Kategori: Life

Neida, så joda. Ka man ska si? Dette må jo være tidenes mest forsinkede nyttårskavalkade, men jula varer helt til påske sies det jo, og siden det nettopp var påske tenker jeg det er innafor med en liten recap av 2020. Hehe..

Januar

Siden vi feiret julen 2019 i Norge startet det nye året hjemme hos mamma og pappa. Som seg hør og bør var jeg og Ian på gymmet 1. januar, og jeg gjorde en økt med 20 øvelser og 20 repetisjoner av alt. Det gjorde godt for både kroppen og trenings-OCDen ;-) Lite visste jeg at dette skulle bli året med færrest gymbesøk noensinne, men vi startet i alle fall bra! Jeg rakk også ei litta boksignering i hjembyen før vi vendte snuta mot Dubai, svette treningsselfies og sponsede matbokser. Etter en liten uke kom Ine Marie på besøk, og vi levde virkelig vårt beste liv med strandheng og trening. Jeg var jo takknemlig der og da også, men nå blir det jo ekstra tydelig hvor sykt heldige vi var som fikk dra på stranden en helt vanlig mandag liksom!

Februar

I februar fikk vi et etterlengtet medlemsskap i Privilee som gav oss tilgang til både gym og beachklubber, og jeg koste meg virkelig med å teste ut alle de nye gymmene! I starten av måneden traff jeg Sebastian Solberg for å ta ham gjennom en treningsøkt mens han var på ferie i Dubai. Det skal sies at det ble mer prat enn trening, men det ble en kul Youtube-video om ikke annet. Deretter bar det hjem til Norge og mamma sine kjøttkaker. Jeg holdt et treningsarrangement i Stavanger og var på radioen for å snakke om boka mi. Det var stas! Tilbake i ørkenen fikk jeg en ny, spennende kunde. Hun hadde ponnier i hagen og odlet økologiske grønnsaker, og funfact: vi snakket om Lulu Lemon, og da kunne hun fortelle meg at det var faren hennes som fikk Lulu Lemon til midtøsten- dermed fant jeg ut at faren hennes er en av de rikeste mennene i Dubai, som eier flere av kjøpesentrene der. No biggie liksom! Crossfit Sagene var på treningstur i Dubai, så Ian holdt treningstime for de, og vi joinet gjengen på Friday Brunch. Uten at jeg visste det hadde jeg faktisk to knøttsmå frø i magen da, så jeg er glad jeg ikke drakk meg drita! Jeg hadde litt noja for det da jeg senere fant ut at jeg var gravid, men det var såpass tidlig at det mest sannsynlig ikke ville få så store konsekvenser. Det var i alle fall trøsten jeg fikk av venner og internett! Det var Sports Day og International Day på skolen, og vi fikk jammen også vårt første «late badge». Jeg tar den på min kappe! I slutten av måneden fikk vi besøk av Ian sin kamerat, Stian, og familien hans. Dette var på ca samme tid som corona ble assosiert med noe annet enn øl, og det er helt rart å tenke på at vi både dro på brunch, til folkefulle Dubai Flower Garden og føkkings Legoland og sto i køer der vi pustet hverandre i nakken, uten å ha en aning over hvor ulovlig sånne ting snart skulle bli.

Mars

I starten av måneden fortsatte vi livet som før, med PT kunder, gymhopping og beachklubb-liv. Vi fant ut at vi var gravide, og like etter slo Corona til for fullt og livet ble snudd på hodet på alle tenkelige vis. Den første konsekvensen var at skoler og barnehager stengte, så i stedet for at Kaia var på skolen dro vi på stranda! Lol. Etterhvert stengte også gym og beachklubber, men vi kunne fortsatt være utendørs. Ikke så lenge etter ble det streng lockdown og vi fikk ikke lov til å forlate leiligheten. Hver tredje dag kunne vi søke om «permit» til å handle det essensielle, og jeg vet ikke om det er tilfelle, men jeg hørte at noen fikk bot fordi det de hadde kjøpt ikke var essensielt nok. All trening ble gjort hjemme, og vi var ekstra takknemlige for balkongen vår. Jeg kjenner meg fortsatt nesten kvalm av å tenke tilbake på denne tiden, for ikke bare var vi fanget i vårt eget hjem, men jeg var så syyykt uggen og kvalm pga graviditeten. Det var jeg jo første graviditet også, men da kunne jeg i alle fall jobbe og gjøre andre ting for å distrahere meg selv litt. Nå måtte jeg bare sitte hjemme og kjenne etter på hvor dårlig jeg følte meg. Det var kjipt ass.

