Kritikk

Jeg har alltid sagt at jeg er en heldig blogger når det kommer til kritikk og mindre fine tilbakemeldinger. Både her på bloggen og på Instagram. Før jeg ble gravid kunne jeg telle på én hånd antall negative kommentarer jeg hadde fått liksom. Én av de var fra en mann som mente jeg ikke trengte å bruke bikinitopp, fordi jeg ikke hadde pupper, og sånt kan jeg strengt tatt ikke ta meg nær av- mannen hadde jo ett poeng ;-)

Da jeg ble gravid fikk jeg mange nye følgere, og det var flere som stilte seg kritiske til hvordan jeg trente. De som har fulgt meg lenge visste hvordan jeg trente før, og dermed var det kanskje ikke så sjokkerende at jeg forsatte i omtrent samme tralten med baby i magen, men de nye følgerne så bare en høygravid dame som løftet rundt på relativt tunge vekter. Jeg forstår jo at de reagerte. 

Jeg tåler å vite at ikke alle digger meg liksom, men det er aldri gøy med dårlig kritikk. Likevel vil jeg påstå at jeg var ganske flink til å ikke la meg påvirke av tilbakemeldingene. Mye av det som ble skrevet i kommentarfeltene til videoene og sakene om meg som ble delt i utenlandsk media leste jeg ikke en gang. Ikke fordi jeg var redd for å bli såret, men fordi jeg visste at jeg kom til å bruke altfor mye tid på å svare og diskutere med folk som antagelig ikke vet stort om trening og graviditet likevel. Litt leste jeg selvsagt, og det var noen kommentarer av type «you go girl», men de fleste var i sjangeren «that woman is stupid and she will hurt her baby». 

Jeg er egentlig en ganske hårsår person, det tror jeg både Ian og familien min kan bekrefte, så jeg har ofte tenkt på hvorfor jeg taklet denne kritikken som jeg gjorde. Jeg ble kalt både dum, uvitende og egoistisk, og det var til og med en som mente jeg burde komme i fengsel for sånn jeg holdt på. Men jeg tror jeg ikke lot det gå inn på meg fordi jeg visste så godt at det jeg gjorde verken var skadelig for Kaia eller meg selv. Og da spiller det faktisk liten rolle at Tatiana og Emily på Facebook synes at jeg er gal og egoistisk.

Men, og dette er ett stort men, ståa er en heeeeelt annen etter at Kaia kom. Så sant noen antyder noe negativt om Kaia, eller om hvordan vi behandler henne, så er taggene mine ute. Jeg går i forsvarsposisjon med en gang, uten at jeg egentlig syns det er noe å forsvare en gang. Og jeg har faktisk ikke tenkt å unnskylde meg selv for det. Trangen til å forsvare meg selv og henne handler ikke om at jeg føler meg usikker eller er redd for at vi gjør noe feil. Jeg tror rett og slett det er morsinnstinktet som trer inn for full guffe. 

Det har blitt litt kritikk i siste. Flere har insinuert at vi ikke passer godt nok på Kaia i solen, og jeg kan ikke la være å bli lei meg. Det er mulig det menes vel, men det virker absolutt ikke sånn. Det føles helt og holdent ut som at vedkommende bare vil peke fing på feilene vi gjør, og regelrett kjefter på meg. Og det vi gjør «feil» baseres på hva «det ser ut som» på sosiale medier. Er jeg virkelig en så dårlig mamma at det trengs villt fremmede mennesker fra sosiale medier til å minne meg på at jeg må passe bedre på datteren min? 

Det skulle aldri falle meg inn å kjefte på, eller blande meg i andres liv på den måten. Men så er vi jo alle ulike. 

Jeg tenker bare litt sånn, at det er vel lettere for meg, som er sammen med Kaia tjuefire føkkings timer i døgnet, å vite om hun har det bra, er solbrent eller for varm, enn noen som bare ser henne i små glimt via Snapchat og Instagram. 

