Ok, dette innlegget har fokus på kropp og tanker rundt det. Så for deg som allerede synes det er for mye av sånt i media beklager jeg, men jeg har tenkt på dette en stund nå og føler helt enkelt for å sette ord på tankene.

Jeg får ofte høre at jeg har ett så sunt forhold til kropp og mat og trening og sånt, og det er jeg egentlig enig i, men det å være gravid har likevel satt ting litt i perspektiv for meg.

Jeg fikk den første virkelige tankevekkeren da vi skulle til København for å se Crossfit Regionals. Jeg har som nevnt nesten 8000 bilder på mobilen, og når jeg kjeder meg uten tilgang på WiFi så rydder jeg ofte i disse bildene ved å slette unødvendige selfies og bilder av kaffekopper. Ja, dere så jo selv på #selfiesunday hvordan ståa er; selfies og bilder av meg selv i speilet etter treningsøkt, eller i truse og BH en dag jeg har følt at kroppen har sett ok ut.

Jeg forstår om noen synes at det er forferdelig narsessistisk, selvopptatt og ikke minst usunt å ta slike bilder av seg selv, men so be it. Jeg gjør det, og føler meg ikke skadet i hodet av den grunn. Jeg tør til og med påstå at jeg ikke er alene om å gjøre det. Det er gøy å ha slike bilder å se tilbake på, men da jeg bladde gjennom bildene på flyet gjorde det meg litt trist. Jeg ble ikke trist fordi jeg nå ikke ser ut på samme måte; det finnes ikke antydninger til magemuskler på magen min lenger, armer og skuldre har fått ett godt lag fett, og på rumpe og lår ligner huden mer en appelsin enn fersken liksom. Mer fylde i kinnene har jeg også fått gitt, og der manglet det absolutt ingenting fra før. Men det er greit. Det er en del av å være gravid.

Det som gjorde meg lei meg var at jeg ble påminnet om hva jeg tenkte og syns om kroppen min før jeg ble gravid. Jeg var ikke fornøyd. Eller, det blir feil å si egentlig, for jeg var jo for det meste fornøyd altså. Men likevel var jeg så altfor flink til å finne feil og påpeke det jeg skulle ønske var annerledes, i stedet for å være fornøyd med alt som faktisk var bra. Jeg kunne se ett bilde, som med mine nåværende gravide øyner er helt perfekt, sammenligne det med ett tidligere bilde der formen var hakket bedre, og dermed ikke være 100% fornøyd med det aktuelle bildet.

Da vi var i Bali fant jeg ett godt eksempel på dette i det fancy kameraet vårt. Der var bilder fra da jeg og Ian hadde en helgetur til RAK, og bildene under postet jeg ikke fordi jeg ikke synes kroppen min var fin nok. Med fare for å høre ekstremt selvgod ut; what the actual fuck!? Jeg så jo amazing ut! Sorry ass, men kroppen min var fin den! Og jeg sier ikke at jeg ikke synes kroppen min er fin nå altså, det er ikke det som er poenget. Poenget mitt er at jeg for pokker ikke kunne innse at jeg faktisk så ganske alright ut, i stedet for å fokusere på at skuldrene ikke var så definerte som de skulle ha vært, eller at magen ikke var flat nok. Nå som kroppen er en helt annen ser jeg jo galskapen i det, og det er bare så synd at man ikke skal sette pris på hva man har før det er borte liksom. Det skulle tydeligvis en gravidmage til for at jeg skulle innse at magen min var helt fin som den var.

Det er ikke sikkert dere tar poenget mitt med denne posten, og jeg håper jo ikke at take home messagen dere sitter igjen med er at jeg ikke var fornøyd med hvordan jeg så ut før, for det var jeg jo absolutt mesteparten av tiden. Jeg ser bare nå at jeg faktisk burde ha vært fornøyd hele tiden- ferdig snakka.

Kroppen min gror en ny liten person helt av seg selv- den er føkkings amazing og jeg skal gjøre mitt aller beste å aldri tenke vondt om den igjen!

Peace up, A-town.

Jeg har tenkt lenge på om jeg skal dele dette med dere eller ikke, og kom frem til at det kan være at noen finner trøst eller hjelp i å lese det, så jeg velger å skrive selv om det hverken har med trening eller kosthold å gjøre.

I går var vi hos doktoren og fikk høre at alt stod bra til med knøttet i magen, og når jeg tenker meg om gikk det egentlig over all forventning å bli gravid. Det finnes jo folk som prøver i årevis før noe skjer, men det er ikke de vi hører mest om. For de fleste av mine venninner virket det iallefall bare som at de plutselig ble gravide. Det er jo sjelden folk forteller at de prøver å bli gravide lenge før de faktisk blir det liksom. Men jeg tviler på at det egentlig er sånn. Selv om de aller fleste forteller om graviditeten først når de er gravide, og når alt har gått bra (det var jo akkurat det vi gjorde også!), så skjer det nok mer i kulissene enn de fleste forteller offentligheten. Og så sitter man der da, men sin n-te negative graviditetstest i hånda og føler at man er den eneste i verden som ikke klarer å bli gravid.

Jeg tipper dere husker når jeg var i Los Angeles like etter nyttår- det er iallefall en tur jeg aldri kommer til å glemme for å si det sånn! Anyways, uten å gå inn på detaljer som for noen kan bli litt TMI (les: too much information), så bestemte jeg meg for å ta en graviditetstest mens vi var der. Dere kan jo tenke dere scenarioet, jeg har blitt fløyet til LA på førsteklasse, sjekket inn på det koseligste hotellet jeg noengang har satt mine føtter i, shoppet som om det ikke fantes en dag i morgen, og på toppen av dette var jeg jetlagget ut av en annen verden. Og så står jeg der da med en positiv graviditetstest i hånda. Overrasket var bare fornavnet, så gledestårene kom og jeg ringte til Ian uten å engang sjekke hvor mye klokka var i Dubai.

