Måned: april 2018

I morges spurte jeg Kaia om hva vi gjorde i går, og da fortalte hun meg at vi sang. Og det gjorde vi forsåvidt også, men vi var altså i konfirmasjon for mitt yngste søskenbarn Ole Tonning. Bra mat, bra folk og bra stemning tror jeg kan oppsummere dagen ganske, vel, bra ;-) Og så bra sang da. Kaia referte nok til kirken hun da, men tanten min (les: min dadda) hadde også diktet sang til konfirmanten, og det er så koselig at noen holder i gang den tradisjonen!

Takk for en kjempefin konfirmasjon dadda- for jeg vet at hun leser her ;-)

Snaiks!

Vi reiser hjem til Norge, og så reiser vi hjem til Dubai igjen. Begge steder føles som hjemme, men nå var det jammen lenge siden vi hadde vært i vårt norske hjem. Da flyet rullet inn på Sola flyplass gikk det opp for meg at jeg faktisk ikke har vært hjemme siden i fjor sommer! Med andre ord var det jammen på tide!

Og så var det godt. Regnet øste ned og Kaia frøs i det vi satte foten utfor flyplassen, men det får bare være- norsk, frisk luft gjorde godt for liten og stor.

Flyturen hjem hadde jeg gruet meg litt til. Ian reiste som sagt til Egypt, så det var første gang jeg og Kaia skulle fly så langt alene. Hun er så kjapp og jeg var bekymret for at hun plutselig skulle stikke av, og så er det ingen tvil om at jeg ville savne Ian’s hjelp til bæring, løfting, innsjekk og egentlig alt. Typ en så liten ting som å gå på toalettet på flyplassen uten å måtte ta med seg kid og koffert liksom.

Jeg hadde riktig nok forberedt meg på det værste, men det gikk virkelig over all forventning. Filmer og snacks i fleng gjorde nok sitt, men den tålmodigheten Kaia viste i går har hun i alle fall ikke fra meg for å si det sånn.

Vel hjemme hos mamma og pappa fikk jeg min etterlengtede brødmat med ost og skinke, og kunne legge meg for å sove med vinduet åpent i stedet for sus fra ACen- åh, livets små gleder ass!

Nå sover den lille sjefen min, så jeg skal prøve å komme a jour med litt mail og sånt.

Snaiks :-)

I morgen reiser jeg og Kaia til Norge (herregud som jeg gleder meg!), og jeg er ferdig pakket før lønsj. Hva skjer liksom?

Jeg liker ikke å pakke, er alltid redd for å glemme noe viktig, så typisk meg er jo å utsette pakkingen til kvelden før vi reiser slik at jeg både er stresset og sein i seng kvelden før vi skal stå opp midt i natten for å reise. I dag derimot startet jeg å pakke first thing in the morning, og har nå kunnet nyte en helt stressfri brunch vel vitende om at jeg kan legge meg tidlig i kveld.

Jeg skulle likt å si at det er jeg som har blitt voksen, fornuftig og ansvarsfull, men sannheten er at det er overskyet så den planlagte strandturen utgikk, og dermed fikk jeg plutselig tid.

For noen uker siden kjøpte jeg en jakke fra Lulu Lemon i sånn tynt boblejakkestoff, men har naturlig nok ikke kunnet bruke den enda. Så jeg sendte melding til mamma og spurte om hun syntes jeg burde pakke med den, jeg har jo fått så mange vårlige snapper i det siste og tenkte i et lite sekund at den ble for varm for tempen hjemme. Men i det jeg trykket send kom jeg på at jeg lånte hennes sånne type jakker halve sommeren i fjor, så jeg får nok mest sannsynlig bruk for den nå ja ;-)

..shortsen får derimot bli igjen i Dubai ;-P

Det eneste jeg ikke liker med denne hjemturen er at Ian ikke er med. Litt fordi jeg er nervøs for hvordan det skal gå å reise helt alene med Kaia, men mest fordi det blir så lenge for han å være vekke fra henne. Han skal til Egypt (!) og holde PT utdannelse, så det er også urettferdig at han skal måtte jobbe mens vi har ferie. Han er jammen flink han der mannen min.

Snaiks!

Etter at vi fikk Kaia har jeg brukt vekkerklokke færre enn 10 ganger, og det har da ca utelukkende vært tilfeller da vi må stå opp midt i natten for å rekke et fly. Barnehagelevering skjer mellom 8.15 og 8.45, hvilket gir oss mer enn nok tid om morgningen siden den lille frøkna starter dagen mellom 6 og 7 en gang. Som regel nærmere 6. Dessverre, hvis det er lov å si.