Ikke akkurat som planlagt

Jeg har som nevnt ikke egentlig så stort behov for å dra ut å spise og sånn nå for tiden. Kaia har jo en slags rytme med når hun går til sengs, og jeg synes det er ganske greit å holde den sånn noelunde. Men når gode venner ber oss ut på middag, og vi har både mamma, pappa og storebror her som barnevakt, så kunne vi ikke si nei.

Men plutselig var det en liten skrott som absolutt ikke ville sove, så det ble en nesten to timer lang leggeprosess på meg og Kaia, og Ian fikk dra ut alene. Kvart over 9 sovnet hun endelig, og jeg spiste skive med trønderfår og majones til middag.

Det var jo litt synd at det ble slik, for selv om jeg ikke har noe i mot å være hjemme så vet jeg at Ian ville hatt meg med. Bare fordi jeg er mamma på fulltid og vel så det, så har jeg ikke lyst til å glemme kjæresten min oppi det hele liksom. Men, mamma og pappa blir jo her mange dager til, så vi får prøve igjen og håpe på at Kaia er litt mer medgjørlig :-)

Sånn ellers har dagen bydd på PT-kunde, acroyoga (!), strand og intervaller, så jeg griner meg ikke i søvn for å si det sånn. Men nå må jeg sove- før sjefen våkner ;-)

Gudd nait!

Ergobaby #spons

Til tross for kritikk har jeg jo som dere vet vært veldig fornøyd med bæreselen fra Babybjörn. Den er nett og god å ha i ørten varmegrader, og den er kjempelett å bruke. Jeg kan ta den på meg med én hånd mens jeg holder Kaia i den andre.

Men, som nevnt, begynte jeg å få vondt av å bruke den. Skikkelig vondt. I uken før mamma og pappa kom med den nye selen min var jeg alene med Kaia, og det ble mye bæring i Babybjörnen. Til slutt hadde jeg så vondt at jeg hadde lyst til å grine. Smerten i skulder/nakke forsvant over natten da jeg skiftet til selen fra Ergobaby. Seriøst, det var jo nesten sprøtt. Jeg hadde jo plutselig to gode barnevakter til å hjelpe meg også da, men likevel. Vi kan trygt si at jeg er fornøyd med Ergobabyen. Jeg kjenner knapt at jeg bærer Kaia, og det er tydelig at hun sitter godt i selen. Så ja, jeg fatter hvorfor alle har sagt at jeg bør skaffe meg den. Tusen takk til Babyshop for super spons som vanlig!

Men! Det er én ting jeg virkelig lurer på; hvordan i helsikke fester dere stroppen bak på ryggen?! Jeg har jo ikke sjangs til å klare det alene! På mallen i helgen skulle jeg ta den på mens mamma var i prøverommet, og måtte spørre en random dame om hun kunne hjelpe meg å kneppe igjen ryggen liksom. På bildet i bruksanvisningen står dama og gjør det selv med hendene bak ryggen, men jeg er da for pokker ikke noe slangemenneske heller!

Hva er trikset???
Svar mottas med takk.

Me time

Her om dagen kom jeg til å tenke på om jeg angret på at jeg ikke festet mer, gikk ut for å spise middag og på kino og sånn før Kaia kom. For lets face it, det har jo ikke akkurat blitt mye sånt det siste halve året. Jeg tror jeg kan telle på én fing hvor mange ganger jeg har vært ute på vift de siste 7 månedene liksom. Men jeg kom fort fram til at jeg absolutt på ingen måte skulle ønskt at jeg gjorde mer av sånt.

Altså jeg liker jo å ta meg en fest jeg som alle andre, men det er lenge siden jeg gikk ut bare for å gå ut. Dersom det var en anledning til å ta en fest var det greit nok, men hverken jeg eller Ian har vært sånne som «drar på byen» bare fordi det er helg.

