Måned: september 2014

Halla party people! Først og fremst; takk for tilbakemeldingen på gårdagens innlegg. Det er alltid hyggelig å lese hva dere synes og tenker, så til dere som alltid tar dere tid til å legge igjen en liten kommentar: takk!

Mange spurte jo om å få vite mer om hverdagen min, hva jeg gjør utenom jobb og sånn, og det er her mine venner, at mitt liv ikke er så spennende som noen av dere kanskje tror. Ja vi har flyttet til Dubai og startet vårt eget gym, og ja det er dritkult. Men ja vi har flyttet til Dubai og startet vårt eget gym, så ja det er dritmye jobb! Folk som går hjem fra jobb klokken 4 hver dag- I envy you! Klokken har i skrivende stund passert sju, og jeg sitter fortsatt på jobb liksom (edit: nå har jeg jo omsider kommet hjem da,  det bare tok litt tid å skrive klart dette innlegget, men you got my point).

Så, kanskje ikke ett så spennende dagsreferat som dere hadde ønsket, but you asked for it, and here we go:

Kl 7: Jeg vekkes av alarmen og innser at Ian allerede har stått opp og dratt på jobb uten at jeg har merket noe. Jeg står opp, trekker bort gardinene og ser at det er fint vær idag også. Går inn på kjøkkenet og setter på en kopp kaffe. Mens den kjølner bittelitt er morgenrutinen å henge opp klær som har stått på vask over natten, så jeg går inn på badet for å gjøre det idag også. Vaskemaskinen er til min store forundring tom, og når jeg innser at IAN HAR HENGT OPP KLÆRNE er det rett før jeg går i bakken. Det har ikke skjedd siden vi bodde i Stockholm og klesvask krevde booking av vaskerom og sånt styr. Lettere sjokket tar jeg kaffen med til sengen der jeg leser avisen (les: scroller meg gjennom Instagram). Kvart på 8 står jeg opp, fester håret i en strikk og tar på maskara. Og ja, jeg kledde visst på meg også før jeg spaserer over gata til jobb.

Kl 8: Min første kunde for dagen er (som vanlig) 10 minutter for sen. På planen står benkpress, sittende roing og utfall med rotasjon. Ikke ironman-trening akkurat, men vi snakker om en overarbeidet businessmann som knapt sover om natta, så dette er mer enn nok for ham.

Kl 9: Min 9-kunde er også sen for sin kostholdskonsultasjon, så jeg rekker å tisse og å sjekke Instagram (skulle ønske jeg kunne skrive at jeg ikke gjorde disse to tingene samtidig, men da hadde jeg løyet). Kunden kommer og vi snakker om hennes nåværende kosthold og hvordan vi kan endre dette for å nå hennes målsetninger.

Kl 10: Neste kunde skal også ha en kostholdskonsultasjon, og hun er også sen. Hun har skrevet ned en bra kostholdsdagbok for meg, så vi går gjennom denne og jeg forklarer henne hva hun bør endre.

Kl 11: Jeg svarer på mail, bestiller Richys-salat til meg og Ian og rekker en kort liten skypesamtale med mamma.

Kl 12: 3 personer fra VOSS-arabia kommer for å ha møte med meg om å sponse SHP med vann. Jeg får også vite at en ny leveranse til meg personlig er på vei (jeg tror jammen jeg kan si at jeg er sponset av VOSS gitt!), så nå kan jeg snart fylle opp kjøleskapet med norsk vann igjen.

Kl 1: Jeg spiser salaten som ble levert på kontoret. Babyspinat, mais, rødløk, tomat, paprika, avocado og biffstrimler. Idag smakte den ekstra godt, og jeg skulle ønske at jeg kunne spise Ian sin også. Heldigvis finnes det sjokolade på bakrommet, så jeg spiser 4 ruter av den istedet. Jeg rekker en halv kopp kaffe før vi må stikke ut for en spontan photoshoot.

Kl 2: Photoshooten er for en sak i avisen i anledning Ian’s nye prosjekt: Project Overhaul. Vi later som at vi har «tug-of-war» i blå og rosa t-skjorter, og poserer så ekte som vi klarer. Halvsvette stikker vi inn på jobb igjen, og jeg setter meg ved macen for å skrive kostprogram til kundene fra imorges.

Kl 3: Jeg blir litt småsulten (les: det er kjedelig å skrive program så jeg får lyst til å spise noe), så jeg tar ett av kollegaen min Keith’s kokte egg (han sa altså at jeg fikk lov), og en grønn shake av type Athletic Greens (superfood som gjør at jeg kjenner meg veldig sunn), og dagens tredje kopp kaffe. Skriver videre på kostprogrammene.

Kl 4: Ingunn Selvåg kommer forbi SHP. Hun har kommet hit fra Norge for å delta i helgens Dubai Fitness Championship og jeg har invitert henne over for å teste skiergen. Hun har aldri testet den før, men det ser virkelig ikke slik ut. Dama ser forøvrig ut som en ekte atlet, og er like snill som hun er muskuløs. Samtalen gikk superlett (det føltes jo som jeg kjente dama!), og før jeg vet ordet av det kommer min 5-kunde.