April

Noe måtte vi jo gjøre mens vi var innelåst i leiligheten, så vi bestemte oss for å male. Det er lol, jeg vet, men noe av det første jeg tenkte på da vi to drøye uker senere bestemte oss for å flytte hjem til Norge var «men vi har jo akkurat malt». Hehe.. Hjemmetreningene fortsatte, og vi laget programmet «30 dager hjemmetrening med Inger in Dubai». Vi hadde det greit, men det var også helt jævlig å være innestengt i den leiligheten. Jeg vet det har mest å gjøre med at jeg var så føkkings kvalm, for jeg er jo egentlig en veldig hjemmekjær person. Totalt irrelevante ting som at jeg gikk opp i vekt uten å kunne fortelle noen om hvorfor plaget meg, og jeg bare ventet på at noen skulle spørre om jeg var gravid og «avsløre» meg før jeg valgte å dele det selv. Tullete, I know, men det var like reelt noe jeg tenkte på. Det hjalp jo ikke heller å se at «alle» hjemme i Norge bare var ute i skog og mark og sov i hengekøye (serr, hva var greia med at alle sov ute??). Jeg har aldri i mitt liv savnet norsk, frisk luft så mye! I nøden spiser fanden fluer, og jeg jogget 10km inne i garasjen. Mer enn én gang også. Magen vokste (det er så lol å se tilbake på magebilder når jeg vet hvor stor den magen ble til slutt), og en morgen våknet jeg opp til ganske mye blødninger. Jeg ble redd og dro til legen. Alene, selvsagt. Legen kunne som dere vet fortelle at alt sto bra til med BEGGE frøene, og vi bestemte oss for å flytte hjem til Norge. Restriksjonene lettet litt og vi fikk lov til å være ute i 2 timer uten permit. Jeg gråt av lykke da jeg løp bortover mot Emirates Hills, og utnyttet min kvote maks med 20km på de to timene. En mil for hver baby i magen, høhø. En drøy uke etter at valget ble tatt kom flyttebyrået og pakket opp vårt 9-årige liv i Dubai. En drøy uke etter det satte vi oss på flyet til Norge. Det var jo aldeles ikke sånn vi hadde sett for oss det skulle bli når vi engang skulle flytte hjem, men vi måtte agere raskt mens det enda var lov til å fly. En ting er sikkert, vi må tilbake til Dubai og ta skikkelig farvel! Jeg tilbrakte forøvrig de siste timene i Dubai i frisørstolen kvelden før flytt, og tok en siste løpetur i Emirates Hills før vi dro til flyplassen. Prioriteringer ;-)

Mai

Vi måtte jo i karantene, og var så heldige at vi fikk lov til å låne min tantes hytte på Helvik. Det var som å komme til himmelen, både å få frisk luft, bevege oss fritt ute i naturen, og å spise norsk, vanlig mat. Som sist graviditet ville jeg helst bare spise brødmat og random «husmannskost», og det var som om kvalmen min forsvant som dugg for solen! Vi lagte «30 dager hjemmetrening med strikk» og jeg nøt å fortsatt kunne løpe. Da karantenen var over flyttet vi hjem til mamma og pappa, og der ble vi jammen boende i 6(!) måneder! 1 pleietrengende, 1 gravid, 1 4-åring, 1 svigermor og 1 svigersønn i ett hus. Det er egentlig sjukt at det funket! Gymmene var stengt og jeg og Ian arrangerte utetrening i Egersund og omegn. Jeg holdt også ukentlige treninger i Egersund tennishall, og det var en trofast gjeng som sørget for at både de og jeg fikk trent.