Det jeg derimot skulle ønske at jeg gjorde annerledes før Kaia, er å sette pris på en treningsøkt der jeg bare har meg selv å tenke på. Jeg har jo hatt noen sånne siden Kaia kom, men de aller fleste treningsøktene har vært med henne til stede. Hun er verdens søteste treningspartner, men ting tar tid og det er ikke til å legge skjul på at jeg trener mindre som følge av det.

I dag derimot fikk jeg trene hardt og lenge- akkurat som i gamledager ;-) Aahh, så digg det var!

A1) 5 x 3 clean & jerks @ 60kg
B1) 4 x 10 knebøy @ 80kg
B2) 4 x 10 pullups
C1) 3 x 10+10 utfall @ 50kg
C2) 3 x 10 pushups på ball
D1) 2 x 10+10+10 GHD-complex

Ha en fin lørdag!

Snaiks :-)

Krype til korset

Jeg trenger en ny bæresele. Faktisk har jeg allerede fått en, mamma og pappa tar den med når de kommer hit på onsdag (yay!!!), men Babybjörnen funker ikke lenger så jeg må krype til korset og bytte den ut. Jeg har jo fått kritikk for å bruke den sånn ca hver gang jeg poster ett bilde av Kaia i den da folk mener at den er skadelig for hoftene hennes. Med fare for å pådra meg enda mere kritikk må jeg bare få poengtere at det ikke er derfor jeg må ha en ny. Jeg trenger en ny fordi jeg  får vondt av å bruke Babybjörnen. Jeg vet ikke om det er fordi hun har blitt tyngre, eller at vi generelt bruker selen oftere, men jeg har nå hatt konstant vondt i skuldrene i 3 uker, og begynner mildt sagt å bli lei det.

Jeg skal innrømme at det irriterer meg litt at de som har kritisert meg skal «få rett», men so be it. Jeg har jo sagt at jeg har blitt flinkere å gi litt F, så nå får jeg vel leve opp til det. Og så hjelper det i alle fall å vite at dere nå vet hvorfor jeg bytter den ut ;-)

Takk kjære Babybjörn, vi har hatt mye gøy sammen, men det funker bare ikke lenger. It’s not you, it’s me.

Ok bye.

Reisevogn #spons

Nå er det på høy tid at jeg forteller dere om den smarte reisevognen vi har fått fra Babyshop. Den er nemlig så digg å bruke at jeg nesten er fristet til å velge den fremfor Stokkevognen- selv om vi ikke er på reis! Men det kan jeg jo ikke, Stokkevognen er altfor fin til det ;-)

Men altså, reisevognen, Babyzen Yoyo, og er lett som en fjær, kan legges sammen på en, to, tre, og passer i hattehyllen slik at den fint kan taes med helt til gate når man flyr for eksempel. Og så er den genial når to mammaer skal på shopping i én bil. Jeg og Margrethe gjorde nemlig det, og det var ingen problem å få plass til to vogner, pluss det vi shoppet i baggasjerommet.

IMG_7098

IMG_7115

IMG_7118

IMG_7130

IMG_7135

Det var Margrethe som først viste meg vognen, og jeg kødder ikke, jeg måpte da hun la den sammen og slang den over skulderen som en skulderveske. Jeg bare «gjør det igjen!», som ett barn, og filmet seansen på snapchat. Hun klarte det på de 10 sekundene som snapchat tillater, og det sier litt spør du meg ;-)

Nå er jeg ikke like smooth som Margrethe (enda!), men så lett kan det altså gjøres.

 

Tusen takk Babyshop for at dere hooker oss opp med så mye bra! Hilsen en mamma som ikke har betalt barseltid og er evig takknemlig for sånn spons som virkelig hjelper :-D

Trist

Sitter i skrivende stund på Ian sitt kontor og griner og synes synd på meg selv fordi en av mine næreste venninner skal flytte fra Dubai.

