trening, kosthold og livet i Dubai

2020 recap

2. april 20216. april 2021 av ingerindubai, lagt ut på Life

Neida, så joda. Ka man ska si? Dette må jo være tidenes mest forsinkede nyttårskavalkade, men jula varer helt til påske sies det jo, og siden det nettopp var påske tenker jeg det er innafor med en liten recap av 2020. Hehe..

Januar

Siden vi feiret julen 2019 i Norge startet det nye året hjemme hos mamma og pappa. Som seg hør og bør var jeg og Ian på gymmet 1. januar, og jeg gjorde en økt med 20 øvelser og 20 repetisjoner av alt. Det gjorde godt for både kroppen og trenings-OCDen ;-) Lite visste jeg at dette skulle bli året med færrest gymbesøk noensinne, men vi startet i alle fall bra! Jeg rakk også ei litta boksignering i hjembyen før vi vendte snuta mot Dubai, svette treningsselfies og sponsede matbokser. Etter en liten uke kom Ine Marie på besøk, og vi levde virkelig vårt beste liv med strandheng og trening. Jeg var jo takknemlig der og da også, men nå blir det jo ekstra tydelig hvor sykt heldige vi var som fikk dra på stranden en helt vanlig mandag liksom!

Februar

I februar fikk vi et etterlengtet medlemsskap i Privilee som gav oss tilgang til både gym og beachklubber, og jeg koste meg virkelig med å teste ut alle de nye gymmene! I starten av måneden traff jeg Sebastian Solberg for å ta ham gjennom en treningsøkt mens han var på ferie i Dubai. Det skal sies at det ble mer prat enn trening, men det ble en kul Youtube-video om ikke annet. Deretter bar det hjem til Norge og mamma sine kjøttkaker. Jeg holdt et treningsarrangement i Stavanger og var på radioen for å snakke om boka mi. Det var stas! Tilbake i ørkenen fikk jeg en ny, spennende kunde. Hun hadde ponnier i hagen og odlet økologiske grønnsaker, og funfact: vi snakket om Lulu Lemon, og da kunne hun fortelle meg at det var faren hennes som fikk Lulu Lemon til midtøsten- dermed fant jeg ut at faren hennes er en av de rikeste mennene i Dubai, som eier flere av kjøpesentrene der. No biggie liksom! Crossfit Sagene var på treningstur i Dubai, så Ian holdt treningstime for de, og vi joinet gjengen på Friday Brunch. Uten at jeg visste det hadde jeg faktisk to knøttsmå frø i magen da, så jeg er glad jeg ikke drakk meg drita! Jeg hadde litt noja for det da jeg senere fant ut at jeg var gravid, men det var såpass tidlig at det mest sannsynlig ikke ville få så store konsekvenser. Det var i alle fall trøsten jeg fikk av venner og internett! Det var Sports Day og International Day på skolen, og vi fikk jammen også vårt første «late badge». Jeg tar den på min kappe! I slutten av måneden fikk vi besøk av Ian sin kamerat, Stian, og familien hans. Dette var på ca samme tid som corona ble assosiert med noe annet enn øl, og det er helt rart å tenke på at vi både dro på brunch, til folkefulle Dubai Flower Garden og føkkings Legoland og sto i køer der vi pustet hverandre i nakken, uten å ha en aning over hvor ulovlig sånne ting snart skulle bli.

Mars

I starten av måneden fortsatte vi livet som før, med PT kunder, gymhopping og beachklubb-liv. Vi fant ut at vi var gravide, og like etter slo Corona til for fullt og livet ble snudd på hodet på alle tenkelige vis. Den første konsekvensen var at skoler og barnehager stengte, så i stedet for at Kaia var på skolen dro vi på stranda! Lol. Etterhvert stengte også gym og beachklubber, men vi kunne fortsatt være utendørs. Ikke så lenge etter ble det streng lockdown og vi fikk ikke lov til å forlate leiligheten. Hver tredje dag kunne vi søke om «permit» til å handle det essensielle, og jeg vet ikke om det er tilfelle, men jeg hørte at noen fikk bot fordi det de hadde kjøpt ikke var essensielt nok. All trening ble gjort hjemme, og vi var ekstra takknemlige for balkongen vår. Jeg kjenner meg fortsatt nesten kvalm av å tenke tilbake på denne tiden, for ikke bare var vi fanget i vårt eget hjem, men jeg var så syyykt uggen og kvalm pga graviditeten. Det var jeg jo første graviditet også, men da kunne jeg i alle fall jobbe og gjøre andre ting for å distrahere meg selv litt. Nå måtte jeg bare sitte hjemme og kjenne etter på hvor dårlig jeg følte meg. Det var kjipt ass.

