Etter at vi fikk Kaia har jeg brukt vekkerklokke færre enn 10 ganger, og det har da ca utelukkende vært tilfeller da vi må stå opp midt i natten for å rekke et fly. Barnehagelevering skjer mellom 8.15 og 8.45, hvilket gir oss mer enn nok tid om morgningen siden den lille frøkna starter dagen mellom 6 og 7 en gang. Som regel nærmere 6. Dessverre, hvis det er lov å si.

I går vet jeg derimot ikke hva som skjedde. Jeg våknet ytterst i sengen, typ rett før jeg falt på gulvet, med Kaia tett oppi ansiktet. Da var klokken 8! Den ene dagen denne uken der jeg hadde tidlig kunde, og så bestemmer hun seg for å sove to timer lengre enn normalt. Typisk.

Jeg ble litt forsinket til kunden min, men klarte ikke ha helt dårlig samvittighet for det. Det var jo dritdigg å sove lenge ;-)

I morges våknet vi til mørk himmel og torden. Etter en uke og helg med mye jobb i forbindelse med oppstarten av «Quickfix med Inger in Dubai» hadde jeg sett frem til å ta Kaia til stranden, men det så jo, bokstavelig talt, mørkt ut, så vi droppet det. Det er ikke synd om oss altså, solen skinner nå og vi er klar for en tur i bassenget i 38ende, men det var bare litt typisk ;-P

PS! Du vet at du er småbarnsforelder når det å sove til klokken 08.00 føles som lenge.

PPS! Jeg setter altså stor pris på å slippe å stille klokken til vanlig, og er veldig takknemlig for at vi har omtrent stress-frie morgener ellers. Sånn før noen kommer med pekefingeren liksom ;-)

Jeg har vært litt frem og tilbake på om jeg skulle blogge om det faktum at jeg har klippet av meg halve håret, og kom frem til at jeg skriver om så mye uvesentlig allerede at det må være innafor å nevne dette også uten at noen synes jeg er i overkant jålete eller selvopptatt. Og bare så det er sagt; dette blir et (overraskende langt) innlegg om hår og sånt, og jeg blir ikke fornærmet om du ikke gidder å lese ;-)

For i går klippet jeg meg altså kort. Jeg hadde kort hår nesten alle de 5 årene vi bodde i Stockholm, men sluttet å klippe det da Ian fridde i 2010. Jeg måtte jo ha langt hår til brylluppet si! Deretter har håret mitt vært langt, og jeg har trivdes med det. Da jeg hadde kort hår måtte jeg føne og style det mye mer, mens langt hår bare kan settes i en hestehale og så trenger man ikke tenke så mye mer på det.

Håret mitt har egentlig alltid vært ganske tykt og sunt, men det endret seg drastisk etter at jeg ble mamma. Jeg mistet mye hår da jeg ammet, men det var da jeg sluttet å amme håret virkelig ble tynt. For ikke å nevne vikene. Nå er jo vikene på vei tilbake igjen, men det er jammen ikke bare fryd og gammen det heller. Jeg har en meget uønsket pannelugg på gang for å si det sånn.

Langt hår er fint, men tynt, langt hår er jeg ikke fan av. Likevel har jeg gått rundt med nettopp det lenge nå. Delvis fordi det er praktisk i den forstand at jeg enkelt kan få det vekk med en hestehale, og litt for at jeg ikke har våget å klippe det. Jeg har vel tenkt på kort hår i over et halvt år nå, men ikke fått ut fingeren.

For noen uker siden kjente jeg plutselig at jeg bare måtte gjøre det. Jeg vurderte nesten å ta kjøkkensaksa fatt og klippe det selv så hastverk fikk jeg! For at jeg ikke skulle ombestemme meg i siste liten fortalte jeg de rundt meg om planene mine slik at det skulle være vanskeligere å backe ut om jeg fikk kalde føtter.

Trikset var å vente til håret mitt var så dritt at det uansett ikke kunne bli værre av å klippe det. Hadde f.eks Treningsfrue eller Funkygine klippet seg kort (begge de hadde vært NYDELIGE med kort hår btw!), så kunne jo de sett tilbake og angret fordi de er totally #hairgoals med sine lange, naturlige lokker, mens jeg absolutt ikke hadde den utfordringen.