Desverre fikk jeg en blødning tre dager etterpå, og da jeg kom hjem til Dubai kunne doktoren fortelle at jeg hadde hatt en spontanabort. Det kan kanskje høres merkelig ut, men da hjalp det faktisk å vite at noen av mine næreste venninner har gått gjennom det samme. Iallefall med tanke på at de nå har verdens nydeligste barn. Og det er litt derfor jeg har lyst til å dele dette. Det hjelper å vite at man ikke er alene. Som nevnt føler jeg at alt dette med å bli gravid har gått bra for oss, for det har det jo virkelig, men likevel. Å miste det lille frøet gjorde vondt selv om jeg bare hadde visst om det i 3 dager, og jeg kan helt ærlig ikke forestille meg hvordan det må være å oppleve det samme lenger ut i graviditeten.

Dette skal ikke bli en graviditetsblogg altså, men det å være gravid gjør virkelig mye med både kropp og sinn så det blir helt enkelt litt andre tanker i hodet mitt for tiden. Så jeg håper det er greit at jeg deler :-)

Nå skal jeg prøve meg på en økt i gymmet etter to dagers treningsfri. Økten på tirsdag med 10 x 10 i både knebøy, push ups, glute ham raise og sittende roing satte virkelig sine spor i kroppen skal jeg love! Men nå må jeg får rørt på skrotten ass..

I’m out, vi snaiks :-D

Wow, 3 innlegg på én dag- det må være rekord ass. Men jeg fikk bare noen gravidtanker som jeg hadde lyst å dele med dere.

Jeg blir tjukkere og tjukkere for hver dag, og prestasjonskurven i gymmet er ikke akkurat stigende. Jeg spiser mye mer og annerledes enn hva jeg vet jeg burde, og det skjer svært mye oftere enn før at jeg dropper å trene selv om jeg egentlig har både nok energi og tid til det.

Dette er ting som tidligere hadde stresset meg, men som jeg nå tar helt med ro egentlig. Ok, iallefall 90% av tiden, og det er ikke så værst for ei som kunne finne på å klage på slike ting rett som det var- bare spør Ian!

Ett godt eksempel er nå når vi var på Bali. Selv om jeg er ganske flink til å holde treningen gående på ferie (pokker heller, på Bali trente jeg jo bedre enn jeg gjorde ukene før hjemme i Dubai!), glir det ofte litt ut med maten. Jeg koser meg alltid med frokostbuffeten, og spiser ofte større porsjoner til lunch og middag enn jeg ville gjort hjemme. Resultatet blir jo at jeg går opp litt i vekt, og selv om det mest sannsynlig bare er denne berømte vannvekten lar jeg det påvirke humøret akkurat litt for mye. Da vi var i Vietnam rundt nyttårstider for 2 år siden følte jeg meg så ekkel i kroppen til slutt at jeg lot det bestemme hva jeg synes om Vietnam som feriested sånn generelt liksom. Luftfuktigheten var konstant høy, og jeg var hoven i ansikt, fingre og føtter. Og så sleit jeg med maten. Veldig. Fiskesuppe er ikke min greie ass. Det er nesten flaut å innrømme, men det faktum at jeg følte meg så uvel i egen kropp, resulterte i at jeg ikke klarte å nyte den svært annerledes kulturen og alt det nye og spennende vi fikk oppleve.

Det var derimot ikke greia da vi var på Bali. Vi hadde pizza til lunch flere dager, og spiste både forrett og hovedrett til middag hver kveld. Jeg satt likevel ikke igjen med tanken om at «nå gir jeg f, og bare spiser alt jeg kommer over». Jeg koste meg med maten, spiste meg ikke unødvendig stappmett (for det meste), og sa ikke nei takk til is når Ian foreslo det. Fy søren for en digg følelse ass!

Nå høres det kanskje ut som at jeg hadde ett helt nazi forhold til mat før, men dere som har følgt meg lenge vet forhåpentligvis at dette ikke er tilfelle. Jeg vet jo for all del hva jeg synes det er verdt å skeie ut med og ikke om man kan si det på den måten, men var alikevel ikke den som angret rompa av meg om det slank ned en ekstra sjokoladebit eller 10 enn det jeg hadde tenkt. Så ja, jeg var avslappet før graviditeten også, men det er ikke tvil om at dette har blitt bedre de siste ukene.

Jeg kjenner meg ok med de kroppslige endringene som skjer, til tross for at jeg har gått opp 7 kilo «allerede» på en kropp som dessuten ikke var i sin beste form i utgangspunktet. Mye av dette har nok å gjøre med at jeg begynner å få en liten mage som faktisk avslører at jeg er gravid, i motsetning til å bare se ut som at jeg har gått opp en del i vekt liksom. Dessuten vet jeg jo at jeg skal bli mye større, og hva er da vitsen med å stresse over at nettopp det skjer?

Men helt ærlig er jeg overrasket over at jeg føler det slik. I motsetning til en av mine næreste venninner som virkelig gledet seg til å få stor mage lenge før hun ble gravid, har jeg alltid tenkt at dette er noe som ville bli en liten utfordring for meg. Og selv om det selvsagt har vært, og forsatt er, dager hvor jeg bare føler meg ekkel og savner min gamle kropp, må jeg i hovedsak si at det har gått over all forventning.

Og la meg si dere en ting, når vi har spist gigantiske middager på Cheesecake Factory, og samtlige ser ut som at de er 5 måneder på vei, er det meget digg å bare kunne slappe av å presse magen ut enda mer ;-)

XOXO

Ingerandthebump