Kl 5: Jeg tar min siste kunde for dagen gjennom sin treningsøkt. Hun har ikke trent med meg så lenge, og idag var hennes første økt der hun ikke var støl i beina. La oss bare si at jeg gjorde noe med akkurat det ;-)

Kl 6: Keith har gått for dagen så jeg spiser hans siste to egg. Sjekker skuffen på Ian sitt kontor der jeg hadde gjemt resten av sjokoladeplaten vi spiste av til lunch, men de to bitene som var igjen er forsvunnet. Faen altså Ian! Det finnes jo mer sjokolade på bakrommet, men den er med appelsinsmak og jeg liker ikke sjokolade med appelsinsmak. Surmuler litt over det og skriver videre på kostholdsprogrammene.

Kl 7: Kostprogrammene er klare og jeg kan sende dem til respektive kunde. De tar meg vanligvis evigheter å skrive sammen så jeg er imponert over egen innsats. Tenker at det må være nervene til helgens konkurranse som smyger seg på, og at dette er grunnen til at fingrene løper som maur over tastaturet på macen. Skriver så i ca 20 minutt på denne bloggposten og finner ut at det er på tide å dra hjem. Går fra jobb, og løper over gata til Carrefour for å handle middag. Har lyst på noe med kjøttdeig for det har vi ikke hatt på lenge. Kjøper også med 300g sjokolade. Jeg må jo carbloade til imorgen ;-)

Kl 8: Kommer hjem og tømmer ranselen for handlevarer. Viser Ian sjokoladene jeg har kjøpt og skylder på at de gav dem gratis til meg på butikken. Forbanner maurene som har innvadert leiligheten vår, men blir glad igjen når Ian kysser meg på grunn av det med sjokoladen. Steker kjøttdeig og lager salat mens jeg snakker med mamma på Skype. Når maten er klar legger jeg opp på tallerkenen, tar ett bilde av den, og setter meg i sofaen for å spise. Ser en episode av Greys Anatomi mens vi spiser.

Kl 9: Spiser ananas, fersken og sjokolade til dessert. Er så mett at jeg ikke orker å ta oppvasken med en gang, så jeg skriver videre på denne bloggposten istedet. Innser at jeg ikke har trent idag og sier det til Ian. «Bra» svarer han, og jeg legger det til som en av de mange grunnene til at jeg elsker den mannen.

Kl 10: I leting på bilder til å pynte blogginnlegget med blir jeg sittende å se gjennom gamle bilder på mobilen, og tiden flyr plutselig i vei. Tenker at jeg får runde av blogginnlegget her slik at jeg kan få ta fatt på oppvasken og henge opp noen klær. Deretter må jeg gjøre meg klar for loppekassen, og ber en stille bønn om at jeg klarer å sovne. Nervene for helgens Dubai Fitness Championship er mer enn på plass, og jeg tenker at det skal bli godt å få hele greia overstått. Men så kommer jeg jo på hvor kult det var i fjor, og kjenner at jeg gleder meg litt også :-)

I’m signing out!
Snaiks :-)

Ok, jeg kom til å tenke på en sak da jeg postet treningsdagboken min igår. Eller faktisk så har jeg tenkt på dette en stund. Da jeg var hjemme i Norge i sommer sa nemlig en av mine nærmeste venninner at hun ikke leste bloggen min like ofte lenger. Hun følte at hun ikke trente nok når hun så min treningsmengde, og følte dermed at det var best å ikke følge helt med på hvordan jeg trener. Eller noe i den duren.

Jeg ble selvsagt litt lei meg, men jeg forstår jo svært godt hva hun mener. For det første er jeg 100% klar over at det finnes en grense for hvor intressant det er å lese om hvor mange sett knebøy på 90kg jeg gjorde før frokost liksom, men denne bloggen har bare helt enkelt blitt en slags treningsdagbok, aka en «sesåflinkjegharværttilåtreneidag»-blogg.  Heldigvis (og litt uforståelig for meg) er dette noe størstedelen av dere finner inspirasjon i og synes er greit, men jeg ville likevel gjøre det litt mer tydelig hvorfor jeg trener som jeg gjør …i tilfelle det er flere av dere som føler dere demotiverte av å lese hvordan jeg trener. Eller noe i den duren.

1. Bloggen fungerer som en ekstra treniningsmotivasjon i seg selv. Jeg mener, dere hadde kanskje også trent litt annerledes dersom dere måtte «rapportere» til noen om treningsøkten etterpå? Jeg tenker mange ganger at, «nå gidder jeg ikke mer, det spiller vel ingen rolle om jeg tar 3 sett istedet for de planlagte 4». Men det gjør det når man blogger ser du. Fotballfruen er opptatt av at bildene hun poster er fine (fy søren så snygg den bloggen er btw), og jeg, jeg er opptatt av at treningsprogrammene mine ser bra ut på papir. Så selv om jeg vil gi meg på intervall nr 11, presser jeg meg gjennom den tolvte også fordi 12 stk ser finere ut når jeg skal skrive det ned etterpå.