I går vet jeg derimot ikke hva som skjedde. Jeg våknet ytterst i sengen, typ rett før jeg falt på gulvet, med Kaia tett oppi ansiktet. Da var klokken 8! Den ene dagen denne uken der jeg hadde tidlig kunde, og så bestemmer hun seg for å sove to timer lengre enn normalt. Typisk.

Jeg ble litt forsinket til kunden min, men klarte ikke ha helt dårlig samvittighet for det. Det var jo dritdigg å sove lenge ;-)

I morges våknet vi til mørk himmel og torden. Etter en uke og helg med mye jobb i forbindelse med oppstarten av «Quickfix med Inger in Dubai» hadde jeg sett frem til å ta Kaia til stranden, men det så jo, bokstavelig talt, mørkt ut, så vi droppet det. Det er ikke synd om oss altså, solen skinner nå og vi er klar for en tur i bassenget i 38ende, men det var bare litt typisk ;-P

PS! Du vet at du er småbarnsforelder når det å sove til klokken 08.00 føles som lenge.

PPS! Jeg setter altså stor pris på å slippe å stille klokken til vanlig, og er veldig takknemlig for at vi har omtrent stress-frie morgener ellers. Sånn før noen kommer med pekefingeren liksom ;-)

Jeg har vært litt frem og tilbake på om jeg skulle blogge om det faktum at jeg har klippet av meg halve håret, og kom frem til at jeg skriver om så mye uvesentlig allerede at det må være innafor å nevne dette også uten at noen synes jeg er i overkant jålete eller selvopptatt. Og bare så det er sagt; dette blir et (overraskende langt) innlegg om hår og sånt, og jeg blir ikke fornærmet om du ikke gidder å lese ;-)

For i går klippet jeg meg altså kort. Jeg hadde kort hår nesten alle de 5 årene vi bodde i Stockholm, men sluttet å klippe det da Ian fridde i 2010. Jeg måtte jo ha langt hår til brylluppet si! Deretter har håret mitt vært langt, og jeg har trivdes med det. Da jeg hadde kort hår måtte jeg føne og style det mye mer, mens langt hår bare kan settes i en hestehale og så trenger man ikke tenke så mye mer på det.

Håret mitt har egentlig alltid vært ganske tykt og sunt, men det endret seg drastisk etter at jeg ble mamma. Jeg mistet mye hår da jeg ammet, men det var da jeg sluttet å amme håret virkelig ble tynt. For ikke å nevne vikene. Nå er jo vikene på vei tilbake igjen, men det er jammen ikke bare fryd og gammen det heller. Jeg har en meget uønsket pannelugg på gang for å si det sånn.

Langt hår er fint, men tynt, langt hår er jeg ikke fan av. Likevel har jeg gått rundt med nettopp det lenge nå. Delvis fordi det er praktisk i den forstand at jeg enkelt kan få det vekk med en hestehale, og litt for at jeg ikke har våget å klippe det. Jeg har vel tenkt på kort hår i over et halvt år nå, men ikke fått ut fingeren.

For noen uker siden kjente jeg plutselig at jeg bare måtte gjøre det. Jeg vurderte nesten å ta kjøkkensaksa fatt og klippe det selv så hastverk fikk jeg! For at jeg ikke skulle ombestemme meg i siste liten fortalte jeg de rundt meg om planene mine slik at det skulle være vanskeligere å backe ut om jeg fikk kalde føtter.

Trikset var å vente til håret mitt var så dritt at det uansett ikke kunne bli værre av å klippe det. Hadde f.eks Treningsfrue eller Funkygine klippet seg kort (begge de hadde vært NYDELIGE med kort hår btw!), så kunne jo de sett tilbake og angret fordi de er totally #hairgoals med sine lange, naturlige lokker, mens jeg absolutt ikke hadde den utfordringen.

Jeg har sett ut som en dass på håret lenge og jeg setter pris på at ingen har bemerket det. Takk.

Så, jeg var altså meget klar for denne forandringen. Jeg skal innrømme at pulsen steg littegrann i det frisøren klippet de første flokene, men jeg er veldig fornøyd med resultatet. Herfra blir det nok bare kortere :-D

Og mens jeg skriver om sånt som er helt uviktig, men litt viktig likevel, så kan jeg nevne at jeg har gitt etter for presset og startet med Instastories. Dermed blir det nok ikke så mye liv på min snapkonto fremover. Tror jeg i alle fall.

Så vet dere det ;-)

Snaiks!