Kategori: Pregnancy & baby

Hvis det er lov å si.

Jeg savner å sove på magen, og å kunne snu meg i senga uten å våkne av at det gjør vondt. Jeg savner å passe i alle klærne mine, og å kunne ta på meg sko uten at det føles som at jeg skal svime av. Jeg savner å kunne bøye meg fremover sånn generelt uten ubehag.

Jeg savner å kunne spise hva, og hvor mye jeg vil uten å få halsbrann. Og savner å drikke vin, dog ikke så mye som jeg hadde fryktet- phew!

Jeg savner å kunne finne på en treningsøkt uten å måtte ta hensyn til bekken, mage og pulshøying. Og jeg savner å kunne løpe. Herregud som jeg savner å løpe!

Og det er vel egentlig knapt lov å si, men jeg savner hvordan kroppen min så ut. Kroppen min hentet seg fint inn etter sist graviditet, uten at jeg egentlig stresset så mye med å «få kroppen tilbake». Nå må jeg innrømme at jeg tenker mer på at den kanskje aldri blir som før igjen, fordi den tross alt skal gjennom en tvillinggraviditet, og jeg hadde løyet om jeg sa at jeg var likegyldig til det.

Det er heldigvis ikke eventuelle preg på kroppen som uroer meg mest, for tro meg, jeg har nok av annet mye «viktigere» å uroe meg over denne graviditeten! Men etter en fin samtale med en venninne om blant annet dette i dag ble jeg påminnet om at det er fint å dele sånne tanker som man egentlig ikke har helt lov til å si høyt. Så derfor ville jeg gjøre nettopp det :-)

Snaiks!

Det har jammen ikke blitt så regelmessige gravidoppdateringer som jeg hadde tenkt her inne, men jeg kan meddele at både jeg og tvillingene har det meget bra. Vi vokser alle 3, tvillingene akkurat som de skal, og jeg, vel, akkurat som forventet. Jeg innså allerede sist graviditet at jeg ikke er en sånn som bare får en fin kul på magen, og det er helt greit. Altså, kulen på magen er så absolutt på plass, og den er fin, men jeg vokser jo alle andre steder også.

Ian spurte meg om jeg synes det er kjipt med alle kommentarer om hvor stor magen er, og hvor fort den vokser, men det bryr jeg meg absolutt ikke om. Den skal vokse, det er to kids inni der! Det hadde vært verre om folk kommenterte hvor store lår og armer jeg har fått, for det er jo noe jeg til tider kjenner på selv. For ikke å snakke om appelsinhuden som virkelig har satt sitt preg på rumpe og lår. Heldigvis er folk flest veldig snille, og det er jo til og med flere som tar meg i forsvar i mitt eget kommentarfelt på Instagram dersom noen er ute med pekefingeren.

Og apropo forsvar så fikk jeg en veldig beroligende samtale med legen om usikkerheten min rundt trening og tvillinggraviditet. Hun sa flere ganger at man ikke kan trene på seg en prematur fødsel, og det er ord jeg har tatt med meg. Det er i tillegg positivt at jeg gikk til full termin sist graviditet, så jeg har kost meg mye mer med treningen i det siste.

Kaia er tilbake i barnehagen nå, etter 3 uker ferie, noe som også gjør det lettere å ta seg tid til å trene. Jeg tar gjerne en økt rett etter barnehagelevering, og får trent på det tidspunktet jeg har mest energi. Energi har jeg relativt mye av enda vil jeg påstå, men (og dette er et stort men!), jeg jobber svært lite om dagen, og dermed har jeg mer overskudd til å trene. Jeg får cred for at jeg orker å holde treningen i gang, men jeg synes det er mer cred til de som er i vanlig jobb mens de bærer frem et barn (eller to). Det er mye mer hardcore i mine øyne enn et par sett knebøy med en stang på nakken!