Juni

I juni holdt vi flere treningsarrangement, og lagte «styrketrening for nybegynnere» som vi faktisk ikke har lansert! Det er helt ferdig og good to go, men vi venter til gymmene er åpne siden dette er et program for trening på gym. En liten #snikreklame der altså ;-) Kaia begynte i barnehagen, og det var helt fantastisk å se hvor fort hun fant seg til rette. Det var en ganske stor kontrast fra å levere henne på en stor internasjonal skole i uniform, til å gå i en barnehage der alle kjenner alle, og ikke minst, alle snakker norsk. Flyttelasset vårt fra Dubai kom, og ble lagret i mamma og pappa sin garasje inntil videre. Magen vokste, og jeg fant heldigvis behagelige kjoler på Monki som jeg omtrent bodde i til tvillingene var ute. Vi drakk ut Marie, og jeg fikk morgenlevering av snille Mari Aurora på bursdagen min. Vi fikk vite at det var både en gutt og en jente i magen min (for en lykke!), og hadde en veldig low key «gender reveal» med rosa og blå sokker på Instagram ;-)

Juli

Vi dro noen dager til Kristiansand der Kaia fikk sin første tur til Dyreparken. Det var gøy for både store og små, da vi fikk treffe både Espen, Kine, Ali, Karianne og Einar i samme sleng. Jeg trente og magen vokste. Kaia og jeg var på photoshoot med flinke Ida, og jeg fikk foreviget tvillingmagen pg en sommerfin 4-åring på Skadbergsanden. Bekkenet mitt satte stopper for løping en gang i mai, og jeg fikk en god venn i elipsemaskinen. Det var så digg å få trene noe der jeg bare kunne skru av hodet og bare røre på meg liksom.

August

Vi gjorde noen treningsevent denne måneden også, både innendørs og utendørs. Været var bra og jeg fikk mange fine dager på stranden. Jeg hadde litt dårlig samvittighet for å dra på stranden alene mens Kaia var i barnehagen, men rettferdiggjorde det ved at det nok blir maaange år til jeg kan slappe av på en strand igjen ;-) Camilla aka Treningsfrue var på bobilferie og tok turen innom Okka By. Det var gøy å få treffe hele familien hennes, hund inkludert. Jeg begynte å holde live-treninger for gravide, og testet jevnlig om den oransje kjolen jeg kjøpte tidligere på sommeren fortsatt passet. Den skulle jeg nemlig ha i bryllupet til Marie, og siden det ikke var en gravidkjole var jeg redd for at magen skulle bli for stor. Men, den passet, og fikk være med på tidenes bryllupsfeiring i Molde. Fytti for et gøy bryllupp det var! Ryggen min begynte å bli skikkelig vond rundt denne tiden, og varmeflasken ble en følgesvenn.

September

Jeg traff en kjendis på den lokale Remaen, og trente de dagene det funket, og hvilte resten. Jeg var mer enn noen gang takknemlig for barnehagen og måtte ta meg powernaps før henting flere enn en gang. Jeg hadde lenge følt meg ca vanlig gravid, men nå begynte det virkelig å bli vondt. Det er merkelig, men nå som jeg ser bildene fra denne tiden er det som at jeg kan kjenne ubehaget i kroppen. Fy søren det er heftige greier å være tvillinggravid ass! Etter en sommer med mye usikkerhet fikk vi endelig boliglån og kunne kjøpe nabohuset til mamma og pappa. For en lettelse det var! Ine Marie og alle venninnene mine overrasket livskiten ut av meg ved å arrangere babyshower! Det var så uventet og gøy at jeg ble helt satt ut. Så satt ut at jeg glemte alle coronaregler og gav klem til venninnene mine slik at jeg fikk passet mitt påskrevet på Instagram. Det gikk heldigvis bra (og om noen skulle lure har vi vært skikkelig heldige med smittetallene i Egersund). Jeg tok fram Kaia sine babyklær og begynte å innse at jeg snart skulle få to barn til. Og magen den vokste. Og vokste.