April

Noe måtte vi jo gjøre mens vi var innelåst i leiligheten, så vi bestemte oss for å male. Det er lol, jeg vet, men noe av det første jeg tenkte på da vi to drøye uker senere bestemte oss for å flytte hjem til Norge var «men vi har jo akkurat malt». Hehe.. Hjemmetreningene fortsatte, og vi laget programmet «30 dager hjemmetrening med Inger in Dubai». Vi hadde det greit, men det var også helt jævlig å være innestengt i den leiligheten. Jeg vet det har mest å gjøre med at jeg var så føkkings kvalm, for jeg er jo egentlig en veldig hjemmekjær person. Totalt irrelevante ting som at jeg gikk opp i vekt uten å kunne fortelle noen om hvorfor plaget meg, og jeg bare ventet på at noen skulle spørre om jeg var gravid og «avsløre» meg før jeg valgte å dele det selv. Tullete, I know, men det var like reelt noe jeg tenkte på. Det hjalp jo ikke heller å se at «alle» hjemme i Norge bare var ute i skog og mark og sov i hengekøye (serr, hva var greia med at alle sov ute??). Jeg har aldri i mitt liv savnet norsk, frisk luft så mye! I nøden spiser fanden fluer, og jeg jogget 10km inne i garasjen. Mer enn én gang også. Magen vokste (det er så lol å se tilbake på magebilder når jeg vet hvor stor den magen ble til slutt), og en morgen våknet jeg opp til ganske mye blødninger. Jeg ble redd og dro til legen. Alene, selvsagt. Legen kunne som dere vet fortelle at alt sto bra til med BEGGE frøene, og vi bestemte oss for å flytte hjem til Norge. Restriksjonene lettet litt og vi fikk lov til å være ute i 2 timer uten permit. Jeg gråt av lykke da jeg løp bortover mot Emirates Hills, og utnyttet min kvote maks med 20km på de to timene. En mil for hver baby i magen, høhø. En drøy uke etter at valget ble tatt kom flyttebyrået og pakket opp vårt 9-årige liv i Dubai. En drøy uke etter det satte vi oss på flyet til Norge. Det var jo aldeles ikke sånn vi hadde sett for oss det skulle bli når vi engang skulle flytte hjem, men vi måtte agere raskt mens det enda var lov til å fly. En ting er sikkert, vi må tilbake til Dubai og ta skikkelig farvel! Jeg tilbrakte forøvrig de siste timene i Dubai i frisørstolen kvelden før flytt, og tok en siste løpetur i Emirates Hills før vi dro til flyplassen. Prioriteringer ;-)

Mai

Vi måtte jo i karantene, og var så heldige at vi fikk lov til å låne min tantes hytte på Helvik. Det var som å komme til himmelen, både å få frisk luft, bevege oss fritt ute i naturen, og å spise norsk, vanlig mat. Som sist graviditet ville jeg helst bare spise brødmat og random «husmannskost», og det var som om kvalmen min forsvant som dugg for solen! Vi lagte «30 dager hjemmetrening med strikk» og jeg nøt å fortsatt kunne løpe. Da karantenen var over flyttet vi hjem til mamma og pappa, og der ble vi jammen boende i 6(!) måneder! 1 pleietrengende, 1 gravid, 1 4-åring, 1 svigermor og 1 svigersønn i ett hus. Det er egentlig sjukt at det funket! Gymmene var stengt og jeg og Ian arrangerte utetrening i Egersund og omegn. Jeg holdt også ukentlige treninger i Egersund tennishall, og det var en trofast gjeng som sørget for at både de og jeg fikk trent.

Juni

I juni holdt vi flere treningsarrangement, og lagte «styrketrening for nybegynnere» som vi faktisk ikke har lansert! Det er helt ferdig og good to go, men vi venter til gymmene er åpne siden dette er et program for trening på gym. En liten #snikreklame der altså ;-) Kaia begynte i barnehagen, og det var helt fantastisk å se hvor fort hun fant seg til rette. Det var en ganske stor kontrast fra å levere henne på en stor internasjonal skole i uniform, til å gå i en barnehage der alle kjenner alle, og ikke minst, alle snakker norsk. Flyttelasset vårt fra Dubai kom, og ble lagret i mamma og pappa sin garasje inntil videre. Magen vokste, og jeg fant heldigvis behagelige kjoler på Monki som jeg omtrent bodde i til tvillingene var ute. Vi drakk ut Marie, og jeg fikk morgenlevering av snille Mari Aurora på bursdagen min. Vi fikk vite at det var både en gutt og en jente i magen min (for en lykke!), og hadde en veldig low key «gender reveal» med rosa og blå sokker på Instagram ;-)

Juli

Vi dro noen dager til Kristiansand der Kaia fikk sin første tur til Dyreparken. Det var gøy for både store og små, da vi fikk treffe både Espen, Kine, Ali, Karianne og Einar i samme sleng. Jeg trente og magen vokste. Kaia og jeg var på photoshoot med flinke Ida, og jeg fikk foreviget tvillingmagen pg en sommerfin 4-åring på Skadbergsanden. Bekkenet mitt satte stopper for løping en gang i mai, og jeg fikk en god venn i elipsemaskinen. Det var så digg å få trene noe der jeg bare kunne skru av hodet og bare røre på meg liksom.