Jeg har sett ut som en dass på håret lenge og jeg setter pris på at ingen har bemerket det. Takk.

Så, jeg var altså meget klar for denne forandringen. Jeg skal innrømme at pulsen steg littegrann i det frisøren klippet de første flokene, men jeg er veldig fornøyd med resultatet. Herfra blir det nok bare kortere :-D

Og mens jeg skriver om sånt som er helt uviktig, men litt viktig likevel, så kan jeg nevne at jeg har gitt etter for presset og startet med Instastories. Dermed blir det nok ikke så mye liv på min snapkonto fremover. Tror jeg i alle fall.

Så vet dere det ;-)

Snaiks!

Jeg har kort lunte og blir fort sint, men heldigvis er jeg ikke langsint, og jeg tørr påstå at jeg er flink til å si unnskyld. Og så er jeg eksepsjonelt flink til å få dårlig samvittighet etterpå, og akkurat det føler jeg mye på nå for tiden.

Jeg tar meg rett som det er i å bli sint og kjefte på Kaia (hei trassalder!), for så å få vondt inni meg av dårlig samvittighet like etterpå. Men jeg har også dårlig samvittighet for hvordan jeg oppfører meg ovenfor Ian. Han er nemlig den som får «restene» av den korte lunta mi som Kaia har tært på hele dagen, og det skal ikke mye til før jeg blir sur.

I starten av vårt forhold var jeg faktisk bekymret for at vi ikke kranglet. Det kunne jo ikke være normalt? Derfor husker jeg fortsatt første gang det skjedde, inne på en Kiwi da vi skulle handle inn til taco. Det va nok mer enn uenighet enn en krangel, men det var i alle fall nok til at jeg kunne puste lettet ut og tenke at vi var normale vi også.

Det har selvsagt blitt flere diskusjoner siden da, men jeg har alltid tenkt at det er når man får barn at man virkelig får utforsket den siden av et forhold også. Ganske naturlig egentlig, med mindre søvn, mer stress og hele den greia der. Oftest handler det bare om små bagateller, men som jeg likevel ikke klarer å bare «la gå» i kontekst med alt annet.

I dag var et eksempel på det. Jeg klikket litt på Ian av noe på jobb som jeg egentlig burde ha kunnet snakket helt normalt om, men fordi jeg i utgangspunktet var irritert over en telefonsamtale var det Ian som fikk gjennomgå.

Jeg beklaget dette da jeg innså hvorfor jeg egentlig var sur, og fortalte i samme sleng at jeg er klar over hvordan ståa er. At min allerede korte lunte er enda kortere på grunn av ei bestemt lita frøken, og vi ble enige om at det kanskje vil være sånn en periode, og at det hjelper at vi i alle fall er åpne om det.

Da Kaia skulle sove bestemte jeg meg for å løpe, og satte på Ulrikke Falch sin podkast. Den handlet passende nok om sinne (serr), og jeg tok meg selv i å nikke sammentykkende flere ganger. 10 kilometer senere var hodet renset, og mitt lille utbrudd på jobb et minne blott. Inntil jeg skrev om det her da ;-)

Anyways, poenget mitt er vel at det må være lov å være litt sint av og til, men at det også er fint å kunne si unnskyld.

Vi fikk påskeegg med smågodt av Einar og Karianne, og har spist Kvikk Lunch og firkløver til den store gullmedalje, men ellers har det ikke vært mye som har minnet om påske her i gården. Eller jo, det var Spring Party i barnehagen sist uke, så da lagte vi marshmallow-kaniner, men det heter vel strengt tatt ikke påskekaniner her da ;-)

Men i dag var vi invitert på påskeeggjakt hos et vennepar, og det, i kombinasjon med at vi stoppet innom butikken for å kjøpe enda mer sjokolade og egg, gjorde at det ble litt påskefølelse likevel. Sånn ca i alle fall ;-)

Håper dere har, og har hatt, en fin påske :-)

Snaiks!