Oktober

Jeg gjorde mitt siste treningsevent og kjente vel at det var ok. Eventene i seg var ok jobb, men å sitte i bilen for å kjøre de ulike stedene var alt annet enn ok. Det var så vondt å kjøre at jeg fikk hjelp av Ine Marie til å kjøre meg til en av ultralydene. 1 time i bilen var nesten uutholdelig, og jeg tror ikke det var mange i min omkrets som ikke hadde fått med seg at jeg hadde vondt, for jeg klaget mye. Men altså, fyfan så vondt jeg hadde de siste ukene! Dagen for å overta huset kom og det gjaldt å handle raskt slik at vi kom noelunde på plass før tvillingene kom ut. Sofa, TV, vaskemaskin og tørketrommel hadde vi med fra Dubai, så vi manglet bare senger for å ha på plass det essensielle. Søskenbarnet mitt Ole Tonning (lillebroren til Ine Marie) er russ neste år så vi fikk hjelp av han og guttene fra russebussen hans til å bære over alle eskene fra garasjen til huset. Den hjelpen var uunværlig. På det tidspunktet kunne jeg knapt ha løftet en eske, magen var jo helt i veien! Siv June fra Maze fikset håret mitt for siste gang som ettbarnsmamma, og hentesettet fra Tante Lise var på plass. Jeg innviet huset både stue og hjemmegym med noen lette treningsøkter, men det var aldeles ikke mye trening som ble gjort de siste ukene. Kroppen var rett og slett for vondt. I slutten av måneden gikk slimproppen, og noen dager senere var jeg to liter blod fattigere og to barn rikere. Tenk det, tvillingmamma!

November

Tvillingene kom 28. oktober, og 1. november dro vi hjem. Jeg var supersliten og skulle gjerne vært lenger på sykehuset, men jeg savnet Kaia for mye. Hun gikk inn i rollen som storesøster med glans, og det har ikke vært et snev av sjalusi selv om nesten all fokus plutselig var på tvillingene. Jeg tror helt ærlig ikke at jeg hadde taklet det like bra selv om jeg hadde vært i hennes posisjon. Når jeg tenker tilbake på disse dagene er det et sammensurium av amming, jerntabletter, blodige plaster og injeksjoner av blodfortynnende. Det var en daglig kabal som skulle gå opp med levering og henting i barnehage, og jeg er så glad for at Ian hadde hjemmekontor de fleste dagene. Samtidig var det tid til mye mer kos enn jeg helt ærlig hadde trodd, og jeg innså hvorfor alle hadde sagt hvor spesielt det var å få tvillinger. Jeg kjente etterdønningene av katastrofesnittet lenge, og det tok lang tid før jeg la ut på første trilletur. Og for en lykkefølelse det var når jeg endelig fikk trille tur uten vondt! Og siden har jeg trillet ;-)

Desember

Kaia fyllte 5 år- endelig en hel hånd! Jeg begynte så smått å trene litt igjen på stuegolvet, men fikk hovedsakelig min #egentid fra lange trilleturer med podcast på øret. Tenk at jeg har fått kids som liker seg i vogn! Altså, det hender jo ofte at en av de våkner på trilletur og vil bysses i søvn igjen, men bare det at jeg kan gå en relativt lang tur mens de sover er virkelig noe nytt for meg. Mye mulig det var klimaet sin skyld, men Kaia var ingen vognbaby. Jeg kjente på mestringsfølelse av å klare å komme meg til helsesøster på egenhånd (bare brøt loven om å ta med vognen i heisen i samme sleng tydeligvis), men kjente kanskje oftere på mom-guilt og dårlig samvittighet ovenfor Kaia som plutselig får en sintere, slitnere og mer kjeftete mamma. Jeg fikk mye sympati av å dele akkurat dette på Instagram da, og har fortsatt uleste DM’s fra den dagen (og jeg er jo skrudd sammen sånn at det stresser meg litt). Julaften ble feiret hos oss med mamma, pappa og storebror på besøk. Mamma fikset ribba, og jeg lagte (les: varmet opp) tilbehøret. Jeg gikk i pysjamas hele kvelden og det passet meg ypperlig. Nyttårsaften ble feiret på enda mer avslappet vis med noe så spennende som hjemmelaget pizza. Heldigvis kom storebror med raketter som vi gikk ut i gaten og fyrte opp slik at vi fikk følelsen av at det var noe litt annet enn en vanlig lørdag ;-)

Se der! Da var vi i mål! Og om du har scrollet deg helt hit må jeg jo nesten gratulere, for dette var en del bilder. Noen bilder har jeg jo delt før da jeg faktisk blogget litt regelmessig, mens noen var nye for både blogg, Instagram og min hukommelse. Og det var nettopp derfor jeg kjente at jeg ville gjøre dette, som en liten påminnelse til meg selv om det rareste året ever- på alle sett og vis!