August

Vi gjorde noen treningsevent denne måneden også, både innendørs og utendørs. Været var bra og jeg fikk mange fine dager på stranden. Jeg hadde litt dårlig samvittighet for å dra på stranden alene mens Kaia var i barnehagen, men rettferdiggjorde det ved at det nok blir maaange år til jeg kan slappe av på en strand igjen ;-) Camilla aka Treningsfrue var på bobilferie og tok turen innom Okka By. Det var gøy å få treffe hele familien hennes, hund inkludert. Jeg begynte å holde live-treninger for gravide, og testet jevnlig om den oransje kjolen jeg kjøpte tidligere på sommeren fortsatt passet. Den skulle jeg nemlig ha i bryllupet til Marie, og siden det ikke var en gravidkjole var jeg redd for at magen skulle bli for stor. Men, den passet, og fikk være med på tidenes bryllupsfeiring i Molde. Fytti for et gøy bryllupp det var! Ryggen min begynte å bli skikkelig vond rundt denne tiden, og varmeflasken ble en følgesvenn.

September

Jeg traff en kjendis på den lokale Remaen, og trente de dagene det funket, og hvilte resten. Jeg var mer enn noen gang takknemlig for barnehagen og måtte ta meg powernaps før henting flere enn en gang. Jeg hadde lenge følt meg ca vanlig gravid, men nå begynte det virkelig å bli vondt. Det er merkelig, men nå som jeg ser bildene fra denne tiden er det som at jeg kan kjenne ubehaget i kroppen. Fy søren det er heftige greier å være tvillinggravid ass! Etter en sommer med mye usikkerhet fikk vi endelig boliglån og kunne kjøpe nabohuset til mamma og pappa. For en lettelse det var! Ine Marie og alle venninnene mine overrasket livskiten ut av meg ved å arrangere babyshower! Det var så uventet og gøy at jeg ble helt satt ut. Så satt ut at jeg glemte alle coronaregler og gav klem til venninnene mine slik at jeg fikk passet mitt påskrevet på Instagram. Det gikk heldigvis bra (og om noen skulle lure har vi vært skikkelig heldige med smittetallene i Egersund). Jeg tok fram Kaia sine babyklær og begynte å innse at jeg snart skulle få to barn til. Og magen den vokste. Og vokste.

Oktober

Jeg gjorde mitt siste treningsevent og kjente vel at det var ok. Eventene i seg var ok jobb, men å sitte i bilen for å kjøre de ulike stedene var alt annet enn ok. Det var så vondt å kjøre at jeg fikk hjelp av Ine Marie til å kjøre meg til en av ultralydene. 1 time i bilen var nesten uutholdelig, og jeg tror ikke det var mange i min omkrets som ikke hadde fått med seg at jeg hadde vondt, for jeg klaget mye. Men altså, fyfan så vondt jeg hadde de siste ukene! Dagen for å overta huset kom og det gjaldt å handle raskt slik at vi kom noelunde på plass før tvillingene kom ut. Sofa, TV, vaskemaskin og tørketrommel hadde vi med fra Dubai, så vi manglet bare senger for å ha på plass det essensielle. Søskenbarnet mitt Ole Tonning (lillebroren til Ine Marie) er russ neste år så vi fikk hjelp av han og guttene fra russebussen hans til å bære over alle eskene fra garasjen til huset. Den hjelpen var uunværlig. På det tidspunktet kunne jeg knapt ha løftet en eske, magen var jo helt i veien! Siv June fra Maze fikset håret mitt for siste gang som ettbarnsmamma, og hentesettet fra Tante Lise var på plass. Jeg innviet huset både stue og hjemmegym med noen lette treningsøkter, men det var aldeles ikke mye trening som ble gjort de siste ukene. Kroppen var rett og slett for vondt. I slutten av måneden gikk slimproppen, og noen dager senere var jeg to liter blod fattigere og to barn rikere. Tenk det, tvillingmamma!

November

Tvillingene kom 28. oktober, og 1. november dro vi hjem. Jeg var supersliten og skulle gjerne vært lenger på sykehuset, men jeg savnet Kaia for mye. Hun gikk inn i rollen som storesøster med glans, og det har ikke vært et snev av sjalusi selv om nesten all fokus plutselig var på tvillingene. Jeg tror helt ærlig ikke at jeg hadde taklet det like bra selv om jeg hadde vært i hennes posisjon. Når jeg tenker tilbake på disse dagene er det et sammensurium av amming, jerntabletter, blodige plaster og injeksjoner av blodfortynnende. Det var en daglig kabal som skulle gå opp med levering og henting i barnehage, og jeg er så glad for at Ian hadde hjemmekontor de fleste dagene. Samtidig var det tid til mye mer kos enn jeg helt ærlig hadde trodd, og jeg innså hvorfor alle hadde sagt hvor spesielt det var å få tvillinger. Jeg kjente etterdønningene av katastrofesnittet lenge, og det tok lang tid før jeg la ut på første trilletur. Og for en lykkefølelse det var når jeg endelig fikk trille tur uten vondt! Og siden har jeg trillet ;-)

