Maxi Cosi 2way Pearl #spons

Ok, bare så det er sagt, jeg er klar over at dette høres ut som tidenes salgstriks, for det er jo tross alt en sponset bilstol jeg nå skal fortelle om, men det har seg sånn at Kaia trives bedre i bil for tiden, og jeg tror det kan ha å gjøre med setet.

Som fortalt tidligere fikk vi bilstolen Maxi Cosi Pebble Plus til Kaia fra Babyshop på Kvadrat, og samme sleng fikk vi også Maxi Cosi 2way Pearl, en større bilstol som hun kan bruke til hun er 4 år. Siden vi ikke akkurat har overflod av lagringsplass her i Dubai (men overflod av omtrent alt annet..) så fikk vi den til Dubai først nå i høst. Og halvannen måned senere begynte vi å bruke den også ;-)

Jeg skal ikke legge skjul på at Kaia ikke er særlig glad i å kjøre bil. Jeg unngår helst å kjøre med henne alene, og når Ian kjører sitter jeg bak med henne. Jeg tror jeg kan telle på to hender antall ganger jeg har kjørt med henne alene (ever!), men det har funket siden det meste vi trenger er i gåavstand fra der vi bor, og vi er ikke avhengig av bil i hverdagen. Jeg vil tro at dersom vi helt enkelt bare hadde kjørt mer med henne fra starten av, så hadde hun kanskje vendt seg til det fortere, det har bare ikke blitt sånn.

Men, nå har vi altså byttet bilstol, og det er mye mindre syting enn før. Kaia sitter mer oppreist og høyere, og får med seg mer av hva som skjer. Jeg har kjørt litt med henne alene de siste ukene, og det har gått bra. Korte turer vel og merke, but I like where this is heading!

fullsizerender-3fullsizerender-4

Setet kan vendes i to retninger, derav navnet I guess, men enn så lenge får hun sitte samme vei som før. Og dersom hun sovner i bilen, som hun gjorde sist uke i 5-tiden på vei hjem fra stranda (herlig timing der ja!), kan man lett vippe setet bakover slik at hun sitter mer behagelig. Det fant jeg ut helt tilfeldig, for jeg har jammen ikke blitt bedre på å lese bruksanvisninger siden sist bilstol ;-) 

Snaiks!

Sorry at vi bor så langt vekke!

Vi trives i Dubai, det er ingen tvil om det, men når jeg må se to triste besteforeldre si hadet til sitt eneste barnebarn fordi vi har valgt å bo i en ørken, så brister hjertet mitt litt og jeg får vondt inni meg for at vi bor så langt fra hverandre.

Det har alltid vært trist når mamma og pappa reiser fra Dubai, men etter at vi fikk Kaia gjør det om mulig enda vondere. Jeg pleier å synes mer synd på meg selv som blir igjen, enn på de som må reise. De har turen hjem til å fokusere på og distrahere dem, mens jeg må våkne opp til ett tomt gjesterom der bare tøflene står igjen ved siden av senga. Men i kveld syntes jeg mest synd på mamma og pappa. Da de stod ved sengen for å si hadet til en sovende Kaia hadde jeg mest lyst til å legge meg ned å hulke. Jeg får være med Kaia i morgen, og dagen etter det, og dagen etter det, mens de må nøye seg med Skype frem til desember. Og det er jo bare ikke det samme!

Jeg gruer meg til i morgen, og til å finne en seng uten mormor og morfar i, men jeg har Kaia og Ian, så det skal jo gå bra. Det er bare veldig, veldig trist.

Kaia er 10 måneder

..og i dag fikk jeg endelig noen av hennes første steg på video. De to siste ukene har det nemlig vært ett par steg her og der, men når det skjer sitter jeg som regel med hjertet i halsen og våger knapt å puste, så noe mobil og filming har ikke funket. I dag fikk jeg derimot både noen steg på Snapchat da hun plutselig kom gående mot meg med tutten (eller kanskje dere sier smokk?), og så ble det mange steg senere i parken. Rekorden er foreløpig 7 steg, og stilen minner om storebror når han har hatt ett glass eller to for mye- som han så fint påpekte selv ;-)


Jeg er så glad i den der lille elsken min :-D

I natt kommer den store elsken også hjem, og det gledes!

