..og mest sannsynlig beachen igjen i morgen :-D
Jeg har alltid likt helg (like who doesn’t?!), men nå setter jeg om mulig enda større pris på disse dagene sammen med de jeg er mest glad i. Det spiller liksom ikke så stor rolle hva vi gjør, men jeg klager jo absolutt ikke når jeg får ligge strekk ut på en solseng (i den forstand man får ligge strekk ut når man har kids vel og merke) eller spise cupcakes i lystig lag, for å si det sånn.
Håper helgen deres blir fin!
Snaiks :-)
Det var en salig blanding av morgenfriskuser (som meg selv ;-P) og «walk of shamers», eller hva man nå skal kalle de som kjører slutty halloween kostyme i 7-draget en lørdags morgen, som møtte meg på løpetur i morges.
Jeg måtte dra litt på smilebåndet av sistnevnte, for jeg trodde det bare var sånn man ser på film, og i alle fall ikke i Dubai Marina liksom. Men så skal det jo heller ikke så mye til for å få meg til å smile når jeg er ute på løpetur og beina bare går av seg selv da. Jeg blir glad helt inn i hjerterota, og samtidig så lettrørt at til og med en Britney Spears sang kan få meg til å ta til tårene. Ved enden av marinaen så jeg en gjeng mennesker som skulle ut i båt som stod og ba sammen, og det rant nesten over for meg. Det var så fint og rørende å se.
Det fikk meg til å tenke på at det virkelig er noe jeg liker med Dubai. At folk er så åpne om sin tro og religion. Da jeg trente min 9 år gamle kunde i går for eksempel, utbrøt han en arabisk frase som betydde at han takket Gud etter at han fikk til ett høyt Pokemon hopp (yep, that’s how we roll), og jeg lurer på hvor mange niåringer i Norge som hadde gjort det samme. Jeg er kristen og har bedt aftenbønn så lenge jeg kan huske, men jeg tror ikke det falt meg inn å takke Gud for sånne helt random ting i hverdagen. Det var ganske kult at han gjorde det synes jeg.
Anyways, nå skal jeg takke Gud for den lille sovende skapningen som ligger ved siden av meg her, og hvile litt med henne før vi drar på stranden.
Ha en fin lørdag partypeople!
Snaiks :-)
Jeg vet jeg har sagt det mange ganger før, men det tar litt lenger tid å gjøre en økt når Kaia er med i gymmet. Og jammen blir det koseligere også! Jeg kan jo ikke annet enn å le når hun nærmest prøver å krype tilbake dit hun kom fra mens jeg prøver å få gjort litt core for uvanlighetens skyld liksom.
Det tok sin tid, men med hjelp av gode kollegaer og ett tomt gym kom jeg meg til slutt gjennom følgende:
A1) 3 x 10 sumomarkløft @ 100kg
A2) 3 x 10 Arnold press @ 2 x 14kg
B1) 4 x 10 (+10 halve) hofteløft @ 90kg
B2) 4 x 10 nøytrale pullups
C1) 2 x 10+10+10 GHD-kompleks
C2) 2 x 20 renegade row @ 2 x 14kg
C3) 2 x 20 dynamisk planke
And it looked a little something like this:
Nå erre natta!
Sov godt :-D
I dag gjorde jeg min typiske quickfix styrkeøkt som hverken krever lang tid eller mye utstyr. Det den derimot krever er styrke, gjerne mental sådan fordi det er mange reps med relativt høy belastning og jeg har lyst til å bryte før jeg egentlig har begynt. Men jeg lurer på om det faktisk er grunnen til at jeg liker den så godt, for det føles alltid så bra når jeg har kjempet meg gjennom. Jeg har i alle fall gjort økten så mange ganger før at jeg har mistet tellingen- både på hvor mange ganger jeg faktisk har gjort den, oooog på hvor mange ganger jeg har fortalt dere nettopp dét ;-)
Men grunnen til at jeg likevel fant det verdt å nevne er at til tross for at jeg har gjort samme økt med samme belastning ørten hundre ganger så blir den aldri lettere! Why??? Det er like tungt hver eneste gang, og i dag hadde jeg nesten lyst til at Kaia skulle bli grinete sånn at jeg fikk en grunn til å ikke fullføre! Så da jeg nå dykket tilbake i treningsarkivet litt og fant ut at jeg faktisk gjorde den med 5 kilo mindre på respektive øvelse, så hjalp det jo litt på egoet. Men, jeg vet også at jeg ved ett par tilfeller har gjort den med 5 kilo mer på hver øvelse etter at kunden min (som forøvrig har døpt økten «The Inger») sa «let’s add 5 kilos«, såeee… Det blir en stund til jeg våger å teste det ass! Jeg er knapt nok sterk nok til å gjøre det jeg gjorde i dag!