Jeg la nettopp ut en post på Instagram fra burgerfrokosten vår med en caption noe ala «ikke vær redd for karbohydrater». Typ. Og det fikk meg til å tenke på noe jeg har hatt lyst til å skrive om en stund, så siden både den store og den lille sjefen min sover as we speak, kan jeg prøve å få satt ord på tankene mine.

For noen helger siden var vi på JBR og spiste burger til middag. Kaia var sur og gretten, og jeg og Ian var sultne, så det var heller anspent enn idyllisk stemning, men jeg la ut en snap av burgeren likevel. Den smakte magisk!

Dagen etter var vi på stranden, og siden vi begge hadde lyst til å trene gjorde vi det på tur. Jeg først, mens Ian og Kaia lekte i sanden, og så Ian mens jeg prøvde å få Kaia til å ta en lur i vognen. Jeg snappet selvsagt litt fra intervalløkten også. Jeg kan tulle med at «if it’s not on Instagram it didn’t happen», men må jo bare innse at det har blitt helt naturlig for meg å dele de fleste treningene mine på SoMe. Da fikk jeg en snap tilbake fra ei som skrev «of course u run first thing in the morning after having a burger». Og jeg bare: «the first thing I had this morning was pancakes, but whatever», for jeg kjente meg smålig fornærmet over at hun insinuerte at det var bare derfor jeg løp. For å kvitte meg meg burgeren liksom.

Jeg kan godt innrømme at jeg forventer en økt med bra trøkk om jeg har ladet opp med mye mat på forhånd, men da blir det i så fall en bonus. Det er ikke derfor jeg trener. Sånn «straffetrening» har jeg faktisk aldri drevet med.

Når det er sagt skal jeg heller ikke legge skjul på at jeg fint kan legge inn en liten bonusøkt før vi f.eks skal i selskap, brunch eller en annen tilstelning der jeg vet jeg spiser mye mer enn vanlig, men anser ikke meg selv som verken treningsnarkoman eller spiseforstyrret av den grunn. Men, det er garantert noen som er uenig med meg i akkurat det. Og det leder meg til poenget.

Mamma har alltid sagt at det du vet med deg selv er det viktigste, ikke hva alle andre tror, og jeg prøver så godt jeg kan å ikke bry meg så mye om hva andre måtte tro og tenke om meg. For det viktigste er jo faktisk hva jeg tror og tenker om meg selv. Men så er det jo også lett å bli blind på seg selv. Tenk om jeg bare har «hjernevasket» meg selv til å like å trene liksom? Altså, på ett eller annet nivå har jeg jo det, det er jo mye mer behagelig å sove enn å løpe 4 minuttere for eksempel, men dere skjønner forhåpentligvis hva jeg mener.

For å unngå at jeg lurer meg selv til å tro at jeg er sunnere enn jeg egentlig er har jeg begynt å tenke som følger: er min livsstil så sunn at jeg hadde vært okei med at Kaia kopierte den? Hadde jeg vært okei med at hun trente så mye som jeg gjør, og spiste så sunt, og usunt, som jeg gjør? Ville jeg at hun skulle tenke sånn om sin kropp som jeg tenker om min? Det er ikke all day everyday at jeg kan svare ja på disse spørsmålene, men for det meste kan jeg det, og det er en god følelse.

Hva med deg? Lever du et liv du hadde vært okei med at noen du er glad i kopierte?

I dag har vi vært på et relativt nytt, kjempefint område i Dubai som heter La Mer. Før var området en stor offentlig strand, og det var faktisk den vi oftest dro på i gamledager før vi ble introdusert for beachklubber og Privilee-kort ;-) Det finnes fortsatt strand der nå, men i tillegg kino, lekeland, vannpark og flere restauranter enn jeg klarte telle. Stedet var superfresht og kult, og alt fra lyktestolper til krabbeteiner som pynt hadde maritimt preg. Er du i Dubai er dette et område jeg absolutt anbefaler å sjekke ut for frokost, lunsj, middag eller strandheng. Eller bare en is eller kaffe i sola liksom. Vi skal i alle fall definitivt tilbake :-)

Snaiks!