Desember

Kaia fyllte 5 år- endelig en hel hånd! Jeg begynte så smått å trene litt igjen på stuegolvet, men fikk hovedsakelig min #egentid fra lange trilleturer med podcast på øret. Tenk at jeg har fått kids som liker seg i vogn! Altså, det hender jo ofte at en av de våkner på trilletur og vil bysses i søvn igjen, men bare det at jeg kan gå en relativt lang tur mens de sover er virkelig noe nytt for meg. Mye mulig det var klimaet sin skyld, men Kaia var ingen vognbaby. Jeg kjente på mestringsfølelse av å klare å komme meg til helsesøster på egenhånd (bare brøt loven om å ta med vognen i heisen i samme sleng tydeligvis), men kjente kanskje oftere på mom-guilt og dårlig samvittighet ovenfor Kaia som plutselig får en sintere, slitnere og mer kjeftete mamma. Jeg fikk mye sympati av å dele akkurat dette på Instagram da, og har fortsatt uleste DM’s fra den dagen (og jeg er jo skrudd sammen sånn at det stresser meg litt). Julaften ble feiret hos oss med mamma, pappa og storebror på besøk. Mamma fikset ribba, og jeg lagte (les: varmet opp) tilbehøret. Jeg gikk i pysjamas hele kvelden og det passet meg ypperlig. Nyttårsaften ble feiret på enda mer avslappet vis med noe så spennende som hjemmelaget pizza. Heldigvis kom storebror med raketter som vi gikk ut i gaten og fyrte opp slik at vi fikk følelsen av at det var noe litt annet enn en vanlig lørdag ;-)

Se der! Da var vi i mål! Og om du har scrollet deg helt hit må jeg jo nesten gratulere, for dette var en del bilder. Noen bilder har jeg jo delt før da jeg faktisk blogget litt regelmessig, mens noen var nye for både blogg, Instagram og min hukommelse. Og det var nettopp derfor jeg kjente at jeg ville gjøre dette, som en liten påminnelse til meg selv om det rareste året ever- på alle sett og vis!

Gøy at du også ville mimre med meg! Kanskje vi blogges til neste år, hehe :-D

Selvfølgelig var de to!

13. november 2020 av ingerindubai, lagt ut på Pregnancy & baby

I over 9 måneder visste jeg at det lå to babyer inni magen min, men jeg klarte aldri å helt skjønne at vi virkelig skulle få to barn på en gang. (Nesten) alle sa til meg at jeg var så heldig som ventet tvillinger, for tvillinger er noe helt unikt, men jeg tenkte helt ærlig mer på alt som ville bli dobbelt så slitsomt, og dobbelt så skummelt. Jeg følte nesten en slags sorg i starten fordi jeg tenkte jeg ikke ville få den fine perioden helt i starten der man bare ammer og koser med babyen sånn som da Kaia var nyfødt. Fordi det var to stk trodde jeg helt enkelt ikke det skulle bli tid til sånt. Så feil kan man altså ta.

For jeg begynner virkelig å skjønne hva folk mener når de sier at det er spesielt å få tvillinger. Joda, det er dobbelt så mange bleier og mye mer våkentid om natta, men det er jo også dobbelt så mye kos. Og om jeg koser med den ene, så har Ian også en å kose med uten at vi må vente på tur! Vi har hatt så mange øyeblikk der vi sitter med en tvilling hver på brystet, bare ser på hverandre og er enige om hvor vanvittig rike vi er. For fy søren, vi er rike!

Og selvfølgelig var de to der inni. Jeg mener, hvordan kunne de ikke ha vært det?!

Første trilletur

11. november 2020 av ingerindubai, lagt ut på Pregnancy & baby

På mandag tok jeg tvillingene ut på vår aller første trilletur sammen, og gjett om jeg koste meg! Jeg har jo hatt lyst til å gjøre det fra første dag vi var hjemme, men regn, og fremforalt energinivå, har stoppet meg.

Så «lenge» etter fødsel sist gang hadde jeg jo både vært på gymmet og trillet mange turer allerede, men ståa er virkelig en annen post partum når man har hatt keisersnitt. Jeg er øm og vond i kuttet på magen, og jeg var rett og slett usikker på om jeg ville kunne håndtere vogna alene. Men, på mandag var det både opphold og sol, så jeg bestemte meg for å bare prøve.

30 minutter i så sakte tempo at du sikkert måtte ha konsentrert deg for å holde følge, men jeg var stolt som en hane der jeg gikk rundt i nabolaget. Tvillingene så ut til å trives i vogna også, og jeg gleder meg virkelig til flere turer fremover. Jeg må nok bare ta det veldig rolig og gradvis.

1 uke som 3-barns mamma

4. november 2020 av ingerindubai, lagt ut på Pregnancy & baby

Først og fremst, tusen hjertelig takk for all kjærlighet, medfølelse og støttende ord dere har gitt meg siden tvillingenes ankomst! Jeg er mildt sagt overveldet over hvor fine følgere jeg har, både her og på Instagram. Jeg er ikke så flink til å svare, og på Instagram har jeg ikke engang sjangs til å lese alle meldinger jeg får, men vit at jeg setter stor pris på dere som deler og støtter. Takk!

Tenk nå er det allerede en uke siden jeg ble 3-barns mamma! Og for en uke det har vært! Sist torsdag, dagen etter operasjonen, skulle jeg prøve å reise meg for første gang. Altså, så svak har jeg aldri følt meg! Jeg måtte ha hjelp til å komme meg opp av sengen, og kunne gå med små musesteg til do, knapt oppreist i overkroppen på grunn av det vonde såret på magen. Jeg klarte heldigvis ta en dusj, og følte meg med ett mye bedre.