Jeg har alltid vært litt sånn som har få, men svært gode venner, og sånn liker jeg egentlig å ha det. Jeg fikk mange bekjentskaper da vi bodde i Stockholm, men det er kun ett par av disse jeg har kontakt med i dag. Det samme er greia i Dubai. Joda, jeg har flere venner, til og med som er i samme livssituasjon som meg (#kids), men det er også mange som jeg omgås med mest fordi de også bor i Dubai, og som jeg kanskje ikke hadde vært så close med om vi ikke bodde her liksom. Men Margrethe, som altså flytter tilbake til Norge i morgen (fuck shit fuck), kjenner jeg at jeg ville vært venn med uansett hvor vi bodde, hvis that makes sense.

Jeg traff Margrethe da en annen god venninne, Mie, inviterte meg med på barseltreff da jeg var gravid, og merket raskt at dette var en jente jeg kunne trives sammen med. Den lille sjarmøren hennes Jonas er ett par måneder eldre enn Kaia, og dermed har jeg fått så uendelig mye hjelp i tips og råd fra noen som har vært gjennom det samme, både når det gjelder graviditet, fødsel og det å ha en nyfødt i Dubai. Det var, og er så utrolig betryggende og godt å ha noen norske i samme situasjon å rådføre seg med. Jeg har jo flere venninner hjemme i Norge som har både ett og tre barn, men det blir jo noe annet når man er i Dubai liksom.

Selvsagt er det ikke bare på grunn av gode  råd at jeg har blitt glad i Margrethe. Samtalen går lett, og jeg føler knapt vi får snakket ferdig selv om vi gjerne har hatt mange timer sammen. Oftes har jeg gått derfra og kjent at det var så mye mer vi skulle ha snakket om.

Det kanskje aller beste er at jeg har følt at jeg virkelig kan være meg selv med henne. Dere har kanskje fått med dere at jeg er litt hønemor, og ovenfor Margrethe har jeg virkelig latt hønemoren i meg komme frem. Men det har føltes helt ok. På mange måter er vi like, men jeg er nok mye mer pysete enn henne. Og da er det godt å kunne få være det uten at hun ser ned på meg av den grunn. Vel, i så fall har hun vært svært god til å skjule det ;-)

Nå har jeg tørket tårene altså, og selv om jeg forsatt synes det er trist at hun skal flytte, skal jeg heller være glad for at jeg har fått nok en god venninne. Men fæn ass Margrethe, jeg kommer til å savne deg.

Ett helt halvt år

Jeg trenger herved ett nytt uttrykk for «tiden flyr», for det er rett og slett ikke tilstrekkelig lenger. Tiden. Går. Så. Fort.

Det har altså gått ett helt halvt år siden Kaia kom inn i livet vårt, og når jeg ser hvor mye den lille bylten av kjærlighet har forandret seg fatter jeg jo at det har gått litt tid. Men samtidig ikke. Jeg husker så godt de første nettene hvor jeg knapt sov fordi jeg måtte forsikre meg om at hun pustet, og dagene der vi omtrent ikke gjorde annet enn å se på henne. Da beveget hun seg sakte og forsiktig, nå er det en aktiv og nysgjerrig liten krabat jeg har i armene.

Men det er ikke bare Kaia som har forandret seg det siste halve året. Jeg har definitivt også forandret meg. Egentlig har jeg vel alltid vært flink til å ikke bry meg så mye om hva andre tenker om meg, men nå bryr jeg meg i alle fall enda mindre. Jeg er blitt mye flinkere til å si ifra hvordan jeg vil ha det og hva jeg føler, uten å være redd for hva andre skulle tenke om akkurat det. Nå høres det jo ut som at jeg har gått hen å blitt frekk og greier, men det er ikke det jeg mener. Det er bare det at det er lettere å gi litt F så lenge det viktigste er i orden; at Kaia har det bra.

Takk kjære Gud for at jeg får lov til å være mammaen til denne lille blidfisen. Bring on the next six months!

Treningsfri og puppesnakk

Det har ikke akkurat vært flust med treningsøkter på meg denne uken. Jeg løp jo litt på onsdag, og fikk trent i dag, and that’s about it. Det er to grunner til det.

