Kategori: Life

På torsdag var jeg og Kaia på en aldri så liten (veldig spontan) photoshoot ved bassenget i bygget der vi bor. Fotografen som tok bilder av Kaia da hun var nyfødt har tatt bilder for oss flere ganger siden den gang, og sendte meg en melding med spørsmål om å ta noen til. Jeg, som tar alle bilder med mobilen og derfor synes det er ekstra stas med bra bilder, sa selvsagt ja.

Kaia var i godt humør (vel, mesteparten av tiden i alle fall), solen strålte, og fotografen er flink og supersnill, så det var en meget bra start på dagen. Derfra fortsatte jeg og Kaia dagen på stranda, men da jeg fikk mail om at bildene var klare kunne jeg ikke komme meg fort nok hjem for å sjekke.

Dere vet at jeg liker å dele bilder på Instagram, så selvsagt havnet noen av bildene der allerede samme kveld. Det tok ikke lang tid før tilbakemeldingene kom inn, og noen av disse var fra personer som var bekymret over at bildene kunne bli misbrukt. Jeg antar at flere også har rapportert om dette til Instagram, for dagen etter ble noen av bildene av meg og Kaia fjernet av Instagram.

Det er fryktelig trist. Ikke at de ble fjernet, herregud, jeg har jo bildene selv om trenger jo ikke ha dem ute for alle å se. Men jeg synes det er trist at man ikke skal kunne dele ett kjærlig bilde mellom mor og datter fordi det finnes ekle mennesker som kan gjøre vakre, uskyldige bilder til noe skittent.

Dere vet uttrykket, det man ikke vet har man ikke vondt av? Jeg er helt klar over at det er naivt (og feigt?) av meg å tenke sånn, men å være «lykkelig uvitende» over hvilken forferdelig verden Kaia skal vokse opp i er nesten som en overlevelsesmekanisme jeg tror jeg må ha for å ikke bekymre meg i hjel. Det er lov å være uenig, men jeg kan i alle fall være ærlig nok til å innrømme hvordan jeg tenker.

Jeg tenker alltid over hvilke bilder jeg deler, og kommer til å gjøre det med enda mer kritiske øyne fremover. For, vi lever i en syk verden.

Dere vet at jeg elsker sjokolade, og norsk smågodt troner også høyt på listen, men min kanskje aller største svakhet når det gjelder sånt som er søtt, (usunt) og godt er Cinnabons.

Jeg oppdaget disse små bitene av himmelen for første gang da vi var i USA i 2010. Bollene er etter min smak Rolls Roycen av kanelboller, og både lukt og syn av de kan nærmest få meg til å ta til tårene. Men, både på vår første ferie i statene, og de to neste, lot jeg være å smake. Jeg visste jo at jeg kom til å elske de, og tenkte det var best å ikke vite hva jeg gikk glipp av. Da vi reiste til Dubai på ferie før vi flyttet hit var jeg også «flink» og holdt meg unna, selv om sjappene finnes på hvert eneste kjøpesenter vi dro på. På den siste turen til Dubai som turister brøt jeg derimot, og da var løpet kjørt. Bollene er. Så. Gode. 

Siden har jeg spist de med gjevne mellomrom, jeg er jo aldeles ikke like streng med meg selv på sånne ting lenger, men da vi var på Mall of the Emirates i går kveld var det jammen lenge siden jeg hadde tatt meg en bolle (som kidza sier). Bollene kommer i 3 ulike størrelser. Knøttliten/munnfull, liten og vanlig. Og det er sistnevnte jeg tyr til- skal det være så skal det være liksom ;-)

Jeg og Ian hadde en bolle hver i går, og om det skulle være noen tvil: det var helt magisk. Til tross for at bollen er på størrelse med en liten sykkelhjelm hadde vi begge lyst på mer, og bestillte en til. Men da vi fikk beskjed om at bollene ikke var ferdige enda tok vi det som et tegn på at vi skulle la være.

I Dubai kan man bestille alt fra q-tips til lyspærer på døra, men av alle ting har ikke Cinnabon hjemmeleveranse. Jeg har egentlig sett på det som en bra ting, for da er det liksom en større terskel for å trykke nedpå drøye 1000 tomme kalorier når man er litt fysen liksom. Men etter i går kveld hadde både jeg og Ian følelsen av at vi «left wanting more». Så da ei litta google-søkning kunne fortelle at det faktisk går an å få Cinnabon på døren ved bruk av matleveransefirma (typ Ubereats), så vi på det som et tegn. Igjen ;-)

Dinner is served. Forråsirresånn!