Dagene på barselavdelingen var skikkelig fine. Ian fikk være der med meg hele tiden, og takk og pris for det. Jeg hadde ikke klart meg uten ham. Bare det å komme seg ut av sengen var en kamp, og jeg lå i sengen for det meste. Men det å faktisk bare kunne ligge i sengen, få alle døgnets måltider servert på fat, og hele tiden bli passet på gjorde virkelig underverker for formen. Jeg følte meg gradvis bedre dag for dag, og vi bare nøt de to små gullene våre.

På grunn av corona fikk vi ikke lov til å ha besøk, og det passet meg helt utmerket for å være ærlig. Vi hadde kun oss selv å ta hensyn til, og det føltes helt riktig. Jeg ville jo gjerne at Kaia skulle få møte søsknene sine, men vet jo likevel at det hadde vært hjerteskjærende når hun måtte dra, så jeg er glad det ble som det ble.

Tvillingene kom som nevnt på onsdag, og vi ble på SUS til søndag. Jeg skulle gjerne ha vært lenger, for formen var absolutt ikke der den burde være, men savnet til Kaia ble for stort. Planen var å dra rundt lunch, og i 5-draget kom vi oss endelig av gårde. Jeg var nervøs for bilturen på litt over en time, men helt uten grunn. I det vi kjørte opp bakken til gata vi bor i hørte vi litt knitring fra det ene bilsetet, ellers sov de seg gjennom hele hjemreisen.

Det var både godt og litt rart å komme hjem. Det føltes ut som at vi hadde vært borte i evigheter, men det er sikkert fordi det var mildt sagt mye som hadde endret seg siden sist vi var hjemme. Møtet mellom storesøster og tvillingene gikk bra, og jeg synes Kaia har taklet det bra så langt å måtte dele oss med de nye familiemedlemmene.

Og de der to nye tilskuddene til familien har virkelig gitt meg en fin start på tilværelsen som 3-barnsmamma. De spiser og sover bra og er relativt samkjørte. Jeg begynner virkelig å skjønne hva folk har ment når de har sagt at det er så unikt med tvillinger.

Jeg har begynt å blø litt fra såret på magen, og det er fortsatt ømt og hovent. Det ser ut som at jeg har en kjøttpølse under huden nederst på magen liksom. Trøtt er jeg jo også, både på grunn av blodtapet, men også fordi jeg er melkeku døgnet rundt selvsagt. Men generelt føler jeg meg så mye bedre! Fortsetter det som dette kan jeg kanskje til og med snart ta meg en tur ut med vognen. Åh, for en glede!

Katastrofesnitt

1. november 2020 av ingerindubai, lagt ut på Pregnancy & baby

Fødselshistorien med Kaia er det lite jeg ville ha endret ved. Eller jo, jeg skulle ønsket jeg ba om å få klyster, men ellers gikk alt sånn jeg ville. Det var det absolutt vondeste jeg noensinne har opplevd, men jeg følte meg forberedt, rolig og trygg før det startet, fødte henne i vann uten noen form for hjelpemiddel, og følte meg som en absolutt superhelt etterpå.

Jeg fikk tidlig vite at det ville bli annerledes å føde tvillinger. Man blir satt i gang to uker før termin dersom tvillingene ikke kommer av seg selv før, og det er større risk for keisersnitt på en eller begge av tvillingene. Det er dobbelt opp av leger og jordmødre og alt under selve fødselen, og man anbefales helst epidural i tilfelle komplikasjoner underveis. Et helt annet opplegg enn jeg hadde med Kaia med andre ord. Jeg har prøvd så godt jeg kan å akseptere at det er sånn, og tenke at det viktigste er at de kommer ut og at de er friske, for det er det jo absolutt! Men jeg hadde likevel hele tiden et håp om at fødselen skulle starte av seg selv på naturlig vis, og at det ble vaginal fødsel på begge tvillingene.

Vel, om jeg i den ene enden av skalaen hadde en helt «perfekt» fødsel med Kaia, var opplevelsen med tvillingene i helt andre enden av skalaen. Det gikk absolutt ikke som jeg hadde ønsket, men samtidig er jeg så inderlig takknemlig for at det gikk som det gikk. Takk kjære Gud i himmelen, og alle de fantastiske hjelperne ved Stavanger Universitetssykehus for det.

På mandags morgen kom den såkalte slimproppen. Da slimproppen gikk forrige graviditet startet riene samme kveld, så jeg forventet litt at noe skulle skje. Men så har jo alt annet vært annerledes denne graviditen, så jeg var ikke overrasket over at ingenting mer skjedde. Tirsdagen kom og gikk uten særlig action, men jeg hadde mer vondt i magen enn noen gang, og følte at noe burde være på gang. I 3-tiden natt til onsdag våknet jeg med blodig slim i trusen, og det var umulig å få sove igjen. Rygg og mage gjorde vondt, men jeg ventet fortsatt på den «bølgebevegelsen» med smerte som starter i rygg og drar seg frem mot magen. Sånn føltes riene sist gang, og jeg trodde helt ærlig det skulle være likt nå også.