For å ikke bare skrive om kropp og trening så kan jeg jo også legge til at jeg så smått begynner å glede meg til å få tvillinger. Misforstå meg rett, jeg har gledet meg lenge, men det er som nevnt mye flere bekymringer nå enn sist gang jeg ruget. Jeg har fått høre alt fra «jeg er så glad det ikke er meg» til «så heldig du er som får tvillinger», og jeg kjenner vel at jeg veksler litt mellom de motpolene selv også. Men i det siste har jeg kjent litt mer på hvor spesielt det faktisk er med tvillinger fremfor alt som er skummelt og ekstra slitsomt, og det er en god følelse.

Mitt generelle svar når for spør hvordan det går er at jeg egentlig ikke har grunn til å klage ennå, men jeg klager litt likevel. Fordi det er innafor liksom ;-)

XOXO,

Twinmama in the making

..og dobbelt så mange bekymringer.

Det er helt sykt å tenke på at dersom jeg ikke hadde valgt å gå til doktoren i Dubai allerede i uke 11, så hadde det vært først sist uke vi hadde fått vite at vi venter tvillinger! Da var jeg nemlig på ordinær ultralyd i Stavanger. Jeg er jo fortsatt ikke vant med tanken på at det faktisk ligger to stk der inne, enda jeg har hatt over 10 uker med visshet- å få vite det når man er nesten halvveis er jo sprøtt å tenke på! Men, jeg har forstått det sånn at det er mange som velger å gå tidligere på ultralyd også i Norge, så kanskje det ikke er så mange som får 2 for 1- «sjokket» så langt ute i graviditeten uansett.

Anyways, sist uke var jeg på nok en superbra UL, og denne gangen fikk endelig Ian være med. Det som var ekstra gøy denne gangen var at vi fikk vite kjønnet på tvillingene. Da jeg var på  UL i uke 15 fikk jeg jo egentlig vite, men legen kunne ikke si med 100% sikkerhet at det hun så var riktig. Denne gangen klarte til og med vi se forskjellen på de to der inni, og det er nesten for godt til å være sant å vite at vi om noen måneder får både en gutt og en jente i familien!

Det viktigste er jo selvsagt at barnet er friskt, og at kjønn ikke spiller rolle, men jeg må ærlig innrømme at jeg likevel hadde forhåpninger om kjønn. Og jeg kunne faktisk ikke bedt om noe bedre enn dette- vi får det beste fra begge verdener!

Ellers fikk vi vite at alt ser ut til å være i skjønneste orden med begge to, og det er alltid en lettelse å få vite at alt er ok. Likevel har jeg ikke klart å begynne å glede meg enda. Det er fremdeles usikkerhet og ting jeg uroer meg for som hovedsakelig opptar tankene mine. Jeg er redd for at tvillingene skal fødes for tidlig sånn at jeg ikke får være nære de med en gang, og at jeg blir liggende på sykehus lenge uten å få dra hjem til Kaia. Jeg er redd for at de ikke er friske, og jeg bekymrer meg for at det ikke skal funke med amming. Jeg har ikke lyst til å måtte ta keisersnitt, og jeg har lyst til å føde uten epidural. Jeg tenker også mye på hvordan Kaia vil takle å få to søsken på en gang, og er redd for å ikke få tid og overskudd til å være en god mamma for henne.

Jeg har jo allerede hatt en graviditet uten komplikasjoner, fått oppleve en naturlig fødsel som gikk akkurat slik jeg ønsket, født et friskt barn der amming og soving funket fint. Jeg hentet meg fort inn etter fødsel både fysisk og psykisk, og fikk ikke et eneste strekkmerke på magen. Ikke at sistnevnte er så viktig egentlig, men jeg må jo ærlig innrømme at det også er noe jeg tenker over siden kroppen min skal gjennom noe helt annet nå. Jeg tenker hele tiden at jeg allerede har vært superheldig en gang- det er jo ikke selvsagt at det skal gå like bra med alt denne gangen!

