I dag er det en uke siden Kaia Isabella kom til verden. På en måte har uken fløyet forbi, men på en annen måte føles det som den siste uken har vart et helt liv. Kanskje er det fordi livet vårt ble forandret for alltid sist torsdag?
Så hva passer vel ikke bedre denne throwback thursdayen enn å fortelle om fødselen? Mulig dette blir litt for detaljert for enkelte, så det er helt lov å scrolle forbi altså. Men å gi liv til ett barn er jo det største jeg har opplevd, så det er like mye for min egen del at jeg skriver ned dette.
Husker dere kanskje innlegget jeg la ut sist onsdag med det jeg håpet var aller siste progresjonsbilde? Vel, ca 30 minutter etter at det bildet ble postet var det som at jeg tisset i den prikkete trusa. Bare at det var ikke tiss. Eksakt hva det var vet jeg ikke, men ikke lenge etterpå kom den såkalte slimproppen, og jeg kjente at jeg virkelig begynte å bli spent. Google fortalte at det kunne ta lang tid mellom det at slimproppen gikk og start av fødsel, men det var i alle fall mer action enn jeg hadde hatt så langt!
Jeg hadde mye kynnere den dagen, og i ett-tiden natt til torsdag fikk jeg min første ri. Jeg var usikker på om det faktisk var det som skjedde, men vi begynte å ta tid mellom hver, og varighet. Det var ca 10 minutter mellom hver ri gjennom hele natten, så jeg slumret litt av innimellom. Jeg hadde lenge lurt på om jeg kom til å være i tvil om det var rier jeg hadde eller ikke, og i starten var jeg som nevnt litt usikker, men etterhvert begynte jeg å kjenne igjen smerten. Det var som en bølge av vondt ubehag som startet i korsryggen, og deretter spredte seg frem til mage, bekken og underliv. Det var vondt, men jeg husker jeg sa til Ian at det var utholdelig.
I 10-tiden torsdags morgen begynte riene å komme oftere, og det var 5-6 minutter mellom hver. Ian ringte til legen og spurte om det var på tide å dra inn til sykehuset, og hun sa at det kunne vi gjøre.
Jeg hadde jo allerede pakket bagen egentlig (jeg brukte forresten ikke halvparten av det som var i den en gang!), men la oppi de siste toalettsakene, og så dro vi til sykehuset.
Vel fremme på sykehuset fikk vi ett eget såkalt Hyphnobirthing-rom. Der var det seng til meg, sofa til Ian, og ulike baller og redskap til å sitte på og henge i/over. Der var også et stort bad med toalett, dusj og badekar. Og så var det dempet belysning med bare stjernespotlights i taket. Det var digg!
Jeg hadde 3 cm åpning da vi kom inn (jeg tror det var i 11-12 tiden men skal bekrefte med Ian), og de sa til meg at jeg kunne dra hjem dersom jeg ville. På det tidspunktet var riene så sterke og hyppige at jeg ikke kunne tenke tanken å sette meg i bilen igjen, så vi bestemte oss for å bli.
Det var som om riene kom i dobbelt. Etter 3-4 minutt kom en, og like etter at den hadde gått over kom en ny. «Å nei ikke nå igjen» tenkte jeg flere ganger, og det var vondt. Jævlig vondt. Faktisk var det så vondt at jeg er glad for at ingen spurte om jeg ville ha epidural, for jeg hadde nok sagt ja. Jeg hadde jo bestemt meg for at jeg ville gjøre det så naturlig som mulig.
Jeg var aldri redd for å føde, utenom vonde tanker om ting som kunne skje Kaia, jeg var bare veldig spent på det hele. Men det gikk fort opp for meg at jeg hadde undervurdert hvor vondt det kom til å være. Eller, for å være helt ærlig hadde jeg nok overvurdert meg selv og min evne til å takle smertene. Det var ikke bare smerten i seg, men jeg fikk jo for pokker ingen pause mellom slagene før det var på an igjen! Jeg sa til og med til Ian flere ganger at jeg ikke fattet hvordan kvinner svakere enn meg klarte å føde, så der har dere meg folkens!
For å lindre smertene fikk jeg legge meg i badekaret, og fy søren så digg det føltes. Jeg vet ikke engang hvor lenge jeg var oppi der første gang, men den dempede belysningen, det varme vannet og Ian støttende ved badekarskanten så hadde jeg det ganske ok, alt tatt i betraktning.