Snaiks :-)

Hønemor

Noen PT timer og treningsøkter, to frisørtimer, én brunch, én dansetime og én kveldsbuffet. Det er det jeg har gjort uten Kaia de snart 10 siste månedene. Jo, og så var jeg og mamma og handlet mat en gang uten Kaia i sommer. Vi skyndte oss rundt begge to som om det brant på dass, og jeg følte at jeg gikk rundt uten bukser eller noe annet viktig som man helst bør ha når man er i butikken.

Separasjonsangsten er der ennå, og skal jeg gjøre noe uten Kaia som krever barnevakt så skal det være «verdt det». Samtidig savner jeg å kunne gjøre ting som egentlig ikke er verdt å være vekke fra henne for i det hele tatt, uten å få dårlig samvittighet for det. Kaia klarer seg jo kjempefint med andre, og hun er ikke så avhengig av meg som hun var før, så jeg bør jo kunne ta meg ett par timer i solen, uten henne, uten å føle at jeg er en dårlig mor av den grunn. Sant?

Jeg er en hønemor med snev av kontrollbehov samt altfor mye samvittighet. Jeg er klar over det, og jeg jobber med saken. Ian sa at om det ikke kom naturlig for meg å gjøre «uviktige» ting uten Kaia, så får jeg øve meg på det. Så det skal jeg. I morgen. I sola :-)

Wish me luck. Lol.

Ammer du?

Dette spørsmålet har jeg fått så mange ganger nå at jeg like gjerne kan ta det i plenum. For nei, jeg ammer ikke lengre, og jeg hadde løyet om jeg sa at det ikke gjør meg litt trist.

Jeg hadde ikke tenkt å amme helt til Kaia selv kunne ta frem puppen liksom, men jeg hadde håpet at jeg i alle fall skulle kunne gi henne morsmelk frem til hun var ett år. Da hun var rundt 5 måneder begynte det å bli skralt i meierihylla (les: jeg hadde lite melk), og jeg måtte spe på med litt morsmelkerstatning. Jeg prøvde alle triks i boka for å øke produksjonen, men ingenting nyttet. Jeg fikk også menstruasjonen tilbake rundt denne tiden, så det var jo ikke som at det hjalp, sånn hormonellt sett. Til slutt ville Kaia helt enkelt ikke ha pupp, og det var som om hun ikke visste hva hun skulle gjøre med den når jeg la henne til brystet.

I starten var jeg kjempelei meg for dette, og det gjør meg litt trist ennå. Jeg fikk liksom ingen closure. Plutselig var det bare slutt, og jeg rakk ikke å gå lei en gang. Jeg trodde jeg skulle komme til ett stadie der det skulle bli en befrielse «å slippe» å amme, men dit kom jeg altså aldri. Nå når jeg tenker tilbake er det som om jeg nesten ikke husker hvordan det var å amme engang, så kanskje jeg har fortrengt det hele på en måte.

Ammingen gikk bra fra første stund og Kaia fant veien til puppen innen ett kvarter etter at hun kom til verden. Hun tok brystet bra, og jeg hadde aldri så mye som en øm brystvorte. Så egentlig skal jeg jo bare være glad for at det gikk som det gikk, og for at jeg fikk fullamme i 5 måneder i alle fall. Det er jo mange som ikke får amme i det hele tatt, så jeg skal vel egentlig ikke klage for mye på at jeg ikke fikk bestemme selv når jeg skulle slutte.

Men, som sagt, det gjør meg litt trist, og jeg kan ikke noe for det.

Takk for tilbakemelding på den nye layoten forresten! So far so good tror jeg ;-)

Ha en fin søndag!

Try everything

I går kom det opp en crossfitøkt på den der «2 years ago today»- feeden min på Facebook, så jeg bestemte meg for å prøve, sånn for gamledagers skyld.

Sist gang jeg gjorde økten tok det meg litt over 12 minutter, så jeg tenkte det burde være mulig å bli ferdig mens Kaia sov. Det gikk jo ikke helt som planlagt, men for å være helt ærlig så trengte jeg de ekstra pausene for å underholde Kaia, for formen er ikke der den var for to år siden for å si det sånn! Litt synd bare at jeg ikke fikk fullført, men Kaia ble redd av lyden fra dobbel undersene, så jeg måtte stoppe.