Gøy at du også ville mimre med meg! Kanskje vi blogges til neste år, hehe :-D

God kveld i stuen, og takk for sist! Og siden sist har det jammen skjedd litt også, for vi har både kjøpt, overtatt og flyttet inn i huset rett ved siden av mamma og pappa! Kaia omtaler det fortsatt som naboenes hus, og vi er absolutt ikke på plass med alt enda, men vi fikk sengen inn på onsdag og har sovet her siden.

Vi har bodd 6 (!!!) måneder hos mamma og pappa, og det har virkelig gått over all forventning. Eller, jeg kan vel egentlig ikke si at jeg hadde særlige forventninger til hvordan det skulle gå, men det hadde jo ikke vært unormalt om det hadde bydd på sine utfordringer å bo så tett så lenge. Nå kan jo ikke jeg snakke for alle involverte, men jeg tørr påstå at vi har taklet det veldig bra, og vi er alle fortsatt gode venner. Hehe :-D

Men altså, på tirsdag fikk vi nøklene, og dagene siden har mildt sagt vært hektiske. Det er et eldre hus vi har kjøpt, og mye kan nok fikses på med tiden, men det er absolutt mulig å flytte rett inn. Noen vegger skal males for å freshe opp litt, ellers handler det mest om å få ut innholdet i eskene som til nå har vært lagret i ekstragarasjen til mamma og pappa, samt å få på plass de viktigste møblene. Dere kan jo selv tenke dere overgangen fra leiligheten på 3 soverom i Dubai, til et hus på 3 etasjer, så det skal i alle fall ikke stå på lagringsplass! Vi har en meget generøs grovinngang, kjøkken med plass til stort spisebord, TV krok, vanlig stueareal, soverom til oss og Kaia, «walk in wardrobe», loftstue, lekerom, kontor, treningsrom, vaskerom og bad. Mer enn nok boltringsplass for en familie på (snart!) 5 med andre ord!

For ja, siden sist har jeg jo også blitt nesten 36 uker gravid, noe som merkes på både humør, energinivå, mage og ryggsmerter. Jeg har mer vondt enn ikke for tiden, og føler meg jevnt over ganske lite hjelpsom i denne flytteprosessen. Det positive er jo at med så mye som skal gjøres fremover, så kommer i alle fall tiden til tvillingenes ankomst til å gå fort. Det er i alle fall det jeg satser på ;-)

XOXO,

Huseiere (og gjeldsslaver!)

Jeg har snart gått opp 20 kilo, men føler meg likevel 10 kilo lettere. Hvorfor? Fordi denne uken fikk vi ENDELIG lån, og kan dermed få kjøpe huset vi har hatt lyst på siden vi bestemte oss for å flytte hjem til Norge! Dette har jeg ventet så lenge på nå at jeg knapt våger å tro at det er sant, men endelig begynner altså ting å falle på plass litt.

Ok, long story, men dette har jeg så lenge hatt lyst til å fortelle om, så here we go:

Ca samme dag som at vi bestemte oss for å flytte hjem til Norge la mamma og pappa sine naboer ut en post på Facebook om at huset deres snart ville komme for salg på Finn. Vi har visst lenge at de en dag skulle flytte, men etter å ha hatt dem som naboer i nesten 20 år var det selvsagt ikke noe vi så fram til. Jeg kommenterte med en gråte-emoji, og fikk til svar at kanskje vi bare kunne kjøpt huset, så ble det en win win for alle. Da måtte jo jeg fortelle at det nå faktisk hadde seg sånn at vi hadde bestemt oss for å flytte hjem, litt sånn asap, fordi vi var gravide. Dere vet, med tvillinger og greier.

Jeg hadde jo egentlig aldri trodd at Ian ville gå med på å flytte hjem til Egersund i utgangspunktet, vi har vel egentlig tenkt at når vi en dag skulle til Norge ville det bli til en litt større by enn min hjemby. Men nå flyttet vi jo av litt andre grunner enn vi før hadde sett for oss, og å bli naboer med mamma og pappa kunne jo knapt vært mer praktisk. Så våre snille naboer lot helt enkelt være å legge ut huset til salg fordi vi veldig gjerne ville kjøpe det. Vi måtte bare fikse lån.