2. Jeg har trent styrketrening i mange år. For en nybegynner kan det være tilstrekkelig å trene 3 ganger i uken, mens jo bedre trent man blir, jo mer stimuli må muskelen ha for at man skal få progresjon.

3. Selv om jeg trener 5-6 dager i uka, og visse dager trener mer enn én økt per dag, så betyr ikke dette at jeg har like lange og slitsomme økter hver dag. Jeg tenker ofte at noe er bedre enn ingenting, og regner 12 minutter med intervaller på mølla som en fullverdig treningsøkt. Hadde jeg trent hardere hver eneste gang jeg trente, hadde jeg nok ikke orket å trene like ofte.

4. Jeg trener hovedsakelig fordi trening har blitt en helt naturlig del av dagen min. Det går liksom ofte på autopilot. Reiser vi på ferie er det like selvsagt at jeg pakker treningsklær som at du pakker tannbørste og deodorant. Akkurat denne selvsagte innstillingen til trening skulle jeg ønske at jeg kunne selge på grønn resept altså, for det er virkelig digg å kjenne at trene, det er jo bare noe man gjør, istedet for å måtte argumentere for og imot med seg selv før hver treningsøkt.

…og så det kanskje viktigste poenget:

5. Jeg er personlig trener og jobber på ett gym. Jeg tilbringer omtrent 70% av min tid i våken tilstand på SHP, og det er en del av jobben min å være i form. Jeg tror vi alle kan forvente at en personlig trener har andre treningsvaner enn en lærer  liksom. Dessuten er det er jo ikke til å komme unna at det ofte er dørstokkmila som er verst, og dere, jeg har jo for pokker ingen dørstokk!! I skrivende stund må jeg ta 13 steg, og så er jeg i gymmet! Det var jo myyyye mer tiltak det var å dra seg på trening når jeg var hjemme i Norge for eksempel. Så til dere som trener 1, 2 eller 7 ganger i uka, og faktisk må dra til gymmen for å gjøre det: freakin bra jobba ass!

Så ja. Nå vet dere det. Og forresten, om dere ønsker at jeg skal skrive om noe annet enn trening så kan jeg det altså. Jeg må bare ha litt konkrete forslag ;-)

XOXO,
ingerindubai ;-)

Dere som følger meg på Instagram la kanskje merke til dette bildet som jeg postet igår:

Vel, etter snart 2000 (!) likes kjente jeg at jeg måtte få gjøre én ting klart; bildet er altså gammelt, derav teksten «I don’t always have abs, and when I don’t, I’m glad I have old selfies to remember them by«. Det var egentlig bare ment som en spøk, men jeg fikk jo nesten dårlig samvittighet for alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk på bildet, fordi jeg altså (desverre???) ikke ser slik ut akkurat nå.

Når det er sagt har jeg heller ikke behov for å se slik ut (strengt tatt var nok ikke formen så veldig bra, jeg var nok bare heldig med både brunfarge, vinkel og belysning), og jeg er nok litt for glad i sjokolade og gigantiske middager for å kunne oppnå en slik form året rundt. Jeg håper og tror jo også at de fleste av dere har forstått til nå at jeg har ett ganske avslappet forhold til kropp og mat. MEN like garantert som at bjørnen fiser i skogen, så har jeg én periode per måned der jeg føler meg som en flodhest i singlett og turkis joggebukse. Da blir det fort til at jeg ser tilbake på slike selfies og ønsker at jeg så annerledes ut. Jeg skal jo liksom være ett «sunt forbilde» som ikke bryr meg om slike ting, men jeg kan ikke noe for det. Jeg går opp 10 enheter i fettprosent over natta jeg, og tenker stygge ting om kroppen min som brev på posten én gang i måneden. Det bare er sånn tydeligvis. Og om noen ikke har forstått sammenhengen så er jeg altså i den delen av måneden nå.

Så, jeg vet ikke hvor jeg egentlig ville hen med dette innlegget (kanskje var det bare en unnskyldning for å kunne vise frem skrytebildet nok en gang), for jeg vet jo at det går over, men tenkte vel bare å få frem til dere at jeg har mine helt-normalt-for-å-være-jente-moments jeg også  ;-)

Nå er det uansett leggetid, så jeg får runde av. Søvn er jo viktig for å #blikvittdetusunnemagefettet som Else Nordfra sier, så jeg satser på at det gjør susen og hopper i loppekassen!

PS! Jeg har spist sjokolade både til lunch og middag idag, så dere trenger ikke være redde for at jeg skal go all fitness on your asses og begynne å spise proteinfluff og ispinner laget av Funlight-saft bare fordi jeg føler meg litt tjukk for øyeblikket. Ingen fare der altså! God natt :-)