Ian kjørte Kaia i barnehagen i 9-draget, og jeg fikk all the feels når jeg innså at jeg kanskje ikke fikk se henne igjen på en stund. Stuptrøtt fra å ha vært våken siden kl 3 gikk jeg i sengen for å hvile, og fikk faktisk sove nesten to timer før jeg våknet av vondt i magen.

Jeg googlet hva dette blodige slimet kunne bety, og kjente meg glad for at det i alle fall var et godt tegn på at noe var i ferd med å skje. Tvillingene skulle selv få bestemme når de skulle komme ut, og jeg skulle slippe å bli satt i gang. Noe action måtte det uansett bli før neste UL som skulle være på mandag!

Helt siden slimproppen gikk hadde mamma sagt at jeg måtte ringe føden, bare for å sjekke liksom, og med såpass vondt i magen uten at jeg kjente det igjen som rier fant jeg ut at det var best å høre på mamma. Jeg ringte og fortalte om både slimpropp og blodslim, og generelt mye vondt i mage og rygg. Da hun spurte meg om jeg kjente liv som vanlig i magen ble jeg usikker. Tvillingene har alltid vært mest aktive på kveldstid, og de bevegde seg jo ikke mens jeg snakket i telefonen, så da hun i andre enden spurte hva jeg ville svarte jeg at jeg egentlig ikke visste. Da svarte hun noe sånn som «ok, men da sier jeg at du kan komme inn, bare for å sjekke», og jeg er så evig takknemlig for at hun gjorde det. Jeg orker ikke engang å forestille meg hva som kunne skjedd dersom vi hadde blitt hjemme den dagen.

Vi var framme på SUS rundt 14.30, etter det som er min vondeste biltur ever. Bilkjøring har jo ikke vært favorittaktivitet de siste ukene av graviditeten, men i det Ian skulle parkere måtte jeg gå ut av bilen og sette meg på huk før han var ferdig fordi ryggen var i totalt krampe.

På sykehuset sjekket de tvillingene med CTG (?), og kunne konstatere at det var mye liv hos begge to. De kunne også se av sammentrekningene i livmoren i kombinasjon med mitt ubehag at jeg mest sannsynlig hadde rier, og ved en meget up close and personal test at jeg hadde 2-3 cm åpning. Jeg måtte grine litt av lettelse, for jeg var redd de skulle fortelle meg at det faktisk bare er så ubehagelig å være tvillinggravid på slutten av svangerskapet, og det var godt å høre at det faktisk var en grunn til at jeg hadde så vondt.

Vi gikk til rommet vi skulle være på resten av kvelden sammen med en av jordmødrene. Da jeg fortalte henne om mitt inntrykk av hvordan en tvillingfødsel foregikk, med mye «strengere regler» og mindre mulighet til å bestemme noe selv, sa hun at hun ble lei seg. Hun betrygget meg med at jeg fortsatt hadde lov til å være delaktig i hendelsesforløpet selv, og at ingen kunne tvinge meg til å ha epidural for eksempel. Hun gjorde underverker for hvor klar jeg følte meg for fødselen, og jeg følte virkelig at hun ville at vi skulle få en så god og naturlig fødsel som mulig.

Grunnen til at jeg helst ikke ville ha epidural var først og fremst at jeg ikke ville at noe skulle sinke den naturlige fødselsprosessen. Og så har jeg hele tiden hatt så lyst til å kjenne hvordan det er å føde to barn på en gang. Er tvilling 2 like vond å få ut som tvilling 1? Er det halvparten så vondt, eller mer? Jeg skulle få vite det, og da ville jeg kunne kjenne det helt uten bedøvelse. Jeg kom likevel frem til at jeg ville ha epiduralen for å unngå å måtte bli lagt i narkose dersom jeg skulle måtte ta keisersnitt.

Jeg ringte Ine Marie som skulle hente Kaia i barnehagen og sa at ting var på gang, og at vi ikke kom hjem igjen. Deretter ringte jeg mamma og pappa og fortalte det samme. Ian gikk i bilen for å hente bagene våre, og kom tilbake med både brus, snacks, sjokolademelk og siste utgangen av Shape Up. For en gollas! Jeg downet sjokolademelken i en fei, og det var god stemning. Helt til det plutselig var alt annet.

Riene mine var tydeligvis helt annerledes enn sist graviditet, og jeg kjente det mer i rygg enn mage. Jeg fikk en veldig lang rie, eller i alle fall en smerte i korsryggen som tok lenge for å avta. Jordmoren kom bort til sengen min, og plutselig kjente jeg at jeg tisset på meg! Jeg bare «oj! Nå tror jeg at jeg tisset på meg!» og kjente meg nesten litt glad til tross for at jeg tisset ut både seng og bukse, fordi jeg aldri fikk oppleve det med Kaia da vannet gikk mens jeg satt i badekaret. Men i stedet for vann kom det blod. Mye blod.