Og med det sagt: god helg partypeople :-D

..for en stund i alle fall. 

Som nevnt har vi kjøpt ny leilighet, men den er forsinka som F og vi har derfor flyttet til en annen, midlertidig, leilighet. Den midlertidige leiliheten er i samme bygg som der vi bodde før, så det var jo ikke lange distansen vi skulle flytte, men HE RE GUUUUD så mye greier vi har! Jeg hadde gått gjennom alle skap og skuffer på forhånd og kastet/gitt bort det vi ikke lenger har behov for, men likevel, det var ett evighetsprosjekt. 

Vi pakket alt i handlekurver og tok x-antall turer opp og ned med heisen. Alt dette hadde jo vært 10 ganger lettere dersom vi ikke hadde Kaia å ta hensyn til, og for første gang har jeg ønsket at hun gikk i barnehage. Jeg har dårlig samvittighet for å ha plassert henne foran YouTube med kjeks, slikkepinne eller chips, og for å til tider ha snakket til henne med sintere stemme enn vanlig, men vi hadde jo ikke så mange alternativ. Ok, det med å bruke sint stemme mot en liten jente som bare er frustret kunne jeg faktisk ha unngått, men jeg har dessverre utrolig kort lunte når jeg er stresset :-/

Heldigvis fikk vi hjelp av Alix på jobb til å flytte litt greier, og til slutt var leiligheten tom. I den nye var det totalt kaos, men vi hadde i alle fall seng å sove i og mulighet for å dusje. Vaskemaskinen er ikke koplet til enda så takk og pris bor svigerfar i samme bygg så jeg får vasket litt klær. Komfyren er heller ikke i bruk, men der har vi blitt reddet av Athleat og matboksene de sponser oss med.

Jeg har følt meg som en zombie og ryddet fra morgen til kveld, trening har utgått og jeg har knapt hatt tid til å Skype mamma. Men, i går ble jeg ferdig med det jeg kan gjøre på kjøkkenet, og ting har kommet på plass de fleste steder. Foruten det som gjenstår på kjøkkenet trenger vi en tv-benk og lyspærer til lampene i taket, og gardiner til soverommene, ellers begynner det å jammen å ligne et hjem i 24. etasje :-)  

I tillegg har jeg fått løpetrent (forigårs), styrketrent (i går), og ligger i skrivende stund på en solseng på stranden. Med andre ord- I’m back :-D

Nå skal jeg legge meg i skyggen og prøve å sove litt før lillesjefen våkner,

Snaiks :-)

Det er en ting jeg ikke har fortalt dere: vi har kjøpt ny leilighet! Grunnen til at jeg ikke har fortalt det før nå er helt enkelt at jeg ikke har våget. Det hele har virket for godt til å være sant, og det har dermed vært best å bare holde kjeft om det. Det tok til og med lang tid før jeg fortalte det til vennene mine liksom!

Vi har kjøpt en splitter ny leilighet med 3 soverom, maids rom, vaskerom, stue og kjøkken. Og tre-fire bad. Til og med en liten walk-in wardrobe! Bygget ligger i enden av Emirates Golf Club, så både jeg og Ian får oppfylt drømmene våre; han får bo på en golfbane, og jeg får vaskerom. It’s a win-win :-D

Vi har to soverom der vi bor nå, og i vanlige fall hadde denne leiligheten vært stor nok for vår lille familie. Men siden vi har så ofte besøk må vi bruke det ekstra soverommet til gjesterom, og det betyr at Kaia fortsatt sover hos oss. Hvilket igjen betyr at hun sover i vår seng mesteparten av natten. La oss bare si det sånn, jeg venter fortsatt på at hun skal sove rundt, men har for lenge siden innsett at det ikke vil skje før hun får ett eget rom å sove på.

Så, rett før sommeren tok vi steget og kjøpte noe større. For å få råd til det måtte vi jo selge den leiligheten vi bor i nå, men det fantastiske var at kjøperen ikke hadde behov for å flytte inn før i november. Dermed slapp vi å styre med å flytte og å finne noe nytt sånn rett før sommerferien, og vi fikk tyne tiden her så lenge som mulig. Greia er nemlig at leiligheten vi har kjøpt ikke er ferdig enda. Den bygges as we speak, men siden prisene stiger så fort leiligheten er klar måtte vi kjøpe den uferdig for å i det hele tatt ha råd. 

Leiligheten skal være ferdig i desember, men vi har bodd lenge nok i Dubai til å vite at det ikke kom til å være tilfelle. Jeg hadde forberedt meg på at det skulle bli forsinkelser, og tenkte meg at vi kunne flytte inn i februar eller noe sånt. Men nei. Her om dagen ringte Ian selskapet som står for byggingen, og var vel mildere sjokkert da han fikk beskjed om at leiligheten vår ikke ville bli ferdig før i september 2018. Sep-føkkings-tember!

