Forfatter: ingerindubai

Dere som har hengt her inne lenge vet kanskje at jeg var smertelig forelsket i Ian lenge før vi ble et par. Vi møttes da vi begge studerte idrett grunnfag, og jeg var betatt fra første skoledag. Selv om jeg egentlig ikke er sjenert våget jeg knapt å prate med ham, og måtte fint vente på sidelinjen til han fikk opp øynene for meg.

Halvveis i skoleåret var vi på skitur til Nesbyen, og på kveldene var det flere som drakk mer enn bare brus. En kveld overhørte jeg Ian fortelle noen at han drømte om å få tvillinger i fremtiden, og jeg, litt brisen, hopper inn i samtalen og bare «vi har tvillinger i familien!!». Jeg måtte fortsatt vente litt før han endelig tok initiativ for en date, men hey, look at us now! Vi skal få tvillinger! Riktignok ikke tvillingutter, men likevel. Jeg synes det er en litt kul historie ;-)

FYI er det mamma sine søstre som er tvillinger, og mormor visste ikke engang at hun hadde to babyer i magen! Hun fikk den ene jenta og trodde det var morkaken som kom etterpå, men så var det en jente til! Altså hvor sjukt er ikke det?! Jeg har visst at vi får to stk siden helt i starten av graviditeten, og er fortsatt ikke helt vant med tanken liksom.

Håper lørdagen er bra!

Snaiks!

Kroppen min har mildt sagt, og bokstavelig talt, vært all over the place i det siste. Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg tror jeg ble høygravid over natten en gang rundt månedsskiftet. Og skal jeg tro ryktene, så regnes man som høygravid i uke 30 når man har dobbelt opp i magen. Jeg kan i alle fall bekrefte at det føles sånn!

Tidligere har det bare vært bekkenet og halsbrannen som har plaget meg, noe jeg har klart å holde styr på ved hjelp av halsbranntabletter, samt å unngå å spasere for langt om gangen. Den siste halvannen uka er det ryggen som har plaget meg, og området rett over magen ved ribbeina. Det har vært så vondt at jeg helt enkelt har måttet legge meg ned flere ganger om dagen for å avlaste ryggen, og jeg har følt meg både lat og hjelpesløs. Jeg sa til Ian at jeg ikke kunne huske at jeg hadde det sånn sist graviditet, verken på slutten av svangerskapet eller underveis, og da kunne han, som den smarte mannen han er, minne meg på at det faktisk er forskjell på å bære fram tvillinger versus en kid om gangen. Vel, the man has got a point!

I morges føltes både rygg og mage bra, så jeg dro rett på trening etter barnehagelevering. Det føles så godt å få bevege seg, og jeg virkelig koste meg på gymmet. Økten var verken lang eller krevende, men jeg fikk godfølelsen etterpå og vel så det.

Ryggen krampet seg igjen etter at jeg hadde laget middag (det ble for mye ståing gitt), så det har blitt noen intervaller i fosterstilling på sofaen. Det er vel bare å akseptere at dette er ståa fremover, og jeg får heller tenke at jeg har vært heldig til nå.

Jeg trener i alle fall mens jeg kan, for jeg har virkelig ingen aning om hva de neste ukene bringer!

..tok noen ekstra postworkoutselfies også, sånn i tilfelle det blir lenge til neste gang ;-)

Hvis det er lov å si.

Jeg savner å sove på magen, og å kunne snu meg i senga uten å våkne av at det gjør vondt. Jeg savner å passe i alle klærne mine, og å kunne ta på meg sko uten at det føles som at jeg skal svime av. Jeg savner å kunne bøye meg fremover sånn generelt uten ubehag.

Jeg savner å kunne spise hva, og hvor mye jeg vil uten å få halsbrann. Og savner å drikke vin, dog ikke så mye som jeg hadde fryktet- phew!

Jeg savner å kunne finne på en treningsøkt uten å måtte ta hensyn til bekken, mage og pulshøying. Og jeg savner å kunne løpe. Herregud som jeg savner å løpe!