Årh, jeg hater virkelig at jeg er sånn, og uroer meg over ting jeg ikke får gjort noe med, men jeg klarer likevel ikke la være. Jeg prøver å trøste meg med at det sikkert er normalt å tenke sånn, og håper jeg snart klarer å glede meg litt også. Inshallah!

For litt over en uke siden var jeg på min første norske ultralyd på sykehuset i Stavanger, og for en fin opplevelse det var! Jeg skulle så gjerne ha ønsket at Ian kunne vært med, for aldri før har jeg fått en så grundig og forklarende UL, men han fikk jo ikke lov pga Corona.

Jeg var på 3 ultralyder i Dubai før vi flyttet, og har forstått at det egentlig ikke er vanlig med ultralyd her i Norge før lenger ut i graviditeten, men etter at jeg hadde vært hos fastlegen min ble jeg innkalt til tidlig ultralyd. Siden det spiller rolle om tvillingene deler morkake eller ikke, og dette lettest kan ses tidlig i svangerskapet, fikk jeg innkallelse i uke 15.

Heldigvis kunne legen konstatere at tvillingene er av den mindre risikofylte typen, og at det var to friske krabater der inni. Jeg fikk vite kjønn også, men holder det hemmelig for offentligheten (hehe) foreløpig.

Formen har som nevnt endret seg drastisk siden vi kom til Norge, og takk og pris for det! Jeg kjenner at jeg ikke kan gå så lenge mellom hver gang jeg spiser som før, og spiser dermed «hele tiden», men så lenge det holder kvalmen i sjakk er det ok. Det har jo resultert i litt mer polstring sånn generelt, ikke bare på magen, men det takler jeg også. Heller det enn konstant kvalm si!

Nå er jeg 16 uker på vei, og det var omtrent da jeg måtte slutte med løping sist graviditet. Jeg løp meg en tur sist uke og det gikk ok, men allerede etter 10 minutt måtte jeg tisse, til tross for at det var det siste jeg gjorde før jeg dro, og jeg kjente det ganske mye i bekkenet etterpå. Mulig det blir mer turgåing enn løping på meg fremover, men det funker det også.

Ellers er min største plage at brystvortene klør! Jeg husker jo det skjedde sist graviditet også, men ikke at det startet så tidlig. Er det noen som har noen tips til noe som kan hjelpe? Bortsett fra å klø liksom.

Jeg kan ikke si at jeg har noen cravings sånn egentlig, men har likevel hatt lyst på litt uvanlige ting til meg å være, som for eksempel fiskekaker og kaviar. Det frister mer med en brødskive enn sjokolade, og jeg ville helst spist brødmat til frokost, middag og kvelds. Jeg får jo lyst på søte ting også, men helst surt eller salt snop fremfor sjokolade. Pappa har en boks salte pingviner som har stått i kjelleren siden nitten-pil-og-bue, og de fristet plutselig liksom, og her om dagen kjøpte jeg IFA-pastiller, noe jeg ikke kan huske å ha gjort siden jeg var tenåring. Det er jammen rart hva de det hormonene kan gjøre med en skrott altså ;-)

Generelt må jeg si at jeg trives med graviditeten om dagen. Det er gøy å ha fått litt tydelig mage, uten at den er så stor at den er i veien, og energinivået er ok. Jeg freaker fortsatt litt ut i blant når jeg tenker at det er to der inni, men tenker at det ikke er noe poeng i å stresse med hvor mye jobb det blir når de kommer ut ennå liksom.

Siden flere har etterspurt gravidoppdatering (helt sant, det er ikke noe jeg finner på altså!) tenkte jeg at jeg kan prøve å oppdatere det litt mer regelmessig. Men hva skal i så fall inkluderes? Er det noe du vil vite om graviditeten?

Let me know!

Takk kjære Gud for denne lille skapningen ♥

..Kaia altså, ikke kaninen, selv om den var søt den også da ;-)

Skrives i morgen- nå må a mor sove!