Jeg tror klokken må ha blitt 2 eller 3 og de ville ha meg utav badekaret for å måle aktiviteten og sjekke meg. I 20 minutt måtte jeg ha på meg det der beltet, og det var noen av de mest ubehagelige minuttene jeg hadde. Frem til da i alle fall. Jeg stod på alle 4 og følte at riene kom konstant. Og så føltes det som at jeg måtte på do, og da mener jeg ikke for å tisse.
Jeg hadde 6-7 cm åpning og ville tilbake i badekaret. Og der ble jeg jammen til Kaia var ute. Det var absolutt ikke planlagt med vannfødsel, men det bare ble sånn.
Jeg kan ikke si når jeg begynte å få pressrier, men riene forandret seg i alle fall i hvordan de føltes ut. Jeg følte også at jeg måtte spy under hver ri, og når jeg tenker meg om husker jeg at jeg faktisk gjorde det også, tidligere på dagen. Ian, jordmoren og sykepleieren hennes ville hele tiden ha meg til å drikke juice, men det klarte jeg ikke. Jeg hadde ikke spist på hele dagen, og der på slutten var det i alle fall ikke snakk om at jeg skulle klare å få ned noe som helst.
Jordmoren sjekket meg, og hun kunne kjenne at vannet hadde gått. Dermed tilkalte de den danske legen min for nå var det definitivt ting på gang. Snille Dr. Annie kom rundt klokken 4 (tror jeg), og jeg var så glad for å se henne. De spurte meg om jeg ville opp av vannet eller om jeg ville føde i vann, og jeg valgte å bli der.
Ved siden av badekaret hadde vi sett at det hang en liten hov, og det skulle snart vise seg hva den var ment til å brukes til. Det kom både det ene og det andre i vannet, og selv om jeg husker at jeg var svært klar over at det skjedde, så brydde jeg meg ikke så mye mer om akkurat det.
Pressriene kom og jeg husker det føltes mer ut som kramper. Det var ikke så mye pressing fra min side, det føltes mer som at kroppen styrte dette selv, og det var mer pause mellom hver ri. Jeg satt på tvers i det store badekaret med Ian bak hodet mitt og Dr. Annie fremfor meg. «Nå er hun snart her» sa Ian da Annie sa hun kunne se hodet, og for en følelse det var å vite at vi endelig skulle få treffe henne!
Jeg hadde flere pressrier der jeg kunne kjenne at hodet var på vei ut, men hver gang jeg gav opp i å presse gikk jo hodet tilbake igjen. Det var i alle fall slik det føltes for meg. Jeg hadde flere ganger lyst til å gi opp oppi hodet mitt. Jeg spurte Dr. Annie typ «are we there yet?», og da hun sa det kunne ta alt fra 5 til 20 minutter ble jeg glad. 20 minutter til skulle jeg klare!
Det viste seg at den lille jenta vår ville ut med hodet og den ene armen først, i ekte supermann stil. Eventuelt i samme posering som jeg selv ofte gjør, med en arm rett ut og den andre i en bicepscurl- jeg velger å tro det siste ;-) men det var denne posisjonen som gjorde at det tok så lang tid å få ut hodet, og jeg er faktisk litt glad for denne «trøsten». Det var jo under pressriene jeg trodde jeg skulle få bruk for styrken min, slik at den delen gikk fortere, men det ble ikke helt sånn.
Da hodet kom ut trodde jeg at jeg var ferdig jeg, men jeg måtte visst presse ut resten av henne også! Det gikk heldigvis mye lettere, og så var hun ute. «Ta henne opp» sa Dr. Annie, og jeg lover, den følelsen når jeg tok den myke, glatte kroppen hennes fra mellom beina mine og løftet henne opp på brystet mitt, den glemmer jeg aldri. Det øyeblikket der er uten tvil det største som har hendt meg, og jeg klarer ikke å holde tilbake tårene når jeg skriver dette.
Torsdag 3. desember 2015, klokken 17.12 ble jeg og Ian foreldre til den vakreste skapningen vi kan tenke oss. Kaia Isabella var 51 cm og 3405 gram ren kjærlighet.
Når jeg tenker tilbake var det en helt fantastisk fødselsopplevelse, og jeg ville ikke endret på en eneste ting. Men det var veldig, veldig vondt. En smerte som var lett å glemme i det øyeblikket jeg fikk jenta vår i armene mine.
Kjære Kaia, takk for at det var akkurat du som lå inne i magen min. Mamma elsker deg.
ingerindubai.com 