Og det er vel egentlig knapt lov å si, men jeg savner hvordan kroppen min så ut. Kroppen min hentet seg fint inn etter sist graviditet, uten at jeg egentlig stresset så mye med å «få kroppen tilbake». Nå må jeg innrømme at jeg tenker mer på at den kanskje aldri blir som før igjen, fordi den tross alt skal gjennom en tvillinggraviditet, og jeg hadde løyet om jeg sa at jeg var likegyldig til det.

Det er heldigvis ikke eventuelle preg på kroppen som uroer meg mest, for tro meg, jeg har nok av annet mye «viktigere» å uroe meg over denne graviditeten! Men etter en fin samtale med en venninne om blant annet dette i dag ble jeg påminnet om at det er fint å dele sånne tanker som man egentlig ikke har helt lov til å si høyt. Så derfor ville jeg gjøre nettopp det :-)

Snaiks!

Det har jammen ikke blitt så regelmessige gravidoppdateringer som jeg hadde tenkt her inne, men jeg kan meddele at både jeg og tvillingene har det meget bra. Vi vokser alle 3, tvillingene akkurat som de skal, og jeg, vel, akkurat som forventet. Jeg innså allerede sist graviditet at jeg ikke er en sånn som bare får en fin kul på magen, og det er helt greit. Altså, kulen på magen er så absolutt på plass, og den er fin, men jeg vokser jo alle andre steder også.

Ian spurte meg om jeg synes det er kjipt med alle kommentarer om hvor stor magen er, og hvor fort den vokser, men det bryr jeg meg absolutt ikke om. Den skal vokse, det er to kids inni der! Det hadde vært verre om folk kommenterte hvor store lår og armer jeg har fått, for det er jo noe jeg til tider kjenner på selv. For ikke å snakke om appelsinhuden som virkelig har satt sitt preg på rumpe og lår. Heldigvis er folk flest veldig snille, og det er jo til og med flere som tar meg i forsvar i mitt eget kommentarfelt på Instagram dersom noen er ute med pekefingeren.

Og apropo forsvar så fikk jeg en veldig beroligende samtale med legen om usikkerheten min rundt trening og tvillinggraviditet. Hun sa flere ganger at man ikke kan trene på seg en prematur fødsel, og det er ord jeg har tatt med meg. Det er i tillegg positivt at jeg gikk til full termin sist graviditet, så jeg har kost meg mye mer med treningen i det siste.

Kaia er tilbake i barnehagen nå, etter 3 uker ferie, noe som også gjør det lettere å ta seg tid til å trene. Jeg tar gjerne en økt rett etter barnehagelevering, og får trent på det tidspunktet jeg har mest energi. Energi har jeg relativt mye av enda vil jeg påstå, men (og dette er et stort men!), jeg jobber svært lite om dagen, og dermed har jeg mer overskudd til å trene. Jeg får cred for at jeg orker å holde treningen i gang, men jeg synes det er mer cred til de som er i vanlig jobb mens de bærer frem et barn (eller to). Det er mye mer hardcore i mine øyne enn et par sett knebøy med en stang på nakken!

For å ikke bare skrive om kropp og trening så kan jeg jo også legge til at jeg så smått begynner å glede meg til å få tvillinger. Misforstå meg rett, jeg har gledet meg lenge, men det er som nevnt mye flere bekymringer nå enn sist gang jeg ruget. Jeg har fått høre alt fra «jeg er så glad det ikke er meg» til «så heldig du er som får tvillinger», og jeg kjenner vel at jeg veksler litt mellom de motpolene selv også. Men i det siste har jeg kjent litt mer på hvor spesielt det faktisk er med tvillinger fremfor alt som er skummelt og ekstra slitsomt, og det er en god følelse.

Mitt generelle svar når for spør hvordan det går er at jeg egentlig ikke har grunn til å klage ennå, men jeg klager litt likevel. Fordi det er innafor liksom ;-)

XOXO,

Twinmama in the making