Det skulle vise seg å være mye vanskeligere enn først antatt. Eller, jeg skjønner jo at vi med et lån allerede og lønnshistorikk i utlandet ikke er de mest optimale lånetagerne, men vi fikk hele tiden beskjed fra den første banken vi var i kontakt med at dette ville løse seg, så da trodde vi på det. Det tok lang tid før vi i det hele tatt kunne søke om lån siden leiligheten i Dubai måtte bli leid ut og det tok jo sin «Dubai-time», så ukene gikk. Men selv etter at både egenkapital og alt var på plass fikk vi etter mye om og men avslag fra banken. Det kom som et sjokk siden vi hele tiden hadde blitt fortalt at det ville gå bra, og jeg var både skuffet over å ha blitt holdt i håpet så lenge, og følte meg jo skikkelig dritt med tanke på naboene som ikke engang hadde lagt ut huset for vanlig salg for å hjelpe oss.

Men, takket være Ian som søkte nye alternativer med en gang, Sandnes Sparebank som virkelig ser sine kunder, tålmodige og forståelsesfulle naboer, og ikke minst pappa som hjelper oss med størstedelen av egenkapitalen har vi nå altså fått lån godkjent, og får kjøpe huset rett ved siden av mine foreldre! Jeg er så glad og så lettet! Og så takknemlig.

Tenk at vi skal gå fra å bo på hvert vårt kontinent, til å bli naboer! Jeg kan nesten ikke tro det! Pappa kan gå over til oss på krykker, og Kaia kan gå over til mormor og morfar hver kveld for å si god natt. Og jeg og mamma kan vinke til hverandre fra hvert vårt kjøkken!

Ian er også fornøyd med ordningen altså, hehe. Han reiser mye i forbindelse med jobb, men trenger ikke føle at han drar i fra meg, Kaia og twinsa når vi bor så nære hjelp. Når vi vel skal bo i Egersund for å være nærme hjelp, kunne det jo faktisk ikke blitt bedre!

Innflytt blir forhåpentligvis i midten av oktober, og så kommer jo de der to tvillingene i starten av november, så jeg håper bare vi kommer oss inn før de kommer ut ;-)

Fy søren som jeg gleder meg!

I helgen ble Marie og Joar (endelig!) kone og mann. Joar er fra Molde, så bryllupsfeiringen ble holdt på idylliske Håholmen ved Averøy, og for å si det sånn, jeg skjønner hvorfor de ville invitere oss dit! Jeg kan nesten ikke tenke meg et mer perfekt sted for et bryllup!

Vi ble fraktet med båt til holmen fredag ettermiddag, og der ble hele brudefølget til søndagen. Det ble en helt egen atmosfære med alle samlet på ett sted der vi bare kunne gå kort fra det ene lokalet til det andre, og alt var så gjennomført og vakkert at det føltes som at vi var med i en film!

Jentegjengen fra Egersund valgte å reise uten menn, og dermed fikk vi jo oppleve å være på jentetur i tillegg. Vi delte rom, truse og deodorant, og både lo og gråt sammen. Jeg er jammen heldig som har en så fin gjeng venninner.

Det ærefulle oppdraget å være forlover kjente jeg at jeg ikke hadde helt overskudd til å gjennomføre som jeg ville. Marie hadde for eksempel ikke sitt «something blue» (foruten øynene da), og jeg kunne nok generelt gjort mye mer for å gjøre dagen spesiell for henne. Men, bruden har sagt at hun var fornøyd med innsatsen, og vi var vel alle enige om at brylluppet ikke kunne vært bedre. Utendørs vigsel, og en heidundranes fest etterpå- vi lever lenge på denne helgen!

Gratulerer så mye kjære Marie og Joar, og tusen takk for en fantastisk helg!

Sist ute møtte jeg en av mine gamle skolekamerater for å lage en liten reklamevideo for hjembyen, Egersund. Det blir jo mest sannsynlig Norgesferie på mange i sommer, og Visit Egersund ønsker å vise at «Okka By» også er verdt en visitt for de som har lyst og mulighet.

Selv lærte jeg at Egersund har flere aktiviteter å by på enn den berømte «Trollpikken«, og godt er det ;-) Både overnatting i fyrvokterbolig og «coasteering» høres kjempekult ut, og jeg skulle gjerne ha testet sistnevnte om det ikke var for graviditeten. Jeg får ha det til gode!