Det mest utrolige med det hele er nesten at jeg taklet det så bra. Jeg, som totalt ruller ned og blir dritsur bare Ian kjører feil vei når vi skal ut og spise liksom! Men som sagt, jeg følte det hele var for godt til å være sant, så jeg så den vel på en måte komme.

En midlertidig leilighet måtte vi jo uansett hatt, nå blir det bare at vi må bo i den litt lengre enn først antatt. Leilighetsbytte og sånn skjer kjapt i Dubai, så allerede dagen etter at vi fikk vite om forsinkelsen fant vi vår midlertidige leilighet. Den ligger, praktisk nok, i samme bygg som vi allerede bor i, vi skal bare flytte opp noen etasjer. Vi pusset jo opp da vi flyttet inn hit, så det blir en nedgradering når det gjelder kjøkken og ikke minst bad (hallo, rosa fliser og oransje vask, why tho?!), men leiligheten oppe i 24. er større og har mer lagringsplass en den gamle, og dét er så digg det! Kjøperen av vår ville ha alle møblene våre, så i tillegg har vi kunnet kjøpe flunkende ny sofa og seng og alt sånt, noe som definitivt hjelper på stemningen.

På tirsdag klokken 18.00 kommer den nye eieren for å ta over, så helgen har blitt brukt på å kaste, sortere og flytte opp klær og sånt. IKEA i Dubai både leverer og bygger møbler, så akkurat den delen av flyttingen har gått særdeles bra ;-)

I morgen fortsetter moroa, så jeg bør komme meg i seng, men her er litt bilder fra vår nye, midlertidige, kåk.

Det blir bra dette!

Gudd nait :-*

Da vi var hjemme i Norge for å feire 17. mai så jeg ved en tilfeldighet en ung mann gjøre pullups på god morgen Norge. Jeg ble så rørt at jeg måtte ta til tårene, for Harald (aka @vikingwheels) har CP, sitter i rullestol, og kjørte 16 pullups på live TV. Å si at jeg var imponert var bare fornavnet.

Derfor var det ekstra kult da jeg plutselig fikk mail fra Harald. Han skulle til Dubai og hadde lyst til å treffe meg mens han var her. Drømmen hans er å klatre opp Burj Al Arab, så vi snakte om både det og alt og ingenting før Kaia gjorde tegn til at vi hadde snakket lenge nok. Jeg fikk se ham kjøre pullups live før han dro fra gymmen, og måtte jobbe med meg selv for å ikke ta til tårene igjen. For en mann, og for en innstilling til livet liksom! Jeg digget det så sinnsykt, og fra responsen på snappene jeg la ut av ham å dømme så er jeg ikke den eneste som lot meg imponere.

Nå krysser jeg bare fingrene for at Burj Al Arab lar ham få oppfylle klatredrømmen sin.

Dagen etter fikk jeg nok ett celebert besøk på SHP. Jeg klarte å overtale Tone og co til en treningsøkt hos oss, og hadde ett aldri så lite #bucketlist moment. Jeg skal jo ikke legge skjul på at det var ekstremt stas å få trene selveste Tone Damli Aaberge, men samtidig vil jeg påstå jeg gikk inn i trenerrollen da vi var i gang, og tenkte ikke så mye over om det var Tone eller Tine jeg hadde foran meg liksom. Det har forsåvidt antagelig å gjøre med at Damli Aaberge- jentene er meget laidback, og det er lett å trives i deres nærvær.

Deretter måtte jeg takke nei til å fortsette moroa på yatch-tur. Jeg skulle nemlig på IKEA for å handle møbler for vi flytter (!) i slutten av denne måneden! Men, det får jeg fortelle om i neste blogginnlegg for nå må hu mor sove!

Gudd nait!

Mamma og pappa dro hjem i forigårs, og selv om det absolutt ikke blir lettere, så har det vært mindre trist og tomt i leiligheten denne gangen. Ett par timer etter at de dro kom nemlig søskenbarnet mitt Ine Marie, og det har virkelig hjulpet på savnet av mamma og pappa.

Det betyr også at strandlivet fortsetter en stund fremover, så i den anledning deler jeg noen bilder fra dagen vår i dag. Deretter må jeg hoppe i seng, for nå er jeg så trøtt at jeg ikke orker å spise sjokolade en gang og da er man trøtt ass!

Gudd nait partypeople,

I’m out!