Økten jeg snakker om er forresten følgende:
3 runder av:
20 utfall bakover @ 60kg
10 push press @ 50kg
20 knebøy @ 70kg
10 chins/pullups
Dersom du ikke har testet den ennå synes jeg virkelig det er på tide ;-) Du trenger jo ikke starte med en belastning som gjør at du blir nervøs første gang liksom, men det skal heller ikke være noen walk in the park #forråsirresånn
Jeg trodde helt ærlig at jeg hadde filmet og vist dere denne økten maaaange flere ganger enn dette, men disse 3 videoene var altså alt jeg fant. Det betyr at jeg har lov å filme igjen med andre ord ;-)
Snaiks!
3 glass vin i går, i seng etter midnatt (hvilket ALDRI skjer lenger), og ca 5 timer søvn er ikke akkurat beste oppladningen for en løpetur first thing in the morning, men det er ikke hver dag jeg har mulighet til å starte dagen slik, så da fikk det bare gå.
Det var tungt å løpe, men jeg tillot helt enkelt ikke meg selv å klage. I stedet prøvde jeg å tenke på hvor heldig jeg var som for n-te gangen i det siste fikk lov til å løpe akkurat hvor, og så langt jeg ville. Det var noen som sa til meg at jeg får det til å se så lett ut, og det er det absolutt ikke, men det er så sinnsykt mye hjelp i å ha den innstillingen om at løping sånn helt alene er en luksus, og ingen tvang. Jeg tviler på at jeg hadde kommet meg ut i morges dersom jeg visste at jeg hadde sjangs til å gjøre det i morgen eller dagen etterpå liksom.
Så det ble ca 10 kilometer igjen da, og jeg trenger vel ikke poengtere at jeg ikke akkurat angret da jeg var ferdig ;-)
Jeg sier ca 10km, for de siste gangene jeg har målt løperunden min har klokka fortalt 10,5km, 10,3km, og 9,7km. Jeg bruker appen Nike Run Club og har 3Gen på, men vet ikke helt hvor pålitelig den er ass. Same same egentlig, for i dag kom jeg meg rundt på 53 minutt, og jeg vet fra gammelt av at alt under 55 minutter på den runden er dritbra for undertegnede!
Dagen har fortsatt like bra som den startet, for jeg ligger i skrivende stund på en solseng på Palmen med en stor og liten sovende elsk ved siden av meg.
Jeg savner mamma og pappa ennå, men vi har det godt likevel :-)
Laters!
Vi trives i Dubai, det er ingen tvil om det, men når jeg må se to triste besteforeldre si hadet til sitt eneste barnebarn fordi vi har valgt å bo i en ørken, så brister hjertet mitt litt og jeg får vondt inni meg for at vi bor så langt fra hverandre.
Det har alltid vært trist når mamma og pappa reiser fra Dubai, men etter at vi fikk Kaia gjør det om mulig enda vondere. Jeg pleier å synes mer synd på meg selv som blir igjen, enn på de som må reise. De har turen hjem til å fokusere på og distrahere dem, mens jeg må våkne opp til ett tomt gjesterom der bare tøflene står igjen ved siden av senga. Men i kveld syntes jeg mest synd på mamma og pappa. Da de stod ved sengen for å si hadet til en sovende Kaia hadde jeg mest lyst til å legge meg ned å hulke. Jeg får være med Kaia i morgen, og dagen etter det, og dagen etter det, mens de må nøye seg med Skype frem til desember. Og det er jo bare ikke det samme!
