«Må du plent trene?» spurte Ian meg da jeg ville trene på julaften, og det var jo egentlig ikke det at jeg plent måtte, men jeg hadde muligheten, og da kjentes det nesten som sløseri å ikke gripe den. Det ble forsåvidt ikke trening akkurat den dagen, for timene forsvant og plutselig skulle vi i finstasen, men generelt har det vært ståa i julen: jeg har trent fordi jeg kan! 

Noen kaller det «damage control», andre bruker uttrykk som «train to eat», men spør du meg er ikke det rette innstillingen å ha dersom man vil bli glad i trening. Selvsagt er det jo fint at en aktiv hverdag gjør at jeg kan spise mer sjokolade uten at det får dramatiske konsekvenser, men det er ikke først og fremst for å få lov til å spise at jeg trener. Jeg trener fordi jeg genuint liker det! Å lage en økt i hodet, med øvelser som passer sammen og tall som ser fine ut på papir, forestille seg hvordan den blir, for så å gjennomføre og virkelig kjenne på hvordan det føles i kroppen. En kropp som kjennes sterk ut, og som jeg stoler på kan gjennomføre det jeg vil. Endorfinene som ruser, og den herlige følelsen av å ha utrettet noe etterpå, ahh, magisk!

Jeg har jo likt å trene i flere år nå, men spesielt etter at Kaia kom ser jeg virkelig på det som ett privilegium å ha muligheten. Det er min me-time, og jammen har det blitt mye me-time i julen! I går for eksempel gjorde jeg en økt som var så grusomt at jeg gruet meg litt på forhånd. Jeg har ikke presset meg selv så mye siden før jeg var gravid, og hadde lyst til å stoppe før første runde var fullført- med 9 runder igjen! Men, med storebror som tilskuer og motivator kom jeg meg gjennom, og mestringsfølelsen etterpå var helt enorm. Jeg var totalt utslitt, men likevel så glad. Det var herlig :-)

I dag fikk jeg fullført julens tredje 10-kilometer på mølla. Været, eller rettere sagt garderoben min, har ikke tillat uteløping, så dermed har det blitt fest på mølla i stedet de dagene jeg ikke har vært sugen på styrketrening. Selv om det ikke er tidenes mest kreative økt, så er det en fryd å få løpe uforstyrret akkurat så langt og lenge jeg vil. 

Takk og pris for treningslyst, en velfungerende kropp og ikke minst gode besteforeldre sier jeg bare!

Jeg er heldig!

..og akkurat det skal jeg minne meg selv på i morgen når vi vender nesene mot Dubai igjen. Da blir det grining ass!

Snaiks

I dag var vi på Crossfit Centrum for en liten trenings, og det første som skjedde omtrent var at jeg fikk meg en på trynet! Det var min egen feil, så jeg kan vel ikke syte så mye over det, men jeg er rød og hoven under det høyre øyet, så det blir spennende å se hvordan ståa er i morgen. 

De har sånn der pegboard på Crossfit Centrum, en hullete vegg man klatrer opp ved å sette små pinner, eller pegs, inn i, og siden jeg aldri har testet var jeg veldig keen på å prøve. Jeg gjorde sånn som jeg har sett folk gjøre på Instagram (trodde jeg!), men glapp den ene peggen slik at jeg slo meg selv med den rett i ansiktet! Jeg hadde mest lyst til å begynnne å grine, men det var så mange folk der så jeg måtte bare bite tenna sammen og prøve å le med Ian. For ja, han lo :-|

Utenom det fikk vi en bra trening. Nå krysser jeg bare fingrene for at rumpe og hamstrings er mer såre enn ansiktet i morgen ;-)

Snaiks!

Jeg er totalt bortskjemt når det gjelder trening her hjemme. Ikke bare kan jeg velge mellom to flotte treningssentre (les Spinneriet og Puls), jeg har også super barnevaktshjelp som mer enn gjerne lar meg stikke på trening i både en og to timer. Det er så ubeskrivelig deilig å kunne trene uten å ta hensyn til en liten krabat, eller å måtte skynde seg til noen som trenger meg. I dag for eksempel fikk jeg unnalagt 10 kilometer på tredemølla, nnoe jeg virkelig ikke kan huske sist skjedde! Tror det må ha vært i starten av graviditeten, før jeg fikk vondt i bekkenet.

Uansett, i dag fikk jeg løpe akkurat så lenge jeg ville, og valgte å gjøre det på mølla helt enkelt fordi jeg ikke hadde lyst til å fryse i hjel ute. Jeg har ikke løpeklær for dette været her ass! Og så kom jeg på den GENIALE ideen om å komme up to date på SKAM- fronten mens jeg løp. Det gjorde jo det hele til en ekstra gøy affære. To episoder og 10 kilometer senere var jeg både svett og sliten, men aller mest happy. Både for at jeg var i mål, og for at jeg hadde gjennomført.

Nå er det natta her i gården i alle fall!

Snaiks :-)