For time:
10 shoulder to overhead @ 40kg
20 front squats @ 40kg
30 air squats
40 hand release push ups
50 squat clean thrusters @ 40kg
100 double unders

Etter 17 minutt hadde jeg 30 double unders igjen og måtte som sagt stoppe. Definitivt ingen skryteøkt med andre ord, men jeg er faktisk mest stolt av at jeg ikke stoppet når Kaia våknet. For det hadde jeg jammen gjort i gamledager. Nå til dags har jeg derimot ikke den luksusen ;-)

 

Ha en fin lørdag folks!
Snaiks

Kritikk

Jeg har alltid sagt at jeg er en heldig blogger når det kommer til kritikk og mindre fine tilbakemeldinger. Både her på bloggen og på Instagram. Før jeg ble gravid kunne jeg telle på én hånd antall negative kommentarer jeg hadde fått liksom. Én av de var fra en mann som mente jeg ikke trengte å bruke bikinitopp, fordi jeg ikke hadde pupper, og sånt kan jeg strengt tatt ikke ta meg nær av- mannen hadde jo ett poeng ;-)

Da jeg ble gravid fikk jeg mange nye følgere, og det var flere som stilte seg kritiske til hvordan jeg trente. De som har fulgt meg lenge visste hvordan jeg trente før, og dermed var det kanskje ikke så sjokkerende at jeg forsatte i omtrent samme tralten med baby i magen, men de nye følgerne så bare en høygravid dame som løftet rundt på relativt tunge vekter. Jeg forstår jo at de reagerte. 

Jeg tåler å vite at ikke alle digger meg liksom, men det er aldri gøy med dårlig kritikk. Likevel vil jeg påstå at jeg var ganske flink til å ikke la meg påvirke av tilbakemeldingene. Mye av det som ble skrevet i kommentarfeltene til videoene og sakene om meg som ble delt i utenlandsk media leste jeg ikke en gang. Ikke fordi jeg var redd for å bli såret, men fordi jeg visste at jeg kom til å bruke altfor mye tid på å svare og diskutere med folk som antagelig ikke vet stort om trening og graviditet likevel. Litt leste jeg selvsagt, og det var noen kommentarer av type «you go girl», men de fleste var i sjangeren «that woman is stupid and she will hurt her baby». 

Jeg er egentlig en ganske hårsår person, det tror jeg både Ian og familien min kan bekrefte, så jeg har ofte tenkt på hvorfor jeg taklet denne kritikken som jeg gjorde. Jeg ble kalt både dum, uvitende og egoistisk, og det var til og med en som mente jeg burde komme i fengsel for sånn jeg holdt på. Men jeg tror jeg ikke lot det gå inn på meg fordi jeg visste så godt at det jeg gjorde verken var skadelig for Kaia eller meg selv. Og da spiller det faktisk liten rolle at Tatiana og Emily på Facebook synes at jeg er gal og egoistisk.

Men, og dette er ett stort men, ståa er en heeeeelt annen etter at Kaia kom. Så sant noen antyder noe negativt om Kaia, eller om hvordan vi behandler henne, så er taggene mine ute. Jeg går i forsvarsposisjon med en gang, uten at jeg egentlig syns det er noe å forsvare en gang. Og jeg har faktisk ikke tenkt å unnskylde meg selv for det. Trangen til å forsvare meg selv og henne handler ikke om at jeg føler meg usikker eller er redd for at vi gjør noe feil. Jeg tror rett og slett det er morsinnstinktet som trer inn for full guffe. 

Det har blitt litt kritikk i siste. Flere har insinuert at vi ikke passer godt nok på Kaia i solen, og jeg kan ikke la være å bli lei meg. Det er mulig det menes vel, men det virker absolutt ikke sånn. Det føles helt og holdent ut som at vedkommende bare vil peke fing på feilene vi gjør, og regelrett kjefter på meg. Og det vi gjør «feil» baseres på hva «det ser ut som» på sosiale medier. Er jeg virkelig en så dårlig mamma at det trengs villt fremmede mennesker fra sosiale medier til å minne meg på at jeg må passe bedre på datteren min? 

Det skulle aldri falle meg inn å kjefte på, eller blande meg i andres liv på den måten. Men så er vi jo alle ulike. 

Jeg tenker bare litt sånn, at det er vel lettere for meg, som er sammen med Kaia tjuefire føkkings timer i døgnet, å vite om hun har det bra, er solbrent eller for varm, enn noen som bare ser henne i små glimt via Snapchat og Instagram.