inspo, så derfor publiserer jeg den lell. Men det er altså helt innafor å scrolle forbi, no hard feelings ;-)

Med fare for å terge på meg noen som mener jeg trener for mye eller har et usunt forhold til trening, så må jeg likevel få poengtere noe med sist ukes treningslogg. Jeg hadde nemlig ny rekord i antall dager treningsfri på rappen. Det har ikke skjedd på det jeg kan huske, til og med etter at jeg hadde født tror jeg at jeg var ute på en spasertur i alle fall, mens jeg i dag var på min femte dag uten trening.

Jeg skal ikke late som at det ikke gjør meg noe, for ellers hadde jeg vel ikke funnet det «viktig» nok til å ta opp, men jeg har ikke dårlig samvittighet for å ikke ha trent. Tvert i mot er jeg stolt over å ha «lyttet til kroppen», og helt ærlig har ikke noe annet vært et alternativ. Sånn ca i alle fall. Første dagen hjemme følte jeg meg jo så dårlig at jeg ikke kunne se for meg å trene igjen ever again, mens i går hadde jeg nok trent dersom vi var i Dubai og det bare var å løpe rett over gata. MEN, jeg hadde vondt i både hals og hode i går, så det at treningssentrene her ligger litt lengre unna hjalp meg jammen med å lytte til kroppen en dag til ;-)

I dag var halsen mye bedre. Jeg hoster opp litt slim, men det er mye bedre enn å ha følelsen av kniver i halsen ved hvert svelg. Derfor ble det i dag endelig en veldig etterlengtet økt. Jeg hadde allerede dagdrømt om hva første «comeback»-økt skulle bestå av, og dro til gymmet ett par hakk mer motivert enn vanlig forråsirresånn.

Med tanke på at jeg har blitt andpusten av å gå opp trappa de siste dagene var jeg forberedt på å ikke føle meg så sterk, men der tok jeg feil gitt! Knebøyen gikk lett, og pullupsene føltes ut som at jeg gjorde de med hjelp av strikk. Serr, det var en helt rå følelse! Kanskje det ligger noe i det der å ta 4 dager fri på rappen? ;-)

Åh, trenings ass, I’ve missed you :-D

Snaiks!

Eventuelt sykeblogging. Det er ikke ofte jeg blir syk altså, men i går, på flyet hjem til Norge fikk jeg en aldri så liten sår hals og vond kropp med på kjøpet. Da jeg våknet i morges verket jeg i hele kroppen, helt ut i fingertuppene. Nå, etter litt sovings føles det bedre, men dette var ikke den starten på sommerferien jeg hadde sett for meg!

Men det er absolutt ikke det værste. Det værste er at Kaia også er syk, og for henne startet det på tirsdag med feber, snue og hoste. Herregud så vondt det gjør i hjertet når de små ikke er i form!! Hun var litt bedre i går, og flyturen gikk veldig bra alt tatt i betraktning. Vi kom oss hjem og trygt i seng. Men i natt fikk hun feber igjen og spydde. Og det var ikke bare det, midt i alt fikk jeg ikke på lyset. Ikke på soverommet, ikke på gangen, og ikke på badet. Ute var det også bekmørkt og jeg tok meg selv å tenke «drømmer jeg?», men jeg hadde jo en gråtende Kaia på armen som kunne bekrefte at vi begge var veldig våkne. Jeg vekket mamma og pappa, og pappa kunne fortelle at e-verket skulle ta strømmen i et par timer akkurat den natta- typisk. Takk og pris for lommelykta på iPhonen ass!  

Nå kjenner jeg at jeg har lyst på litt sjokolade, så det må jo bety at jeg i alle fall er på bedringens vei. Kaia sover enda og jeg håper hun også har lyst på sjokolade når hun våkner, dvs, hun må bli frisk. Nå.

God helg,
snaiks!

Da jeg skrev om hvordan forholdet mitt til trening har endret seg siden jeg ble mamma fikk jeg passet påskrevet av en leser som mente jeg absolutt ikke hadde et avslappet forhold til trening. Jeg trener jo mye mer enn de fleste andre småbarnsmødre, og var likevel ikke fornøyd med treningsmengden den uka. Skrev leseren. 

Vel, for det første er jeg fullt klar over at jeg trener mye til småbarnsmamma å være. Det er min hobby og lidenskap å trene, og når resten av dagen går ut på å gjøre det en liten på 1,5 år har lyst til å gjøre, så føles det faktisk godt å gjøre noe som jeg gjør kun for meg. At Kaia (for det meste) koser seg i gymmet hun også er bare en stor bonus! For det andre, og med fare for å høres selvgod ut, så sammenligner jeg ikke meg selv med «alle andre» når jeg avgjør om jeg trener mye eller ikke. Jeg prøver heller å forholde meg til meg selv, hva jeg har forutsetninger til, og hva jeg er vant til.

Jeg føler som nevnt før at jeg har en tendens til å gjøre en big deal ut av de få negative kommentarene jeg får ved å blogge om dem, og det gjør jeg jo på en måte nå også, men helt siden jeg fikk den kommentaren har tenkt litt ekstra på dette med å sammenligne seg med andre.

På samme måte som det kan føles befriende å gi litt F når det kommer til trening og kosthold, så tror jeg mange hadde hatt det mye bedre med seg selv om de dreit litt mer i hva alle andre holder på med. So what om venninna mi, eller noen på Instagram, løper mila på en drøy halvtime, betyr det at jeg ikke skal være fornøyd fordi det tar meg mer enn 3 kvarter? Eller om bestevenninnen min bor i drømmehuset, betyr det at jeg ikke skal være glad i leiligheten vi har? Selvsagt ikke!  Det er jo logisk som bare det, og satt litt på spissen, men likevel tror jeg vi alle trenger en liten påminnelse om det i blant, meg selv inkludert. Å være glad på andres vegne i stedet for å være misunnelig er så hashtag goals spør du meg!

Så, dagens tips fra meg til deg: ikke sammenlign deg med andre enn deg selv. It’s you vs. you og hele den regla der ;-)

Fortsatt god helg!

Snaiks :-)

Åh, denne dagen har vært fin, og det til tross for at den startet ganske mye tidligere enn om jeg hadde fått bestemt. Typ kvart over fem sa Kaia at det var morgen, og det var bare å komme seg opp. Hun skulle inn i stua for å si hei til dukkene sine, eller bebi, som hun sier. 

Typisk nok var jeg tom for kaffe, og tenkte derfor vi kunne gå ut en tur for å kjøpe Starbucks, som plaster på såret for den litt for tidlige starten på dagen liksom. Men vel ute kom jeg jo på at det ikke er innafor å drikke kaffe i all offentlighet nå som det er Ramadan og greier, og dessuten var ikke kaffesjappa åpen en gang #grytidlig

Jeg fikk kaffe til slutt da, og siden det har dagen bare blitt bedre. Vi dro på stranden, og fikk med oss Ian også i dag. Kaia gjør så mange kule ting om dagen, og er så flink i vannet, og da er det ekstra gøy at Ian er der og får det med seg han også. Hun gjør meg så glad, og det er jo enda bedre å dele den lykken med noen. Så da står vi der begge to, tullete av stolhet av den lille frøkna vår.

Og som for å fullføre en allerede flott dag løp jeg 5 kilometer på mølla fortere enn noen gang før. Det må ha vært på grunn av all den friske sjølufta ass!

Erhm, eller kanskje ikke. Men ja, det føltes bra å løpe i dag.

Nå er hu mor trøttere enn trøtt og må komme seg i loppekassen!

Snaiks :-)