Altså, jeg kan ikke stryke klær. Heldivis er det mest treningsklær det går i hos både meg og Ian, og dersom han en sjelden gang har en skjorte som skal vaskes, så leverer jeg den over gata til rens og press. Det koster under 20 kroner og høres kanskje sprøtt ut for dere som er ekte koneemne, men jeg sparer meg for frustrasjonen (og Ian for ødelagte skjorter!) ved å gjøre det på den måten.

Men nå som jeg har vasket lille bebis sine klær har jeg faktisk tatt strykejern og strykebrett i bruk. Og det er jo mye, myyye gøyere å stelle med klærne når de er helt nye og knøttsmå. Aldri har det vært så gøy å vaske klær liksom! Sokkene jeg hadde kjøpt er så små at jeg får tårer i øynene, og de ble jo ikke akkurat større av en omgang i vaskemaskinen! Du vet du er gravid når du begynner å grine av et par sokker for å si det sånn ;-)

Mulig det er tidlig, men jeg tenkte å pakke bagen til sykehuset også i dag. Jeg hater generelt å pakke, og vil jo helst unngå å stresse med sånt midt i rier og greier, så better safe than sorry og alt det der. Takk og pris finnes det mange bra forslag på nett, og venninner har også tipset om ting som mykt dopapir og voksenbleier (hurra!), men jeg tenkte jeg kunne høre med dere også. Hva er deres must-haves i sykehusbagen?

Slik lød meldingen fra en venninne i dag. Vedlagt hadde hun en screenshot av en kommentar på mitt siste Instagrambilde, der en annen jente lurte på om jeg kanskje skulle ha tvillinger fordi magen min var så stor. Jeg tror egentlig ikke jenta som skrev kommentaren mente noe vondt med det, men venninnen min syntes altså kommentaren var unødvendig og over streken. Og jeg er jo selvsagt glad for at hun «got my back» på denne måten, men for å være helt ærlig så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg er helt for at man skal være varsom med å kommentere folks mager (gravid eller ei!), siden man aldri vet hvordan hver enkelt reagerer, men selv lar jeg det aller meste prelle av meg. Jeg tror det er fordi jeg føler meg så komfortabel med kulen på magen selv, at det liksom ikke betyr noe dersom folk synes jeg ser «for» stor ut.

Herregud, en kjapp scroll nedover Instagram-feeden min og jeg tror de aller fleste vil konkludere med at jeg er helt okei med hvordan jeg ser ut for tiden liksom. Jeg har jo forsåvidt alltid hatt lav terskel for å slenge opp en «shameless mirror selfie», men det har jo ikke akkurat blitt færre av de siden jeg ble gravid. Med snart 15 kilo pluss, ekstra polstring jevnt over og i bare truse og BH. Hvem hadde trodd det? I alle fall ikke undertegnede. Er det kleint å si at jeg håper denne selvsikkerheten eller hva man skal kalle det varer resten av livet?

I dag er jeg 37 uker gravid, og lille bebis anses som ferdigbakt. Jeg sa til Ian at jeg burde ha bakt boller eller en kake eller noe for å markere det liksom, men klokken har passert sju i Dubailand og det er aldeles for seint for den slags. Vi får ha det til gode ;-)

XOXO
hun der som synes det er så gøy å ha stor mage

I går drømte jeg at lille bebis kom, men jeg var skuffet fordi h*n ikke var så søt som jeg hadde sett for meg, og i natt drømte jeg at jeg glemte av alt som het bleieskift, og babyen gikk en hel dag uten at jeg så mye som sjekket bleia. Fy søren, da føler man seg som en bra vordende mor (og generelt et bra menneske) når man våkner liksom :-O

Men jeg har fått trøstende ord på Snapchat om at dette visstnok er normalt, og at det er hormonene som spiller meg et puss. Vel, de hormonene kjenner jeg på i dag i alle fall, for jeg har vært så trøtt og slapp at jeg la meg i sengen igjen etter min første (og heldigvis eneste!) kunde for dagen. Halsbrannen har igjen gjort seg gjeldende, og jeg begynte å grine av en post på Instagram. Det var en klisjeaktig graviditetsquote som jeg kanskje ellers hadde syntes var klein, men i dag fikk den altså vannverket i gang for full guffe. Jeg har alltid hatt lett for å ta til tårene, men nå skal det altså ikke så mye til. Teksten «I knew you would be lovely» som står på den ene bodyen til lille bebis gjør meg jo også rørt til tårer, så ja, der er ståa liksom.

En god venninne med en liten krabat på snart 9 måneder sa til meg i starten av graviditeten at jeg skulle ta meg tid til «me-time» når jeg kunne. Altså ha dager der jeg ikke gjorde noen ting, og typ hadde en hel dag i sengen eller på sofaen med film og ingen gjøremål. Visstnok blir det nemlig ikke så mye sånt når man får smått i hus ;-) Så jeg hører på henne jeg og nyter litt «wasted time» i dag.

Snaiks :-)