Jeg gruer meg til i morgen, og til å finne en seng uten mormor og morfar i, men jeg har Kaia og Ian, så det skal jo gå bra. Det er bare veldig, veldig trist.
..er det ikke lurt å snappe vinglete snaps mens jeg løper, sjokolade i tenna, Kaia og generelt lange avhandlinger om alt og ingenting, for da mister jeg følgere. Det fikk jeg nemlig fortalt i en mindre hyggelig kommentar i går på SoMe- innlegget mitt.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre noen big deal ut av det hele, for det føles som at hver gang jeg får en negativ kommentar så skriver jeg ett eget innlegg om det, og hvorfor fokusere på det negative når jeg får tilbake så mye positivt liksom? Men så ble det plutselig litt bloggings fra sengekanten likevel da.
«Trenger vi få med oss alt? Trenger vi dele så mye?» spør hun. Og hun har jo ett poeng. For det er jo virkelig rart hvor opptatt vi kan bli av andres liv. Likevel må jo vedkommende være relativt opptatt av det jeg driver med, siden hun fant det viktig å fortelle meg hvordan jeg burde snappe liksom.
Nei vi trenger ikke å få med oss alt, og nei vi trenger ikke dele alt. Men jeg synes dette bør være opp til hver enkelt jeg. Det hadde aldri falt meg inn å peke fing til noen jeg følger på sosiale medier og fortelle dem hvordan de skal utføre hobbyen sin!
Men altså, det er nok ganske typisk meg å gå i forsvar med en gang noen ikke er superhappy for det jeg driver med. Og det er deres feil- jeg får jo så sjeldent pes at jeg helt enkelt ikke klarer å ignorere det de få gangene det skjer! Det er mye mulig kommentaren bare var velmenende feedback på hvordan jeg kan forbedre @ingerindubai. Men sorry altså, jeg kommer forsatt til å snappe ustødige løpesnaps, sjokolade og trening, til tross for at det ikke er til glede for alle, helt enkelt fordi jeg synes det er gøy! Mister jeg noen følgere av det, vel, so be it.
Kanskje det er en av friheten man kan ta seg når man ikke lever av bloggen eller tjener penger på å ha mest mulig følgere? Jeg er en egoistisk blogger, for jeg synes det er gøyere å gjøre det som gir meg noe, i stedet for å prøve å please alle andre.
Peace out,
A-town
..jeg vet forresten ikke hva det betyr, men det er det Usher sier i begynnelsen av Yeah, og det høres bare kult ut :-P
..skal jeg dele litt av musikken jeg hører på når jeg løper. Men greia er at jeg ikke har noen egen spilleliste, jeg bare setter på shuffle, og det blir en herlig blanding av nytt og gammelt. Jeg kan derfor ikke dele hele listen (ain’t nobody got time fo dat), men jeg kan i alle fall gi dere de låtene som jeg ofte shuffler meg frem til, eller som har havnet på snap.
Og bare så det er sagt; jeg er altspisende og har ikke noen spesiell musikksmak. Når jeg løper vil jeg høre på noe som er nytt, og/eller noe som gir meg energi. Det kan være alt fra den nyeste Bieber-låten til Run Run Rudolph sangen fra Home Alone som gir meg det lille ekstra kicket. Jeg er ikke kresen foråsirresånn.
Litt hummer og kanari der altså, men det får i alle fall beina mine til å gå litt raskere ;-)
Del gjerne med deg om du har noen tips til sanger jeg bør ha i biblioteket!
Snaiks!
I sommer fikk jeg og Ian to måneder gratis medlemsskap i Privilee, ett fordelskort som gav oss tilgang til de fleste store beachklubbene i Dubai. Det eneste negative med den dealen er at den ikke varte evig, og at jeg ble litt for komfortabel med lett parkering (les: valet), håndkleservice, gode solsenger og luksus sånn generelt.