Jordmoren tilkalte lege og resten av crewet, og jeg kjente jeg begynte å bli redd. Lårene mine skalv og ristet, men jeg klarte ikke ligge stille. De satte en elektrode på hodet til tvilling 1 for å sjekke om hun var ok, men pulsen var lav. Alle var helt rolige, men likevel var det ingen tvil om at dette var alvorlig. Erika, den ene legen som jeg faktisk kjenner fra Egersund så meg inn i øynene og sa «Inger, nå blir det keisersnitt». Og jeg bare «faen». Men i det de rullet meg ut av rommet kjente jeg bare at jeg måtte legge hodet tilbake, folde hendene og be til Gud om at det skulle gå bra med begge to i magen min.

De løp nedover gangen med meg, og jeg husker godt jordmorens, Kjerstis, beroligende ord ved siden av hodet mitt om at jeg og tvillingene var i trygge hender og at dette skulle gå bra. Ian måtte bli igjen og jeg syntes så synd om ham! Men det var visst noen som kom fort inn til ham for å holde ham oppdatert.

Da vi kom inn i operasjonssalen stod allerede folk klare til å ta meg i mot. Jeg ble flyttet over i en annen seng, og fikk en maske med oksygen over nesen. Det var tungt å puste i den, og jeg kjente jeg måtte fokusere på å ikke få Litagoen i retur. «Nå skal du få litt medisin» var det noen som sa, og jeg fikk en annen maske å puste i. Deretter sovnet jeg på et lite sekund, akkurat som på film.

Det neste jeg husker er en dansk kvinne som prøver å vekke meg. Jeg føler meg så sykt søvning og prøver å spørre etter hvor mamma er. Det vet selvsagt ikke den danske kvinnen, og jeg aner heller ikke hvorfor jeg spør etter mamma, så jeg spør etter Ian.

Jeg rulles ut i en gang eller noe, og snart kommer Ian mot meg med begge tvillingene i en sånn blank boks med hjul. Derfra husker jeg ikke alle detaljer, for det var så mye følelser, lettelse, sjokk og total forvirring, og i følge Ian sa jeg hele tiden «Jeg skjønner ingenting». Men begge tvillingene var der og begge var friske, og jeg fikk de endelig opp på brystet mitt.

Grunnen til at jeg plutselig begynte å blø er at morkaken til tvilling 1 løsnet. Det er svært alvorlig, og kan gjøre at barnet ikke får oksygen. Det gjelder å handle fort, og det tok mindre enn 5 minutter fra legene bestemte seg for keisersnitt til begge tvillingene var ute! Det kalles katastrofesnitt, og er den mest akutte typen keisersnitt der man ikke tar seg så mye tid til f.eks vask av hud bare for å få barnet ut så fort som mulig.

Onsdag 28.10.20 klokken 16.32 respektive 16.33 ble altså tvillingene våre født. Og jeg er så ubeskrivelig takknemlig for all hjelpen vi har fått. Fra kvinnen i telefonen på føden som sa at jeg burde komme inn, til hun som hjalp en vinglete og ustø nybakt mamma inn i dusjen. Vi har virkelig blitt så godt tatt vare på, både jeg og Ian, og ikke minst tvillingene. Mange er flinke til å klage på norsk helsevesen, men jeg tror pipa hadde fått en annen lyd om de hadde følgt oss de siste dagene. Føden på SUS får i alle fall tidenes shoutout fra undertegnede!

Som nevnt er jo det aller viktigste at tvillingene er her, og at de er friske, men jeg kjenner meg likevel snytt for opplevelsen av å føde en siste gang. Og når folk skriver «bra jobbet», og «så flink du har vært» på Instagram, så har jeg nesten ikke lyst til å lese. For jeg har jo ikke gjort noen ting, og akkurat det føles veldig sårt å føle på.

Denne fødselsopplevelsen må jeg nok bearbeide en stund, og det samme gjelder jammen kroppen min. Jeg er så mørbanket og svak, og kjenner så absolutt at jeg mistet nesten to liter blod da det hele skjedde. Operasjonsstinget gjør så ufattelig vondt ved hver eneste bevegelse, og jeg klarer knapt å snyte meg fordi det gjør vondt å spenne magen. Men jeg har fått gått på do da, nr 2, opptil flere ganger, så det er alltids noe.

Nå er det søndag og vi får lov til å reise hjem. Helt ærlig skulle jeg gjerne ha vært her lenger for å gi kroppen mulighet til å hente seg inn mer, men jeg lengter for mye etter Kaia.

Og tenk, vi har med oss TO velskapte, friske skatter. For en glede på jord!

De er her.

31. oktober 2020 av ingerindubai, lagt ut på Pregnancy & baby

Endelig.

#reklame Nycoplus Gravid

29. oktober 2020 av ingerindubai, lagt ut på Uncategorized

Jeg tørr påstå at jeg vanligvis spiser ganske sunt, men som gravid er det jammen lettere sagt enn gjort! I starten av denne graviditeten var jeg jo superkvalm hele dagen og ingenting fristet, verken «sunn» eller «usunn» mat. Så kom vi til Norge og jeg fikk endelig spise min elskede brødmat, og det gikk med nærmere ett halvt brød til hvert måltid. Nå er jeg verken kvalm eller supersulten, men størrelsen på magen setter helt enkelt en stopper for hvor mye mat jeg klarer å spise. Jeg spiser kanskje ikke så mye som vanlig, men jeg spiser akkurat det som frister der og da. Noen ganger er det gulrøtter, og andre ganger snop og sjokolade, eller aller helst sjokolademelk. Herregud så mye sjokolademelk jeg har drukket i det siste!