Den ene er at jeg har kjent meg litt lat. Mandagen forsvant jo i reising, og dagene etterpå har også bare rast forbi. Men jeg kunne strengt tatt ha trent om jeg ville- sååå travel har jeg ikke vært, jeg har bare ikke giddet ;-)

Den andre grunnen er at jeg har fått mensen. De sprengte melkemuggene jeg hadde de første månedene etter fødselen har lenge vært en saga blott, men jeg føler likevel at jeg har hatt nok melk. Dette endret seg derimot da mensen kom tilbake. Puppene føltes plutselig tomme, og Kaia måtte jobbe lenge før melken begynte å komme sånn skikkelig ved hver amming. Google kunne fortelle meg at det kan ha med menstruasjonen å gjøre (noen andre som har opplevd det samme???). Av den grunn har det ikke føltes naturlig å kjøre hardt på med trening. Jeg tror egentlig ikke trening hemmer melkeproduksjonen altså, men jeg tror heller ikke at en hard treningsøkt gjør at man får mer melk i puppene liksom. Altså, det er ikke sikkert det stemmer i det hele tatt, men som sagt føltes det naturlig for meg å holde litt igjen på treningsfronten i alle fall.

Kaia har derfor fått litt morsmelkerstatning sånn at jeg vet at hun har vært mett, i tillegg til at jeg har pumpet meg for å holde melkeriet i gang.

I dag derimot våknet jeg opp med melkespreng og tillot meg en styrkeøkt. Eller egentlig ikke, men puppene føltes mer som før og jeg hadde veldig, veldig lyst til å trene :-) Det ble en fin blanding av nye og gamle øvelser, og jeg, Ian og Kaia koste oss i gymmet i flere timer.

A1) 3 x 10 boxsquat @ 40kg
A2) 3 x 8 pullups
A3) 3 x 10 push up to pike on ball
B1) 3 x 10 1,5 rep frontsquat @ 40kg
B2) 3 x 12+12 single arm low cable row
B3) 3 x 10+10 cable rotation
C1) 3 x 8+8+8 GHD complex

Jeg filmet litt så jeg kan vise dere økten om dere vil. Men i morgen i så fall, jeg er aldeles for trøtt til denslags nå ;-)

Og sånn ellers, takk og pris at William snudde seg og kom tilbake til Noora :-D

Snaiks!

«Det finnes ingen dumme spørsmål»

Ehm jo! Det gjør det! Og jeg fikk høre mange av dem (eller egentlig ca samme spørsmål bare i ulike varianter) da jeg var hjemme i Egersund. Det var riktignok ikke til meg spørsmålene ble stillt, de var rettet til mamma og pappa.

«Er det ikke vondt når de bor så langt borte?», «blir det ikke trist når de reiser?», «det er jo ikke det samme med Skype». Altså snakk om å state the fucking obvious!!! Jeg tror det er svært få besteforeldre som skulle ønske at de bodde langt unna barnebarna sine liksom, og jeg vet jo at personene som sier sånt egentlig ikke mener vondt, men for meg blir det nesten som å strø salt i såret.

Dersom jeg hadde latt meg selv virkelig kjenne på hvor vondt det er å bo så langt fra mamma og pappa, så kunne jeg like gjerne ha lagt meg ned. Men i stedet for å gå rundt å grine hele dagen, prøver jeg heller å tenke på hvor fint vi har det når vi er sammen. Der «vanlige» besteforeldre kanskje får noen timer sammen en ettermiddag eller helg, får vi flere dager, og noen ganger uker, på rad der vi er sammen morgen, middag pg kveld. Sånn skikkelig kvalitetstid der vi har så mye tid sammen at vi kan «sløse» den bort på å gjøre absolutt ingenting. Det er ganske fint å tenke på det.

Det er selvsagt ikke alltid det hjelper å tenke sånn. Det hjelper fint lite med gode minner om kvalitetstid når jeg vil ha en klem av mamma og pappa, eller de vil ha en klem av meg eller Kaia. For nei, det er ikke det samme med Skype. Vi vet det.

Men det hjelper.