Kategori: Videoblogg

2 år som kone og mann, og mange fler i vente. Likevel summerer denne teksten fra Whitney Houston livet mitt ganske bra:

If tomorrow was judgement day
And I’m standing on the front line
And the Lord asks me what I did with my life
I will say I spent it with you

Livet mitt med Ian er så godt at det nesten er flaut. Jeg kan forstå om utenforstående synes forholdet vårt er kleint eller klisjéaktig, men det får bare være. Det er 9 år siden vi ble kjærester, men jeg er fortsatt forelsket. Ikke forelsket slik at jeg får sommerfugler i magen hver gang jeg ser ham og ikke tørr å slippe en fis når han er i rommet, men forelsket likevel.

Men hallo, jeg er veldig klar over at det ikke er garantert at vi alltid vil ha det så godt som vi har det nå. En av mine eldste kunder for eksempel er veldig flink til å minne meg på at forelskelser går over, livet skjer og ektskap mislykkes. …han har også flere ganger sagt til meg at han skulle ønske jeg ikke var gift, så kanskje han har litt skjulte intensjoner med sine utsagn.. Uansett, jeg vet jo at om vi en dag får barn eller noen virkelige utfordringer som setter forholdet vårt på prøve, så kan ting endre seg. Betyr det at jeg ikke skal nyte hvor fantastisk godt og trygt forholdet vårt er nå? I think not! La oss bare si det sånn, skulle jeg kun få 10, 15 eller 20 gode år med Ian, så ville jeg jo ikke vært de foruten, bare fordi det ikke varte evig. Så hvis det er greit for dere tenker jeg å nyte det faktum at jeg har en mann som elsker meg som jeg er, og som gjør meg lykkelig hver eneste dag ;-)

Jeg har vist dere denne før, men er det bryllupssdag så er det brylluppsdag og da er det lov til å mimre. Her er en liten (veldig lang) video fra brylluppet vårt:

Jeg startet denne dagen med ett mislykket forsøk på å løpe 3km igjen. Jeg lå bra an til å slå min forrige tid på 12.37 min da jeg plutselig STOPPET mølla når jeg hadde tohundreogfemtifuckings meter igjen. System failure delux. Jeg var rett og slett sliten, og i ett svakt øyeblikk ble det rett og slett for lett å trykke på av-knappen. Jeje, det blir alltid tid for ett nytt forsøk. Jeg avsluttet økten med litt magetrening for uvanlighetens skyld, og er spent på om det kommer til å kjennes i morgen.

Etter løpefailen har dagen bare blitt bedre og bedre. Først over fire fantastiske timer på stranden, etterfulgt av taco, etterfulgt av norsk sjokolade, og for å toppe det hele; Ian kommer hjem fra kurs i Spania om en liten time! Jeg har ikke sett ham siden jeg reiste hjem til Egersund 14. mai, så nå skal det virkelig bli godt å få hjem elsken min :-)

Håper dere har en fin lørdag, her er ett glimt fra min:

You name it, jeg har opplevd det meste i denne jobben min.

Svette er jo ganske selvsagt når man jobber med trening, blod har det blitt fra stenger som har skrapt i legger, eller hender som har blitt utsatt for en og annen kipping pullup, og tårer oppstår i blant av frustrasjon eller i skjær sjokk av f.eks en push press som ikke gikk som planlagt (les: rett i snyteskaftet). Og idag kan jeg legge til oppkast på merittlisten.

En av mine kollegaer (for hans egen del skal jeg la være å nevne navn) ville nemlig at jeg skulle trene ham idag, og han ville at det skulle være en hard økt. «Inger, I want you to kill me». Vel, his word was my command og jeg lot ham få teste denne økten:

Jeg hadde jo gjort den selv en gang i fjor sommer så jeg viste at den ikke var en walk in the park liksom, men at den var så slitsom at han måtte rope på elgen..? Come on man. La oss bare si det sånn, han kommer til å få høre det. Jeg må jo gni det litt inn. Både at han har så sensitiv mage, og at han ikke engang fullførte halve økten før han gav seg.

Og for å gjøre vondt verre hadde det jo vært superkult om jeg kunne rapportert om en haug med norske jenter som cruiset seg gjennom samme økt. Så hva sier dere, tar dere utfordringen? :-D