Filmingen gikk relativt fort og uproblematisk for seg, og vi avsluttet det hele med digg rekesmørbrød fra Mocca til frokost. Tror ikke det trengs mye overtaling for å få Ian med tilbake dit :-)

Her er det ferdige video-resultatet. Kanskje vi ses i Egersund i sommer..? ;-)

Våre 10 første dager i Norge ble tilbragt på tanten min sin hytte på Hellvik like utenfor Egersund. Det var flere som ytret at de syntes synd på oss siden vi måtte i enda en karantene når vi hadde hatt det så strengt i Dubai, men he. Re. Gud. Å være på den hytta med frisk luft og skogen bokstavelig talt rett utfor døra var jo som å komme til himmelen! Jeg kunne fint vært der to uker til, men er selvsagt så glad for at vi i går fikk reise hjem til mamma og pappa. Gjensynsgleden var stor hos både store og små, og det beste av alt, vi trenger ikke si hadet til de igjen når sommeren er over! We home now!!

Her er et lite bildedryss fra hyttekarantenen vår. Det gikk i late morninger, brettspill, norsk mat (altså herregud så mye jeg har spist disse dagene), og gå- og joggeturer langs en av mine absolutt favorittløyper, som ligger rett ved hytta. Vi våknet til fuglesang og solskinn 9 av 10 dager liksom, så takk Hellvik, for en super velkomst til Norge :-D

Planen videre er å komme i gang med treninger, både i grupper og PT-timer, og vi blir boende hos mamma og pappa som vanlig i sommer. Deretter vil vi jo etablere oss i eget hjem, og huset vi har i sikte er nesten for godt til å være sant, så jeg tørr ikke fortelle mer om det. Enda ;-)

Har jeg forresten begynt å blogge igjen?! Det føles nesten sånn- and I like it!

Snaiks!

Ja også det, vi er gravide. Med tvillinger.

Det er på høy tid med en «liten» oppdatering på hva som har skjedd de siste månedene, til tross for at både Dagbladet og Se & Hør har skrevet om det. Åh lol, jeg tenkte det ville bli litt respons når jeg avslørte både flytting og graviditet på Instagram, men det der hadde jeg aldri sett for meg. Men ja, jeg må ta det fra starten.

7. mars tok jeg en graviditetstest. Vi hadde egentlig ikke prøvd å bli gravide, bare akkurat sluttet å unngå det. Det vil si, jeg tok ut spiralen for en stund siden, men vi «var forsiktige» for å unngå å bli høygravid midt på sommeren i Dubai uten mulighet til å fly hjem for sommeren. Jeg var bare ett par dager over tiden, og min menstruasjonssyklus har aldri vært veldig regelmessig, så jeg forventet egentlig ingen positiv test. Det var den altså. Likevel, det var super tidlig, og jeg kjente meg på ingen måter gravid (sist merket jeg det på ømme pupper!), så jeg fortalte det til Ian, kledde på meg og fortsatte livet som vanlig.

For en liten stund i alle fall. For bare noen dager etter ble hele verden snudd på hodet på grunn av Covid-19.

Covid-19 er jo dritt i seg, men jeg har flere ganger sagt at jeg hadde taklet lockdownen som skjedde i Dubai bedre om jeg bare hadde sluppet å være kvalm hele føkkings dagen, og ikke vært så sykt trøtt. Jeg hadde mer enn bare morgenkvalme da jeg var gravid med Kaia også, men denne gangen hadde jeg ingen distraksjoner, og var jo bare hjemme hele dagen og kjente etter på hvor dårlig jeg følte meg.

På den andre siden har tilstanden med stengte gym og en helt annerledes hverdag gjort det lettere å holde graviditeten privat. Jeg ventet bare på at noen skulle spørre om jeg var gravid etterhvert som magen fikk mer og mer polstring, men jeg er nok ikke alene om å ha fått noen kilo ekstra på skrotten den siste tiden. At jeg trente annerledes enn vanlig var det heller ingen som stilte spørsmål ved, fordi det ikke fantes noe alternativ. Akkurat det er jeg forsåvidt glad for, for det har vært lett å ikke presse meg mer enn jeg burde på trening helt enkelt fordi jeg ikke har hatt tilgang på tunge vekter. Jeg trente fornuftig sist graviditet også, men det tok en stund før jeg innså at bare fordi jeg kunne, så betydde ikke det at jeg burde. Men, trening og graviditet får det bli mer om i et eget innlegg tror jeg, såvel som generelle forskjeller mellom graviditeten denne gangen kontra sist. Hvis det er av interesse selvsagt.