Så nå når strandsesongen er i gang i Dubai så jeg nesten litt mørkt på det å dra Kaia med til en offentlig strand der vi må betale i dyre dommer for parkering, dra med egne solstoler, parasoll og håndkle, og ha en kid som er dekket i sand fra første stund uten mulighet til å skylle det av i annet enn sjøen.
Altså, jeg er 100% klar over hvor bortskjemt og utakknemlig jeg høres ut nå. Hadde det ikke vært for disse to månedene med Privilee hadde vi jo ikke visst om noe annet enn den offentlige stranden på JBR eller Kite Beach, og vi hadde jo fått det til å funke. Men som sagt, nå vet jeg jo litt for godt om at det finnes så mye bedre alternativ, så det eneste rette var derfor å bli medlem i Privilee sånn helt på skikkelig. Uten noe #spons og sånn. Ja, det koster, men etter å ha sett hvor mye Kaia koste seg i dag er det ingen tvil om at det kommer til å være verdt pengene. Hun formelig kvitret av glede i bassenget jo!
Ahh, på tide å friske opp brunfargen igjen!
..min altså, ikke Kaia sin. Sånn i tilfelle noen var i ferd med å tilkalle mammapolitiet ;-)
Snaiks!
I dag har jeg holdt ett lite foredrag om sosiale medier, eller SoMe som kidza sier, på Sjømannskirken i Dubai. Om jeg skal være helt ærlig så hadde jeg veldig lyst til å snike meg unna hele greia, for jeg er jo absolutt ikke rette personen til å stå fremfor folk og fortelle de hvordan man kan «make it» på sosiale medier. Det beste tipset jeg kan gi for å få flere følgere er å bli gravid og gjøre pullups i uke 40 liksom, for det var jo det som gjorde det store utslaget for meg! Og vi kan vel alle være enige om at det ikke akkurat er bra tips..
Det jeg deler med meg på blogg, Instagram og Snapchat er hverken unikt eller nytt, og jeg tror mye handler om at jeg var tidlig ute som «treningsblogger», dersom det er det jeg kan klassifiseres som. Jeg har mange ganger fått hørt at det jeg gjør er inspirerende, så noe nytteverdi har det jo at jeg bretter ut livet mitt for de som vil se, men likevel- jeg er ingen SoMe- ekspert.
Jeg ser, og har alltid sett på @ingerindubai som en hobby. Det er underholdning, og det er gøy. Jeg blogger fordi jeg har lyst, og snapper og legger ut bilder som jeg har lyst til å vise frem på Instagram når det passer meg. Det er klart at litt #spons her og der er gøy, men det er ikke hovedsakelig derfor jeg gjør det. Og én ting er i alle fall sikkert, jeg lever ikke av bloggen min.
I forberedelsene til i dag (som ble gjort i går) begynte jeg så vidt å researche litt om hvordan man lykkes på sosiale medier. Jeg leste om segmentering av målgrupper, betalte Facebook-annonser og publiseringsplanlegging, men fant fort ut at det der var ikke noe for meg. Jeg kunne jo ikke stå og snakke om noe som jeg hverken har peiling på, eller som jeg har gjort selv. Så det var disse tipsene jeg delte i stedet:
Jeg måtte jo nevne hashtags, for det er jo klart at det er en effektiv måte å se og bli sett på. Men selv bruker jeg hashtags mest for å prøve å være morsom enn for å tiltrekke meg følgere.
MEN, det er jo lett å sitte å si at jeg ikke bryr meg om å få mange følgere eller likes når jeg allerede har mange følgere og likes! Det er jo mye mulig pipa hadde hatt en annen lyd dersom jeg ikke hadde hatt så mye flaks i denne sosial-media verdenen!
Anyways, take home messagen min var: being famous on Instagram is like being rich in Monopoly- it doesn’t count.
Edit: ..still, everyone wants to be rich while playing Monopoly ;-)
Ikke vet jeg, men moro er det!
Snaiks :-)
ingerindubai.com 