Siden matinntaket i denne perioden er mildt sagt random, har jeg tatt kosttilskudd tilpasset gravide som en slags forsikring om at jeg får i meg de vitaminer og mineraler som jeg og tvillingene i magen trenger. Da vi flyttet hjem i mai kjøpte jeg Nycoplus sitt kosttilskudd for gravide som jeg har brukt siden. Det var derfor veldig enkelt for meg å takke ja da Nycoplus tok kontakt for å gjøre et samarbeid.

En eske gir 4 ukers forbruk, og man tar to tabletter og to kapsler per dag. Da er man sikret tilstrekkelig inntak av både omega-3 og folsyre, samt alle andre vitaminer og mineraler en gravid kropp trenger. Jeg er egentlig ikke så fan av kosttilskudd sånn generelt, men akkurat i denne perioden i livet tenker jeg better safe than sorry.

Ønsker du å kjøpe Nycoplus Gravid gir koden INGER40 deg 40% avslag hos Farmasiet.no

Sånn FYI ;-)

Are we there yet?

28. oktober 2020 av ingerindubai, lagt ut på Pregnancy & baby

Jeg vil egentlig ikke klage, for jeg vet at jeg er heldig som i det hele tatt er gravid, og jeg er så takknemlig for at jeg har fått bære tvillingene i over 37 uker, men nå begynner det å bli tungt altså. Og vondt. Så sinnsykt vondt!

Ryggen er vond og bekkenet er vondt. Jeg får halsbrann av ca alt jeg putter i meg, og beina er så hovne at det er ubehagelig å bevege tærne. Men det aller verste er smerten i selve magen. Den er så øm og hard, og på huden rett under brystet svir det som om jeg har fått syreskade eller noe. Utpå huden liksom. Det er et under at jeg ikke har fått strekkmerker, for det føles virkelig ut som at jeg skal revne på midten.

Soving har jeg nesten gitt opp, for når jeg endelig klarer å sovne våkner jeg av at magen er hard og vond, og jeg må opp å gå rundt for å lindre. Alle misliker vel å ikke få sove, men den biten er ekstra dritt å akseptere nå siden det ikke akkurat blir mer sovings når tvillingene kommer.

Det vanligste er å bli satt i gang i uke 38 dersom tvillingene ikke kommer av seg selv før, men på sist UL fikk jeg vite at jeg kan få drøye det til uke 39 dersom jeg ønsker. Jeg har jo hele tiden tenkt at jeg vil ha de inni meg så lenge jeg får lov, og ønsker jo helst å gi de tid til å komme ut når de selv vil fremfor å forskynde prosessen med igangsetting, men nå er jeg jammen ikke sikker på om jeg orker. Hvis det er lov å si.

Yalla babies! Kom ut nå, vi vil treffe dere!

Hjemmegym

25. oktober 2020 av ingerindubai, lagt ut på Training

Jeg har en drøm om at det i fremtiden skal bli like vanlig å ha treningsrom i huset som det er å ha vaskerom, og nå lever jeg virkelig min egen drøm! Vi har nemlig et eget rom i kjelleren med både knebøystativ, vekter, hantler og kettlebells, og jeg er så fornøyd! Jeg ønsker helst å supplere med både tredemølle og mulighet til å gjøre pullups, men vi har virkelig allerede alt vi trenger, og litt til.

For jeg mener absolutt ikke at alle trenger å investere i mengder av utstyr og stor plass til å boltre seg på for å kunne trene hjemme (korona har jo virkelig bevist at det eneste man egentlig trenger for en god økt er motivasjon og innsats), men jeg tror likevel at det å ha noen form for utstyr tilgjengelig hjemme gjør dørstokkmila kortere, og dermed tillater mer trening uten at det krever like mye tid og planlegging.

Det kommer i alle fall til å bli redningen for meg fremover som tvillingmamma. Jeg aner faktisk ikke hvordan jeg skulle løst det med trening om jeg skulle tatt med meg TO kids på det lokale gymmet, eller vært avhengig av barnevakt for å trene, så jeg kjenner jeg allerede er meget takknemlig for dette lille, men velutstyrte rommet i kjelleren.

Vel, nå er det jo lenge til jeg trenger å tenke på hvordan jeg skal få trent med to små babier i hus, men med eget freakin hjemmegym ligger i alle fall ting til rette for trenings når kropp og topp er klar for det!

Det har jo som dere ser av treningsdagboken absolutt ikke blitt så mye trening i det siste, men da Ian i dag ryddet utav gym-eskene kunne jeg rett og slett ikke la være å ta meg ei litta økt. Jeg holdt det enkelt (som alltid), og belastningen lavere enn noengang, men godfølelsen kom både under og etter økten likevel skal jeg love!