På grunn av Corona og full lockdown i Dubai bestemte jeg meg for å vente så lenge som mulig før jeg gikk til doktoren. 12 april, ca uke 9 våknet jeg derimot til blod når jeg gikk på do, og ble redd. Jeg fikk se doktoren samme dag, og livet vårt ble for alvor snudd på hodet.

Reglene i Dubai gjorde at jeg måtte dra alene til doktoren, med masker og hansker og det hele. Jeg hadde lest at blødninger ikke automatisk betydde at det var noe galt, men jeg var likevel svært nervøs. Heldigvis kunne doktoren vise meg en levende liten baby med hjerteslag og det hele, og jeg takket høyere makter. Da hun så videre etter hva blødningen kunne komme fra sa hun plutselig «wait a minute», og jeg bare «åh nei». Så sier hun «I take that back, there’s two in there». Jeg husker jeg så opp i taket og lurte på om det var en drøm. Hun spurte meg om jeg var ok, og jeg kunne ikke annet enn å le. Jeg har tullet med å si at siden jeg bare hadde lyst på to barn, så ender jeg vel opp med tvillinger. Og nå var det nettopp det som skjedde! Jeg var mildt sagt i sjokk.

Det ble mye følelser den dagen. Det er jo veldig spesielt med tvillinger, men jeg klarte likevel ikke å la vær å tenke på alt det «skumle» ved situasjonen også. Større risk for komplikasjoner ved graviditet og fødsel, for ikke å snakke om hvor annerledes alt vil bli når jeg plutselig blir trebarnsmamma.

Vi gikk og la oss, og der i senga, sånn rett rundt midnatt bestemte vi oss for å flytte hjem til Norge etter 9 år i Dubai.

Vi vurderte å flytte hjem i fjor sommer da pappa fikk slag, så dette har jo ligget i kortene en stund, men vi hadde jo ikke tenkt at det skulle skje så brått. Flyavganger fra Dubai har vært svært begrenset de siste ukene, og det gikk rykter om at det vanlige flyselskapet ikke ville starte flygninger igjen før i juli. Fra midten av august ville jeg ikke ha lov til å fly pga graviditeten, så da vi fant en flyrute som funket hoppet vi i det.

Flyttefirma ble booket og jeg måtte gi beskjed til kundene mine om at jeg fremover bare ville ha mulighet å trene de over nett. En av kundene har vært fast siden 2012, så det er klart det var vemodig. Venner fikk vi heller ikke tatt skikkelig farvel med på grunn av lockdownen, men med tanke på gravidhormoner og hvor lett jeg tar til tårene i vanlig tilstand var det kanskje like greit. Det føles som at vi bare rev av en bandasje og at den raske flytten gjorde det hele mindre vondt, men jeg har helt ærlig ikke tatt det innover meg at vi ikke lenger bor i Dubai. Jeg må bare late som at vi er hjemme på sommerferie som vanlig, og ikke tenke så mye på hva det egentlig innebærer.

Men, vi har tatt det riktige valget, det er jeg helt sikker på. Mamma og pappa trenger vår hjelp, og vi kommer til å trenge deres. Kaia er lykkelig over at vi skal bo i Norge, og det var jo aldri planen at vi skulle bli i Dubai for alltid. Vi kommet til å savne livet der, uten tvil, men det er også mye bra med Norge som vi ikke lenger trenger å savne. Jeg er ved godt mot, men vi får se om pipa får en annen lyd når høsten kommer ;-)

Uansett, nå vet dere i alle fall litt mer om ståa! Kan forøvrig melde om at vi i skrivende stund er i karantene i Egersund i tanten min sin hytte. Det hadde selvsagt vært fint å dra rett til mamma og pappa, men å være på hyttetur med frisk luft og naturen rett utfor døra er som om å komme til himmelen i forhold til karantenen i Dubai.

Fyr løs om det er noe du fortsatt lurer på :-)

Xoxo

Inger in Egersund